Om Gullgammen i fortida er det heller ikke så mye vi vet. Da finlenderen Samuli Paulaharju kom til hit tidlig i 1930-årene, var det to familier her, familien Bær og familien Tapio. De tidligste bildene vi kjenner fra fortida i Gullgammen, kommer fra finlenderen Paulaharjus besøk den gang.

Jens Hansen fra Gullgammen døde i 1706, og enka satt igjen så fattig at hun ikke så noen annen utvei enn å gifte seg på nytt.  Einar Richter Hansen siterer: «for Armods Skyld matte gifte sig wed at tienne for brødet». Det bodde antakelig fem mennesker i Gullgammen i 1769, og en av dem het Anders Clausen. De resterende fire kan kanskje være kona og tre barn. Clausen drev sikkert litt jordbruk ved siden av fiske. Han gikk bort i 1776, og etterlot seg ei rorbu, får vi vite. I 1801 var det bare nær inn på åtte tusen mennesker i hele Finnmark, vet vi, og akkurat da ingen fastboende i Gullgammen.

På bildet under har vi Gullgammen tidlig i 1930-årene. Da Paulaharju kom hit, var det i hvert fall to gammer i Gullgammen. Den ene ser vi her, den andre var like ved boligen til Bærfamilien, den gang brukt som fjøs. Og midt i Gullgammen, befant det seg for noen få ti-år siden, og gjør det nok ennå, rester etter to gammer, ikke langt fra flomålet de heller.

BILDET

Gullgammen da Samuli Paulaharju var her tidlig i 1930-årene. – Foto: Samuli Paulaharju / erh

Et annet ord for gamme, er kåte. På Wikipedia kan vi lese om gamme. Der står det at det er en eldgammel, enkel form for jordhytte. Gammen har reisverk av trevirke. Utenpå det, er det dekket med jord eller torv. Gammer har av mange først og fremst blitt forbundet med samer, men det er en type bolig som har vært benyttet over hele landet, får vi vite. Gammer har vært brukt som boliger helt fra de første mennesker kom til Norden etter at isen trakke seg tilbake for bort imot ti tusen år siden og langt opp i historisk tid. Vi vet også at det bodde folk i gammer, enkelte steder i Finnmark helt opp til i tida omkring 1927. Det forteller Nils Øritsland, sokneprest i Nordkapp fra 1927 til 1936.

Hva så med den lille torvgammen? Hva kan den ha vært brukt til? Det kan vi spekulere på. Det er ovn der inne, for et ovnsrør stikker opp.

Enn navnet på området betegnet som Gullgammen?

Når vi ser på den lille stua, ser vi planken som står reist opp mot døra. Uten dørhåndtak og lås med nøkkel, var det en grei måte å holde døra lukket når ingen var hjemme. Bislagdøra ser ut til å være boltet igjen. Veggene ser ut til å være panelt med fiske-kassebord og torva på taket er delvis borte. Det ser heller ikke ut til å være oppdyrket jord rundt, men det hører med en fiskehjell som står et lite stykke unna. Den kan vi se på bildet nedenfor. Så det bodde folk der. Da ser vi at det kan ha vært flere enn bare to husholdninger i bygda.

BILDET

Fiskehjellen stod der like ved gammen da Samuli Paulaharju var her. – Foto: Samuli Paulaharju / erh

Marie og Wikhelm Tapio kom og ble boende i Gullgammen, i Magerøysundet, der Magerøya ligger vendt mot sør og er på sitt mest fruktbare. Når de to kom, vet vi ennå ikke. Vi vet at Wilhelm ble født i 1876, i det som da var Storfyrstedømmet Finland og lå under Russland. Marie ble født i 1873 og kom fra samme land, altså fra daværende Russland. Kan hende kom de samtidig til Norge, og kaskje var de et par fra samme sted? Wilhelm og Marie fikk seks barn. Av dem var det bare dattera Ida som kom til å bli boende i Gullgammen som voksen.

