Kjelvik er har vært kirkested og handelsted i flere hundre år. Alleredei 1589 var Kjelvik sentrum i et prestegjeld med tre kirker. Hovedkirka var i Kjelvik. På Helnes og ute på Opnan var det annekskirker.

Den første kirka som ble bygd så langt nord i landet at den kom «opp mot grensen til der hedningene bodde», kom i 1250. I Håkon Håkonssons saga skal det stå at: «Han lot bygge en kirke nord i Troms og kristnet hele kirkesognet».

Det var på 1200-tallet Kyst-Finnmark begynte å bli befolket sørfra, forteller Einar Richter Hansen. I Vardø kom den første kirka i 1307, men når den første kirka i det som skulle bli Kjelvik herred, og etter hvert Nordkapp kommune kom, er det visstnok ingen som vet. Det vi så langt vet, er det kjelvikværingen Olaf Simonsen, utdannet jurist, og senere redaktør i avisa Vestfinmarken skriver. I slutten av 1920-årene, hadde han satt seg fore å finne ut, gjennom skrevne og uskrevne kilder, som han sier, å sette seg inn i det som gjaldt de eldre kirkehus i Kjelvik. I 1930 skrev han to artikler i «Vestfinmarken» og slik lyder et av avsnittene i en av dem:

«Allerede fra gammel tid er Kjelvik fiskevær kjendt som kirke- og handelssted.» og at «Kjelvik var i 1589 eget prestegjeld med tre kirker: nemlig hovedkirken i Kjelvik og annekskirker i Opnan og Helnes (Helganes), senere blev der også bygget annekskirker i Måsøy, Skarsvåg og Sværholt.» Og videre at «I 1593 berettes det, at prestegjeldet omfattet følgende steder: Kjelvik – Honningsvåg – Altsula – Ballhopen og Sværholt. Opnan og Helnes var da tillagt Tunes prestegjeld».

På det gamle kartet kan vi finne noen av navnene nevnt i teksten over, som Altsula, Helnes, Honningsvåg, Kjelvik og Skarsvåg. Vi finner også Tunes, oppe til venstre, nevnt i forbindelse med betegnelsen Tunes prestegjeld.

Kirkestedet Kjelvik 

Kjelvik hadde, ved inngangen til 1700-tallet, vært et sentrum i Midt-Finnmark, og det daværende Kjelvik prestegjeld hadde omfattet hele Magerøya, Måsøy, Porsanger og deler av Laksefjord, er noe av det vi får vite, når vi begynner å sette oss inn i den eldst mulige lokalhistoria.

Den forrige kirka i Kjelvik ble bygd i 1741, da Kjelvik var eget sogn. I 1826 hadde den blitt uten kirkeklokke, da den hadde blitt stjålet, og i 1918 rasert av engelskmenn ved blokaden under Napoleonskrigene. Til slutt blåste stormen den over ende.

I Kjelvik kallsbok, står det å lese om den forrige kirka, forteller Einar Richter Hansen: Kirken «kastedes halvt overende av et sterkt faldveir, som paa grund av de høye steile fjeldvegge, der paa tre kanter omgir sletten, hvorpa kirken staar, raser overordenlig vodsomt her».

På grunn av det vanskelige været på kirkestedet Kjelvik, ble det vurdert å bygge den nye kirka et annet sted. Etter hvert ble det likevel til at man fikk gå i gang med å bygge ny kirke i Kjelvik, den siste i ei lang rekke kirker.

Den nye kirka hadde kommet i 1844, og ble ødelagt av stormen som raste over Finnmark den 16. februar i 1882. Det var denne stormen som var så sterk at den også ødela store deler av fiskeflåten som da lå inne i Berlrvåg. Om stormen som raste, skriver Olaf Simonsen i «Vestfinmarken» mandag 13. oktober 1930: «Orkanene den 16de januar og 4de februar 1882 betegnes som de voldsomste storme der nogensinde har hjemsøkt Finmarken. Under disse var det Kjelvik kirke blæste fullstendig ned. Det heter i beretninger fra den tid at man ikke fant stokk tilbake på stokk; stumper og stykker av tømmer lå flere hundrede meter oppe i fjellet.» Videre skriver Olaf Simonsen at det i den offisielle innberetning står at «…materialene ble så ramponert at ikke noget kunde benyttes ved opførsel av ny kirke.»

Olaf Simonsen, som hadde bodd i Kjelvik som barn, skriver i det han henviser til egen erindring som han sammenholder med det andre husker, at «Kirken var ottekantet, oppført av solid tømmer og panelt innvendig, hvitmalt utvendig. Den hadde ikke ovn og heller ikke lysekrone, det var også mindre påkrevet da såvidt huskes samtlige gudstjenester blev holdt i den lyse årstid. Det var heller ingen altertavle, men på alteret stod et kors, således som også tidligere i den nåværende Honningsvåg kirke.»

