Kapitlet & Artiklene & Bildene

Kjelvik er har vært kirkested og handelsted i flere hundre år. Alleredei 1589 var Kjelvik sentrum i et prestegjeld med tre kirker. Hovedkirka var i Kjelvik. På Helnes og ute på Opnan var det annekskirker.

Annekssogn og kommunesenter – Kjelvik ligger, som flere andre fraflytta utvær, ytterst ut mot havet, på Magerøya i Nordkapp kommune. Kjelvik ble brent av tyskerne og aldri bygd opp igjen, selv om det var noen som prøvde. Kjelvik er stedet sorenskriver Jens Kraft i boka «Det Nordenfjeldske Norge» i 1835 beskriver slik, i følge Olaf Simonsen i avisa Vestfinmarken den 9. oktober 1930:  

«Her har i fortiden boet 20-30 familier men i 1763, kun 3 og i 1825 2 familier og her er et gammelt handelsted som er anlagt på en liten slette rundt om en snæver vik, hvor sognets kirke, handelshusene og nogle fiskerbolier er opført og som omgives av et meget høyt stilt fjell, der ofte medfører fjellskred.»

Kjelvik er har vært kirkested og handelsted i flere hundre år. Alleredei 1589 var kjelvik sentrum i et prestegjeld med tre kirker. Hovedkirka var i Kjelvik. På helnes og ute på Opnan var det annekskirker. Olav Simonsen skriver i avisa Vestfinmarken den 9. oktober 1930:

«Allerede fra gammel tid er Kjelvik fiskevær kjendt som kirke- og handelssted.» skriver Olaf Simonsen. 

«Kjelvik var i 1589 eget prestegjeld med tre kirker: nemlig hovedkirken i Kjelvik og annekskirker i Opnan og Helnes (Helganes), senere blev der også bygget annekskirker i Måsøy, Skarsvåg og Sværholt.»

Og videre at

«I 1593 berettes det, at prestegjeldet omfattet følgende steder: Kjelvik – Honningsvåg – Altsula – Ballhopen og Sværholt.»

Kjelvik er stedet sorenskriver Jens Kraft i boka «Det Nordenfjeldske Norge» i 1835 beskriver slik, i følge Olaf Simonsen i avisa Vestfinmarken den 9. oktober 1930: 

«Her har i fortiden boet 20-30 familier men i 1763, kun 3 og i 1825 2 familier og her er et gammelt handelsted som er anlagt på en liten slette rundt om en snæver vik, hvor sognets kirke, handelshusene og nogle fiskerbolier er opført og som omgives av et meget høyt stilt fjell, der ofte medfører fjellskred.»

Fra lenger tilbake vet vi at fiskeværet og kirkestedet Kjelvik har hatt et varierende antall beboere gjennom tidene. Folketallet på det høyeste var i tida omkring 1690, med nær inn på 60 husholdninger. Med smått og stort bodde det da nesten 300 mennesker i fiskeværet. Folk flyttet på seg, og i 1717, forteller Thomas von Westen, var det bare et par tre fattige fiskerfamilier tilbake, men kirke, det var det også da.

En koppeepidemi kom til områdene i Midt-Finnmark i tida omkring 1760, og mange døde også i fiskeværet Kjelvik mens den stod på. Likevel hadde folketallet økt, for det var 85 beboere her i 1769. Når vi kommer til 1801, og det i hele Finnmark var, som det blir opplyst, 7.701 innbyggere – eller som det også blir nevnt, i underkant av åtte tusen, hadde befolkninga i fiskeværet, på kirkestedet og i sentrumet av annekssognet Kjelvik igjen skrumpet inn. Nå var det ikke mer enn 38 fastboende å finne, og det gikk stadig nedover. Det gikk så mye ned at det 1825 bare var 14 igjen.

Ved folketellinga i 1900 fant man at det var ei befolkningsøkning, da tallet på beboere igjen hadde økt, nå til 114.

Av Olaf Simonsen som hadde vokst opp i Kjelvik i tida omkring 1875, får vi vite av i det han i «Vestfinmarken» 9. oktober 1930 skriver. Han forteller at han etter gjennomgang av skrevne og uskrevne kilder, vil gi en liten skildring av de eldre kirkehus i Kjelvik. Han skriver:

«Allerede fra gammel tid er Kjelvik fiskevær kjendt som kirke- og handelssted.» og at «Kjelvik var i 1589 eget prestegjeld med tre kirker: nemlig hovedkirken i Kjelvik og annekskirker i Opnan og Helnes (Helganes), senere blev der også bygget annekskirker i Måsøy, Skarsvåg og Sværholt.» Og videre at «I 1593 berettes det, at prestegjeldet omfattet følgende steder: Kjelvik – Honningsvåg – Altsula – Ballhopen og Sværholt. Opnan og Helnes var da tillagt Tunes prestegjeld».