Bildet ble tatt i Gullgammen tidlig i 1930-årene. Her møtte han Wilhelm og Marie Tapio – Foto: Samuli Paulahatju / erh

Ida, som kom til verden i 1897, vokste opp her, ble gift med Paul Paulsen fra Tana. Før han kom til Honningsvåg, hadde han arbeidet ved Ankerlia gruver i Birtavarre, kanskje helt til driften der ble nedlagt i 1919. Det fortalte han meg og kameratene mine sommeren 1966, en ettermiddag da de hadde kommet over fjellet fra Kobbholdalen.

BILDET

Wilhelm og Marie Tapios hus i førkrigstidas Gullgammen – Foto: Samuli Paulaharju / erh

Publisert med kilde

HOME  BACK

Etter krigen kom Solvang internat på Sarnes. De mange barna som vokste opp på småstedene rundt om i kommunen, i innvær og på utvær, ble å gjennomføre skolegangen sin her. Høsten 1958 kunne undervisninga begynne. Barna på Sarnes fikk sin nye skole, og det samme fikk barna som kom fra Gullgammen, Lafjord, Laholmen, Kåfjord og Repvåg, og de som kom fra den delen av kommunen som ligger langs landet innenfor Sværholt, som Rekvika.

Sarnes med Lille-Altsula og Altsula

Også fra Skarsvåg og Kamøyvær kom elever til internatet og fikk sin undervisning mens de gikk i 7. klasse. Etter at det ble innført 9-årig skole i 1964 kom de til Honningsvåg for å fullføre de to siste skoleårene her.

Da Internatet ble lagt ned i 1971, hadde flere sarnesfamilier gjort alvor av truslene sine om å pakke sammen å flytte herfra. De hadde da i noen år kjempet for å få vei, men tida var ikke inne. Samtidig med at folketallet sank så kraftig at Sarnes nesten ikke hadde innbyggere mer, hadde sentraliseringa av mange ulike årsaker satt inn for alvor. Folk flyttet fra innværene og utværene. De store barnekullene fra etterkrigstida var også i ferd med å bli voksne. Det var ikke lenger nødvendig med noe internat i kommunen.

Sarnes ble i noen tiår et fraflyttet sted, fikk igjen flere fastboende etter at veien kom i 1999.

Publisert med kilde

• Wikipedia 2025.03.20 Sarnes og veien som ble bygd.

HOME  BACK

Honningsvåg, som en gang var Vest-Finnmarks store fiskevær, både før krigen og i etterkrigstida, er det ikke mer. Hvorfor? Hva har skjedd? Allerede i 1947 kom Sifi, Sild- og fiskeindustri A/S i gang i Storbukt, det som før krigen hadde vært Honningsvåg guanofabrikk. Det samme var det med blant annetJohan Jensens fiskebruk. Det hadde blitt startet opp i 1924 og kom i gang igjen i 1947. Slik var det med mange flere, som Jægtvikbruket, Eilertsenbruket og Robertsonbruket, ja Floerbruket med. Slik var det med Finotro-anlegget også, en statsbedrift som kom helt i begynnelsen av 1950-årene. I 1962 kom Norfi, Nordkapp fiskeindustri A/S, en sildoljefabrikk i Kobbohola.

Så Honningsvåg var et viktig fiskevær i Kyst-Finnmark. Hurtigrutene kom daglig innom, store godsbåter kom og lastet fisk og fiskeprodukter med kurs for norske og utenlandske havner. Flere lokalrutebåter hadde Honningsvåg som utgangsted, og det var stor aktivitet på Damskipskaia med lasting og lossing. I 1962 fikk fiskeværet fergeforbindelse til fastlandet.

A/S Finnmark og Nord-Troms fiskeindustri, Finotro, var en statsbedrift opprettet av Stortinget like etter krigen. I gjenreisingstidas Finnmark og Nord-Troms kom det flere små og et større diskebruk. Staten eide 98% av aksjekapitalen, Norges Råfisklag, Norges Fiskarlag og Landsorganisasjonen, LO eide resten. Hovedkontoret ble lagt til Honningsvåg der det største av anleggene ble lagt.

