Forfatter: Terje Cock Svane

Gullgammen i førkrigstida

Den av Terje Cock Svane

Gullgammen var et av stedene folk slo seg ned og fant utkomme. Stedet ligger vendt mot sør, og har sol dagen lang når det er godt vær. Om Gullgammen i fortida er det ikke så mye vi vet, men det bodde en Jens Hansen fra Gullgammen i tida omkring 1700. Han døde i 1706, og enka satt igjen så fattig at hun ikke så noen annen utvei enn å gifte seg på nytt.

Om henne, står det å lese, Einar Richter Hansen siterer: «for Armods Skyld matte gifte sig wed at tienne for brødet».

Det bodde antakelig fem mennesker i Gullgammen i 1769, og en av dem het Anders Clausen. De resterende fire kan kanskje være kona og tre barn. Clausen drev sikkert litt jordbruk ved siden av fiske. Han gikk bort i 1776, og etterlot seg ei rorbu, får vi vite. I 1801 var det bare nær inn på åtte tusen mennesker i hele Finnmark, vet vi, og akkurat da ingen fastboende i Gullgammen.

Når vikommer til tida etter 1900, vet vi litt mer, for kom finlenderen Samuli Paulaharju en tur innom. Det var tidlig i 1930-årene, og da var det to familier her, familien Bær og familien Tapio.

På bildet under har vi Gullgammen tidlig i 1930-årene. Da Paulaharju kom hit, var det i hvert fall to gammer i Gullgammen. Den ene ser vi her, den andre var like ved boligen til Bærfamilien, den gang brukt som fjøs. Og midt i Gullgammen, befant det seg for noen få ti-år siden, og gjør det nok ennå, rester etter to gammer, ikke langt fra flomålet de heller.

BILDE

Gullgammen da Samuli Paulaharju var her tidlig i 1930-årene. – Foto: Samuli Paulaharju / erh

Et annet ord for gamme, er kåte. På Wikipedia kan vi lese om gamme. Der står det at det er en eldgammel, enkel form for jordhytte. Gammen har reisverk av trevirke. Utenpå det, er det dekket med jord eller torv. Gammer har av mange først og fremst blitt forbundet med samer, men det er en type bolig som har vært benyttet over hele landet, får vi vite. Gammer har vært brukt som boliger helt fra de første mennesker kom til Norden etter at isen trakke seg tilbake for bort imot ti tusen år siden og langt opp i historisk tid. Vi vet også at det bodde folk i gammer, enkelte steder i Finnmark helt opp til i tida omkring 1927. Det forteller Nils Øritsland, sokneprest i Nordkapp fra 1927 til 1936.

Hva så med den lille torvgammen? Hva kan den ha vært brukt til? Det kan vi spekulere på. Det er ovn der inne, for et ovnsrør stikker opp.

Enn navnet på området betegnet som Gullgammen?

Når vi ser på den lille stua, ser vi planken som står reist opp mot døra. Uten dørhåndtak og lås med nøkkel, var det en grei måte å holde døra lukket når ingen var hjemme. Bislagdøra ser ut til å være boltet igjen. Veggene ser ut til å være panelt med fiske-kassebord og torva på taket er delvis borte. Det ser heller ikke ut til å være oppdyrket jord rundt, men det hører med en fiskehjell som står et lite stykke unna. Den kan vi se på bildet nedenfor. Så det bodde folk der. Da ser vi at det kan ha vært flere enn bare to husholdninger i bygda.

BILDE

Fiskehjellen stod der like ved gammen da Samuli Paulaharju var her. – Foto: Samuli Paulaharju / erh

Marie og Wikhelm Tapio kom og ble boende i Gullgammen, i Magerøysundet, der Magerøya ligger vendt mot sør og er på sitt mest fruktbare. Når de to kom, vet vi ennå ikke. Vi vet at Wilhelm ble født i 1876, i det som da var Storfyrstedømmet Finland og lå under Russland. Marie ble født i 1873 og kom fra samme land, altså fra daværende Russland. Kan hende kom de samtidig til Norge, og kaskje var de et par fra samme sted? Wilhelm og Marie fikk seks barn. Av dem var det bare dattera Ida som kom til å bli boende i Gullgammen som voksen.