Utover det forteller han, i avisa Vestfinmarken der han var redaktør litt om kirkas størrelse. «Hvor mange sitteplasser det var kan ikke oppgis, men kirken var også forsynt med galleri («lemmen» som vi kalte det), og eldre folk fra den tid mener at der nok kunde være plass for et par hundre mennesker.»

Fiskeværet, kirkestedet og annekssognet Kjelvik ble i 1861 kommunesenter. Stedet ligger som flere andre fraflytta utvær, ytterst ut mot havet, på Magerøya i Nordkapp kommune. Kjelvik ble brent av tyskerne og aldri bygd opp igjen, selv om det var noen få som prøvde.

Kjelvik er stedet sorenskriver Jens Kraft i boka «Det Nordenfjeldske Norge» i 1835 beskriver slik, i følge Olaf Simonsen i avisa Vestfinmarken den 9. oktober 1930: «Her har i fortiden boet 20-30 familier men i 1763, kun 3 og i 1825 2 familier og her er et gammelt handelsted som er anlagt på en liten slette rundt om en snæver vik, hvor sognets kirke, handelshusene og nogle fiskerbolier er opført og som omgives av et meget høyt stilt fjell, der ofte medfører fjellskred.»

Den siste kirka i Kjelvik ble bygd i 1834, og tatt av stormen i 1882, etter 38 år. Foto fra Ytreberg, N.A. (1980) Handelsstedet i Finnmark, Historie – Handelsliv – Reise og fest, F. Bruns Bokhandels Forlag, 2. opplag, Trondheim

Kirkestedet, fiskeværet og sentrum i annekssognet Kjelvik, ble i 1861 kommunesentret i en nyoppretta kommune. Det var mange år etter at de nye formannskapslovene ble innført, i 1837. Det som hadde vært et annekssogn under Kistrand (Porsanger) ble nå «Kjelvik formannskapsdistrikt». Da det skjedde i 1861, lå folketallet i det nye formannskapsdistriktet på i underkant av 300, og det første kommunestyremøtet i Kjelvik ble  avholdt den 21. juni det året. Det var bare en sak på dagsorden den dagen, det var å få lagt grunnlaget for en forbedra skoleundervisning. Det ble gjort ved å få valgt medlemmer til en skolekommisjon.

Om kirkestedet Kjelvik vet vi at Charles Robertson, en innflytta engelskmann i Hammerfest, hadde handel i Kjelvik. I tida omkring 1875, nesten ti år før stormen ødela kirka, hadde Robertson tilsatt Emil Anton Simonsen til å bestyre handelen hans her. Etter at Charles Robertson døde i 1896, ble denne handelen overtatt av Emil Anton Simonsen og sønnen Georg Robertson i fellesskap. Da deres tid i Kjelvik var over, kom den da 28 år gamle John Edvard Bruun i 1897 og ble ansatt for å drive virksomheten med fiskebruket, handelen, skipsekspedisjonen og posten.

Bildet viser Kjelvik med kirketufta midt på bildet, i 1941, omkring seks ti-år etter at kirka hadde blitt borte. Som erstatning for kirka, kom bygninga kalt Kirkestua. I følge Ottar Olsen, er det den midterste av de tre hvite bygningene.   – Foto: Elisabeth Meyer

Kjelvik har hatt et varierende antall beboere gjennom tidene. Folketallet på det høyeste var i tida omkring 1690, med nær inn på 60 husholdninger. Med smått og stort bodde det da nesten 300 mennesker i fiskeværet. Folk flyttet på seg, og i 1717, forteller Thomas von Westen, at det bare var et par tre fattige fiskerfamilier tilbake. I 1769 bodde det bare  85 i Kjelvik. I 1825 var det bare 14 fatsboende, men ved folketellinga i 1900 fant lå innbyggertallet på  114.

Folk flyttet på seg, fra kysten til innlandet, litt avhengig av hvordan det var med fisket. Mange druknet på havet, kullseilte med de små båtene med seil, i den tida. Samtidig kom det folk flytende nordover når det var dårlige tider lenger sør. Barnedødeligheta hadde gått ned. Mange steder var det dårlige tider. Det var mangel på jord å dyrke opp. Slik var det i Norge, og slik var det i Finland. Det kom både nordmenn, og finlendere nordover, og folk fra de svenske Lappmarker.

Publisert med kildene…

HOME  BACK