Selv ser vi at det var et annet liv de levde, enn det vi gjør. Og de flyttet på seg, fra kysten til innlandet, litt avhengig av hvordan det var med fisket. Svært mange druknet på havet, kullseilte med de små båtene med seil, i stedet for motor. Og det kom stadig folk flytende nordover når det var dårlige tider lenger sør.

Barnedødeligheta hadde gått ned. Mange steder var det mangel på jord å dyrke opp, og det var ofte ikke mer av jorda å dele opp. Slik var det i Norge, og slik var det i Finland. Det kom både nordmenn, og finlendere nordover, og folk fra de svenske Lappmarker. Av nordmenn, kom de fleste fra Trøndelag og Nordland, men også fra lenger sør enn det, både fra Vestlandet og fra Østlandet. I Finnmark ble folketallet fordoble i løpet av de fire-fem ti-årene fra 1860 og utover, i ei tid da flesteparten av de 800.000 nordmenn som dro til Amerika forlot landet. Befolkninga i Finnmark økte i denne perioden fra 16 tusen til 32 tusen.

Kirker i Kjelvik 

Det har vært flere kirker i Kjelvik. Heller ikke den forrige kirka, ei kirke som hadde blitt bygd i 1741, gikk det så bra med. Under Napoleonskrigene kom engelskmennene og herjet og raserte den kirka.

I de krigsårene, i tida mellom 1800 og 1815, ble almuen i Kjelvik satt meget tilbake, skriver Olaf Simonsen i Vestfinmarken i oktober 1930:

«Man hadde også i disse år fiendtlige besøk, således i Hasvik og Hammerfest og det følgende år var «de Engelske» i land på Magerøya og «bl.a. ruinerte Kjelvik kirke.» 

Det var i 1810 engelskmennene hadde kommet til Kjelvik og herjet, men Olaf Simonsen skriver at han ikke har kunnet få brakt på det rene hvorvidt den ødelagte kirka ble gjenoppført.

Kjelvik på ei tegning laget av den slovakiske jesuittpateren og astronomen Maximilian Hell etter oppholdet i Kjelvik i 1769, mange år før denne kirka ble rasert.

Kjelvik kirke knust av stormen

Om orkanen som raste i Kjelvik da kirka ble ødelagt, skriver Olaf Simonsen i «Vestfinmarken» mandag 13. oktober 1930:

«Orkanene den 16de januar og 4de februar 1882 betegnes som de voldsomste storme der nogensinde har hjemsøkt Finmarken. Under disse var det Kjelvik kirke blæste fullstendig ned. Det heter i beretninger fra den tid at man ikke fant stokk tilbake på stokk; stumper og stykker av tømmer lå flere hundrede meter oppe i fjellet.» 

Videre skriver Olaf Simonsen at det i den offisielle innberetning står at «…materialene ble så ramponert at ikke noget kunde benyttes ved opførsel av ny kirke.»

I Finmarksposten kunne man den 21. januar 1882 lese om uværets herjinger:

«Natten til 16. Ds. Overgikk vor By en Ulykke som ikke har indtruffet siden Hammerfest fik sin Tilblivelse.» 

Det  står mer enn det. Det står om hvordan det hadde gått videre, og det sammenfatter Øystein Bottolfsen i boka «Finnmark fylkeskommunes historie 1840-1990» slik:

«Fra hele Vest-Finnmark løp det inn katastrofemeldinger. Den gamle korskirka i Talvik, som hadde trosset mange stormer gjennom 150 år, måtte bukke under den natta. Kirka i Kjelvik blåste ned, på Ingøy flytta stormen kirka flere meter av syllmuren. Hus, brygger og båter i hele vestfylket ble knust til pinneved under orkanens herjinger.» 