BILDE

Bildet ble tatt i Gullgammen tidlig i 1930-årene. Her møtte han Wilhelm og Marie Tapio – Foto: Samuli Paulahatju / erh

Ida, som kom til verden i 1897, vokste opp her, ble gift med Paul Paulsen fra Tana. Før han kom til Honningsvåg, hadde han arbeidet ved Ankerlia gruver i Birtavarre, kanskje helt til driften der ble nedlagt i 1919. Det fortalte han meg og kameratene mine sommeren 1966, en ettermiddag da de hadde kommet over fjellet fra Kobbholdalen.

BILDE

Wilhelm og Marie Tapios hus i førkrigstidas Gullgammen – Foto: Samuli Paulaharju / erh

Publisert med kilde

  1. Richter Hansen, Einar (1990) Nordkapp – en fiskerikommune, fra de eldste tider til i dag, Nordkapp kommune, Honningsvåg
HOME  BACK

Reindriftsamer på Magerøya

Den av Terje Cock Svane

Nordkapp kommune i historien 

Reindriftsamene vi møtte, i Honningsvåg, og omkring på Magerøya, som i Gullgammen og i Finnvika, det er mennesker med røtter tilbake i århundredene. Deres forfedre og formødre har levd sine liv her oppe i nord åtet rundt, med bitende kulde inne på vidda og midnattsola sommeren igjennom.

Reindriftsamer har hatt tilhold ute ved kysten og mest sannsynlig også på Magerøya så lenge det har vært tamreindrift på Nordkalotten, og det begynner å bli lenge. Det var på 1600 tallet man begynte med tamreindrift, kan vi lese i historiebøkene. Gjennom århundrene har samene om våren fulgt reinflokken fra vidda og utover til kysten. Her har de holdt til somrene igjennom.

Den gang da bildet ble tatt, var det noe som ble kalt Reinskue, og da kom turistene fra nordgående hurtigrute med buss innover til Nordmanset, et par kilometer utenfor Honningsvåg.

Den gang da bildet ble tatt, var det noe som ble kalt Reinskue, og da kom turistene fra nordgående hurtigrute med buss innover til Nordmanset, et par kilometer utenfor Honningsvåg.

BILDE

Reindriftsamer på Magerøya i tida omkring 1960

Vi som vokste opp i den tida, var kan hende alle der inne for å se sameleiren, samene med et av de mange reinsdyrene, og ikke minst alle turistene. Reinskuet i Nordmanset ble nedlagt i tida omkring 1965, men vi møtte de mange karasjoksamene til daglig også i byen. Så vi som har hatt vår oppvekst i Honningsvåg, kan kjenner igjen hver eneste en av dem vi ser på bildet fra den gang.

Høst og vår, før vei ble bygd, var hele familier på vandring mens det i dag vel bare er en del av familiene som flytter med flokken

Da utviklinga gjorde at det ikke lenger var mulig å ha tilhold i Nordmanset, ble alternativet å trekke opp på fjellet. Her fortsette der. Så i dag, møter turistene samer med sine utsalg og den reinen de har med, der.

Den flokken som har kommet over til Magerøya, har svømt over Magerøysundet, slik andre flokker har svømt over andre sund. Når høsten har kommet, har de brutt de opp og fulgt flokken innover mot vinterbeitene, der Karasjok er sentrum, og der familiene har holdt til i gjennom vinterhalvåret.

BILDE

Reinsvømming over Magerøysundet – Foto: Aune kunstforlag

Over Magerøysundet svømte karasjoksamenes reinflokker. Det gjorde de vår som høst, år etter år, helt fra reindriftsamene gikk over til å bli nomader på 1600-tallet, og frem til et par tre ti-år etter krigen. Da ble det slutt, for da av begynte forsvarets landgangsfartøyer å frakte reinflokken over.

HOME  BACK