BILDET

Honningsvåg i 1975 der Finotroanlegget ennå i er drift – Foto Terje Cock Svane

Ved Finotro-anlegget i Honningsvåg ble det kjøpt inn fisk i store mengder. Store trålere, som «Hans Egede» og «Kristian Tønder» og mange flere i tur og orden etter dem. Og, større og mindre fiskebåter fra fjern og nær, leverte fangstene sine her i en årrekke. Det ble bygd fiskehjeller for tørking av fisk flere steder i utkanten av Honnigsvåg, en stor hjell for tørking av fisk, i flere etasjer, like ved anlegget i Storbukt. Det ble produsert en mengde fiskeprodukter, som tørrfisk, saltfisk, filet av torsk, sei, brosme, steinbit og hyse, men også grilletter og lakserstatning. Det ble stimet tran av fiskelevra, tappet på store fat, og det ble pakket inn og sendt avgårde kassevis med dyrefor, nedfrosset avkutt fra filetproduksjonen. Det ble også levert guano i form av fiskehoder til oppmaling for produksjon av fiskemel, og daglig ble det sendt iset, fersk fisk med Hurtigrutene sørover til Trondheim. Stadig kunne vi se de store skipene, godsbåtene, som kom til Finotroanlegget.

Om våren og et stykke ut på sommeren, tok Finotro også imot hvalkjøtt. Når det kom hvalkjøtt, ble produksjonen lagt om, kjøtte ble renskåret, pakket og frosset ned. Produktet ble sendt ut på markedene i Norge og Europa, som all fisken.

BILDET

Floerbruket med sitt tankanlegg og Sild- og fiskeindustri, Sifi, et bilde tatt lenge før driften for ved de mange fiskebrukene stoppet opp.  Foto: Mittet/Nasjonalbiblioteket

Flere fiskebruk i etterkrigstida

De mange mindre fiskebrukene som ble bygd opp etter krigen, ble ikke værende i drift mer enn i et par-tre tiår. Eilertsenbruket ute på Klubben ble drev bare ei kort tid, så ble det stående der noen år før det ble oppkjøpt av andre og omgjort til såkalt notbøteri. Gudmund Jægtvik som hadde fått gjenoppbygd anlegget tidlig i etterkrigstida, la det ned omkring 1970. Omtrent samtidig ble Floerbruket nedlagt.

Da A/S Finnmark og Nord-Troms fiskeindustri sitt anlegg, Finotro, kom, ble noen av de andre anleggene nedlagt, som det fiskebruket som først var der Finotro kom. Jensenbruket innerst i Storbukt ble svært godt drevet i noen år i etterkrigstida. Det ble overtatt av Finotro og benyttet som lager for tørrfisk.

Fiskebrukene og fiskeværene

Alle sammen, hvert eneste ett av fiskebrukene som kom i etterkrigstida har enten blitt lagt ned, revet og fjernet, som  Jægtvikbruket, og Floerbruket. Eller de har blitt solgt, som også Robertsonbruket i Vågen og Eilertsenbruket. Robertsonbruket ble overtatt av bergensfirmset Clemet Johnsen drev effektivt i noen år, til Finotro overtok det.

BILDET

Inne på vågen i tida da Robertsonbruket ennå stod intakt, utsnitt fra et kort, poststemplet i 1980 – Foto: Mittet kortforlag

Nedgangstidene hadde kommet

Etter hvert ble Finotro-anlegget i Honningsvåg, og de andre Finotro-anleggene overtatt av andre. Det i Honningsvåg ble oppkjøpt av Frionor i 1986, og slått konkurs i 1990. Det hadde kommet ny regjering, Arbeiderpartiet hadde mistet regjeringsmakten og den nye skulle ikke ha statlige fiskeribedrifter (5).

