Kjelvik er har vært kirkested og handelsted i flere hundre år. Allerede i 1589 var Kjelvik sentrum i et prestegjeld med tre kirker. Hovedkirka var i Kjelvik. På Helnes og ute på Opnan var det annekskirker. Olav Simonsen skriver i avisa Vestfinmarken den 9. oktober 1930 at:

«Allerede fra gammel tid er Kjelvik fiskevær kjendt som kirke- og handelssted.» og at «Kjelvik var i 1589 eget prestegjeld med tre kirker: nemlig hovedkirken i Kjelvik og annekskirker i Opnan og Helnes (Helganes), senere blev der også bygget annekskirker i Måsøy, Skarsvåg og Sværholt.»

Og videre skriver han:

«I 1593 berettes det, at prestegjeldet omfattet følgende steder: Kjelvik – Honningsvåg – Altsula – Ballhopen og Sværholt.»

Sorenskriver Jens Kraft beskriver i boka «Det Nordenfjeldske Norge» i 1835 Kjelvik slik, i følge Olaf Simonsen:

«Her har i fortiden boet 20-30 familier men i 1763, kun 3 og i 1825 2 familier og her er et gammelt handelsted som er anlagt på en liten slette rundt om en snæver vik, hvor sognets kirke, handelshusene og nogle fiskerbolier er opført og som omgives av et meget høyt stilt fjell, der ofte medfører fjellskred.»

Om handelstedet Kjelvik skriver Simonsen hvor mye, og hva som ble utført fra handelstedet Kjelvik i tida mellom 1765 og 1788, og lister opp fiskevarer, bukkeskinn, reinhorn og fuglefjær. Det er ei nedgangstid han da skriver om og vi leser:

«I den tid var Kjelvik tinglags almue tillike med finnerne i Porsangerfjorden henlagt under dette handelsted, der i den senere tid ikke har vært av synderlig viktighet.» 

Det kan vi skjønne, når vi ser hvor få som bodde der da, og når vi også vet at folk flyttet på seg.

Veibygging i kommunesentret Kjelvik – Befolkninga i Kjelvik hadde i 1907 søkt om å få vei i fiskeværet, det som nå hadde blitt et kommunesenter. Så mange som 1000 mennesker kunne ha tilhold i Kjelvik under vårtorskefisket i denne tida. Når det regnet, og snøen tinte, kom vannet sigende ned fra fjellet rundt og gjorde at hele området folk beveget seg på ble ei oppløst gjørme. Veien inne i Kjelvik ble påbegynt i 1912, med ei bevilgning på 8.500 kroner fra amtstinget, og bygd ferdig i 1913. Det ble også lagt ned stikkrenner under veien, for å få unna vannet.

Fra lenger tilbake vet vi at fiskeværet og kirkestedet Kjelvik har hatt et varierende antall beboere gjennom tidene. Folketallet på det høyeste var i tida omkring 1690, med nær inn på 60 husholdninger. Med smått og stort bodde det da nesten 300 mennesker i fiskeværet. Folk flyttet på seg, og i 1717, forteller Thomas von Westen, var det bare et par tre fattige fiskerfamilier tilbake, men kirke, det var det også da.

En koppeepidemi kom til områdene i Midt-Finnmark i tida omkring 1760, og mange døde også i fiskeværet Kjelvik mens den stod på. Likevel hadde folketallet økt, for det var 85 beboere her i 1769. Når vi kommer til 1801, og det i hele Finnmark var, som det blir opplyst, 7.701 innbyggere – eller som det også blir nevnt, i underkant av åtte tusen, hadde befolkninga i fiskeværet, på kirkestedet og i sentrumet av annekssognet Kjelvik igjen skrumpet inn. Nå var det ikke mer enn 38 fastboende å finne, og det gikk stadig nedover. Det gikk så mye ned at det 1825 bare var 14 igjen.

Ved folketellinga i 1900 fant man at det var ei befolkningsøkning, da tallet på beboere igjen hadde økt, nå til 114.

Av Olaf Simonsen som hadde vokst opp i Kjelvik i tida omkring 1875, får vi vite av i det han i «Vestfinmarken» 9. oktober 1930 skriver. Han forteller at han etter gjennomgang av skrevne og uskrevne kilder, vil gi en liten skildring av de eldre kirkehus i Kjelvik. Han skriver:

«Allerede fra gammel tid er Kjelvik fiskevær kjendt som kirke- og handelssted.» og at «Kjelvik var i 1589 eget prestegjeld med tre kirker: nemlig hovedkirken i Kjelvik og annekskirker i Opnan og Helnes (Helganes), senere blev der også bygget annekskirker i Måsøy, Skarsvåg og Sværholt.» Og videre at «I 1593 berettes det, at prestegjeldet omfattet følgende steder: Kjelvik – Honningsvåg – Altsula – Ballhopen og Sværholt. Opnan og Helnes var da tillagt Tunes prestegjeld».

Selv ser vi at det var et annet liv de levde, enn det vi gjør. Og de flyttet på seg, fra kysten til innlandet, litt avhengig av hvordan det var med fisket. Svært mange druknet på havet, kullseilte med de små båtene med seil, i stedet for motor. Og det kom stadig folk flytende nordover når det var dårlige tider lenger sør.

Barnedødeligheta hadde gått ned. Mange steder var det mangel på jord å dyrke opp, og det var ofte ikke mer av jorda å dele opp. Slik var det i Norge, og slik var det i Finland. Det kom både nordmenn, og finlendere nordover, og folk fra de svenske Lappmarker. Av nordmenn, kom de fleste fra Trøndelag og Nordland, men også fra lenger sør enn det, både fra Vestlandet og fra Østlandet. I Finnmark ble folketallet fordoble i løpet av de fire-fem ti-årene fra 1860 og utover, i ei tid da flesteparten av de 800.000 nordmenn som dro til Amerika forlot landet. Befolkninga i Finnmark økte i denne perioden fra 16 tusen til 32 tusen.

Med kildene…

HOME  BACK