Arbeidsledighet og fraflytting

De mange ansatte ble sagt opp. Resultatet var det vi fikk se, arbeiderne merke, kommunen kjenne på skatteinngangen, og det daværende arbeidskontoret, og sosialkontoret oppleve når kravene om utbetaling av arbeidsledigetstrygd og andre ytelser kom. Mange ble nødt til å finne arbeid andre steder og flytte herfra. Nedgangen i folketallet begynte.

Den daglige strømmen av arbeidsfolk gjennom Storbukt og ned til Finotro stoppet helt. Alle som hver morgen hadde strømmet gjennom Løkkebukta og innover til anlegget i Storbukt ble borte. Bussen fra Nordvågen med arbeidsfolk til avdelinga for produksjon av lakserstatning uteble.

Fiskebåtene og trålerne kom ikke mer.

Finotroanlegget blir borte

En sommerdag fikk vi se at Finotroanlegget var i ferd med å bli knust. Det kom en stor kran og banket det hele i stykker. Bygningen der tørfisken ble lagret, og den der fisken ble saltet, ble revet. Samme vei gikk det med trekaien, og nothjellen. Bygningen der egnerbuen var, ble brent ned.

BILDET

Bare en liten del av det store Finotroanlegget, fiskemottaket er det vi ser her. Foto: Terje Cock Svane

Soldoljefabrikkene

Sildolje- og sildemelfabrikkene gikk det samme veien med. Sild og fiskeindustri a/s i Storbukt, Sifi, og Nordkapp fiskeindustri a/s, Norfi i Kobbhola ble borte. Det ene lot man bli slått konkurs. Det andre ble nedlagt og fabrikkavdelingen fjernet man. Det var mangel på råstoff.

BILDET

Sildolje- og sildemelfabrikken Norfi i Kobbhola holdt det gående til 1986 mens Sifi, Sild og fiskeindustri A/S i Storbukt ble slått konkurs i 1991. Foto: Terje Cock Svane

Så begynte  nedgangen

Folketallet i kommunen hadde i 1835 ligget på 166, og det nådde toppen på 5,449 i 1967 (1.448). I 1970 har vi kommet ned på 5.165 og nedgangen fortsetter. Ved opptellingen 1. januar 2015, hadde tallet på innbyggere i kommunen kommet ned på 3.278.

BILDET

Statistikk fra Wikipedia

Det lille hoppet i befolkningsutviklinga vi ser rundt 1984, skjedde da Gjesvær og Gjesværområdet ble overført til Nordkapp, fra Måsøy.

Cape Fish A/S

Cape Fish A/S med Stofi, Storbukt Fiskeindustri A/S kom riktig nok. Det var i 1991, etter at alt av fiskeindustri hadde blitt nedlagt. Det har sin beliggenhet der det store Finotroanlegget hadde vært. Stofi A/S er nå det eneste fiskebruket i Honningsvåg, driftet mindre målestokk enn Finotro. Til gjengjeld driver de også med krabber, i tillegg til ferskfisk, tørrffisk og saltfisk.

BILDET

Cape Fish A/S med Stofi, Storbukt Fiskeindustri A/S som kom i 1991 Foto: Terje Cock Svane

Hva hadde skjedd?

Snurperne hadde blitt større, og bedre utstyrt. Med ekkolodd og asdic var det ikke noe problem å få lokalisert stimene med sild og lodde. Med kraftblokk fikk man halt inn nota når stimene var omringet og nøtene tømt. Fisket ble effektivisert, man trngte ikke så mange mann for å få gjort jobben, og oppfisket kvantum ble større år for år. Resultatet var at både den Nord-Atlantiske lodde- og sildestammen så godt som brøt sammen. Når lodda nesten helt ble borte, uteble de rike torskefiskeriene. Den samme veien gikk det med silda.

Når lodda med torskestimene i sitt følge skulle ha kommet i store mengder inn fra Barentshavet og inn mot Finnmarkskysten, ikke gjorde det, ble det ikke lenger lønnsomt å bruke line. Det ble i en lang periode mangel på fisk, og inntektene gikk ned. Det ble innført reguleringer i form av kvoter.

Sildolje- og sildemelfablikker ble lagt ned, ikke bare i Honningsvåg. Det var ikke lenger lønnsomt å holde dem i gang på grunn av mangel på råstoff. Det lille som ble fisket opp, gikk til fabrikkene lenger sør i landet.

Slik ble Honningsvåg, det som en gang hadde vært Vest-Finnmarks store fiskevær gjort til noe helt annet enn hva det hadde vært.

De andre fiskeværene

Det ble til at folk undret seg over hva det var som var i ferd med å skje. Eller, kan hende var det først etter at det hele hadde gått sin gang, at undringa kom? Hvorfor hadde det gått slik? Utenlandske turister stilte spørsmålet: Hva lever folk av? Hva skulle vi svare? Det var da jeg som skriver dette begynte å tenke over saken.

Det gikk da noenlunde greit videre med fiskebrukene i Nordvågen, og i Kamøyvær, i Skarsvåg og i Gjesvær? Der pågikk fisket som før, og gjør det fremdeles. Det var fiskeværet Honningsvåg, det fiskeværet som er temaet her, det gikk nedover med.

Svarene på undringa

Etter at man hadde jobbet iherdig for å få penger til å modernisere driften ved Finotroanlegget, noe som kom til å kreve kostbare investeringer, vedtok regjeringa at vi ikke skulle ha statlig drevne fiskeribedrifter. Det var da Finotro ble solgt til Frionor frossenfisk A/S.

Hvorfor ble så det nyervervede anlegget til Frionor solgt videre, og deretter lagt ned? Var det problemer med å få nok fisk til produksjonen? Det gjenstår å finne ut, men det kan være ei av forklaringene.

Svaret på hvorfor det har gått som det har gjort med fiskebrukene og det viktige fiskeværet, er noe av det jeg har vært ute etter å finne ut av. Og svarene har langt på vei blitt funnet. Vi har dem, i alle fall nok til å se tegninga.

Omstrukturering

Det er svaret vi får, omstrukturering, her som på andre områder, når fiskeriministren vi har i 2020 blir spurt. Og, det er det vi har sett, og fremdeles ser.

Da det ble snakk om moderniseringa ved Finotroanlegget i Honningsvåg, var svaret fra den regjeringa vi da hadde at vi ikke skulle ha statsdrevne fiskeindustrianlegg.

Hvordan det også gikk med de mange fiskebrukene i Vardø, og med Findus i Hammerfest, vet vi. Det gikk samme vei, gjennom oppkjøp av anlegg og kjøp og salg av kvoter .

Da det kom kvoter der hvert fiskefartøy og dets eier måtte holde seg innenfor den tildelte fiskemengden. Ikke før hadde det skjedd, så kom det som da måtte komme, kjøp og salg av kvoter. Kjøp og salg av kvoter, og beslutninger om hvem som får fiske hva, får bli stikkordene, så får vi trekke våre egne slutninger!

Publisert med kildene

1. Berg, Carl Oluf i opptak i tida rundt 1991, oppbevart gjort av meg, på tape
2. Berg, Åse Marie i mail av 21.08.2018
3. Hansen, Einar Richter (1990) Nordkapp – en fiskerikommune fra de eldste tider til i dag Nordkapp kommune, Honningsvåg
4. Hovind, Knut (2017) «Jeg hatet tyskerne til jeg møtte deg» i ukebladet Hjemmet, uke 23/2017
5. Høyen, Mona (2008) «Jeg velger meg bilder fra billedarkivet», Årbok for Nordkapp 2008, Honningsvåg
6. Losvik, Arnold (1982) «Trekk fra Skarsvågs historie» i Årbok for Nordkapp 1982

Noter 

1) Torbjørn Johansen, mangeårig bokholder ved Finotroanleggets hovedkontor i Honningsvåg, i opptak gjort av meg i 2019 og 2020.

2) 1.448

HOME  BACK