Vi kan også se hvordan det gikk i Hammerfest, Bottolfsen sammenfatter:

«Kvelden før hadde vinden begynt å friskne på, og kl. 23 blåste det så sterkt at det var med stor møye man kunne komme seg fram i gatene. Vinden økte, og stormen gikk over til orkan, samtidig som det var storflo. Mot midnatt var sjøen så opprørt og bølgebrytningene mot land så voldsomme at nesten hele byen lå innhyllet i sjørokk. Pakkhusene mot sjøsida var særlig utsatte, og katastrofen inntråtte da det ene etter det andre av disse ble revet bort av bølgene. I løpet av et kvarters tid var hele husrekken fra tollbua og vestover med 7 pakkhus og kaier fullstendig sopt vekk. Skadene var også store på hus og brygger ellers i byen.»

Den sterke stormen som ødela kirka i Kjelvik og jevnet bryggene i Hammerfest med jorda, herjet også fiskeværet Berlevåg. Berlevåg ligger langt øst i Finnmark og er utsatt for vær og vind. En stor del av fiskeflåten ble ødelagt av stormen som kom inn fra det åpne havet.

Kjelvik blir uten kirke

Nå hadde kommunesentret og kommunen som helhet blitt uten kirke. Det ble satt i gang arbeid for å få ny, og det naturligvis uten at det skulle ta for lang tid. Mens man ventet på ny kirke, ble de kirkelige handlingene utført i Porsangvik, der man tok i bruk skolehuset. Som en erstatning for kirka som ble borte, fikk Kjelvik et slags menighetshus i bygninga som gikk under navnet «Kirkestua». Vi kan se den der den er satt opp mellom skolen og lærerboligen.

Når vi får kjennskap til det som her blir fortalt, har vi bakgrunn til å se hvordan det den gang var, da Kjelvik mistet kirka. På bildet under, ser vi hvordan det etter hvert ble seende ut der kirka hadde stått.

Kirketufta, midt på bildet, lå inntakt i 1941 da bildet over ble tatt. På bildet har vi hhv lærerboligen, kirkestua og skolen, tre hvite bygninger, med Ottar Olsen som kilde. Bildet ble tatt av Elisabeth Meyer da hun var i Kjelvik sommeren 1941. 

Kirkelivet før 1882

Vi får vite litt, ikke bare om kirka, men også litt om menighetslivet i Kjelvik mens kirka fortsatt sto der. Olaf Simonsen husker at presten fra Måsøy kom dit av og til. Han skriver: 

«I midten av 75-årene bodde undertegnede i Kjelvik og var som barn mange ganger inne i daværende kirke, i alle fall jevnlig når Måsøpresten kom og holdt gudstjeneste der, så vidt jeg husker 10 -12 ganger i året».

Olaf Simonsen skriver om kirka fra 1844, og viser til sin egen erindring som han sammenligner med det andre husker:

«Kirken var åttekantet, bygget av massivt tømmer og panelt innvendig, malt hvit utvendig. Den hadde ikke ovn og heller ikke lysekrone. Det var også mindre påkrevd da, så vidt jeg kan huske, ble alle gudstjenester holdt i den lyse årstiden. Det var heller ingen altertavle, men et kors sto på alteret, akkurat som tidligere i nåværende Honningsvåg kirke.»

I tillegg forteller han om størrelsen på kirka:

«Hvor mange plasser det var kan ikke oppgis, men kirken var også utstyrt med et galleri («lemmet» som vi kalte det), og eldre mennesker fra den tiden mener at det kan være nok plass til et par hundre mennesker.» 

Så kommer litt om klasseskillet i fiskeværet:

«Av de første stolene nærmest alteret var to innelukket, den ene ble brukt av kjøpmannen og hans familie og den andre av presten og hans folk.»

Om kirkeklokkene siterer Simonsen det rektor Qvigstad har skrevet til ham:

«Kjelvik kirkeklokke har sin egen historie. I 1826 ble den stjålet av noen russere, som lå med et fartøy i Kjelvik havn, og da klokken var borte. i land ville de undersøke det russiske fartøyet. Da russerne la merke til dette, kastet de vakt over bord.»

Kirkeklokka var borte, men den ble funnet 41 år senere, og Simonsen siterer videre fra Qvigstads brev: «

«I juli 1867 ble den ved et uhell fisket opp med dregg og ble i 1886 overlevert av Kirkedepartementet til Tromsø museum. hvor den nå finnes.»

Kirkeklokka er i dag å finne på Nordkappmuseet i Honningsvåg, og av inskripsjonen på den skal vi kunne se at den er støpt i 1521.

Kirke og anneksmenighet

Kjelvikværingen Olav Simonsen var ei tid redaktør i avisen «Vestfinmarken». Han var utdannet jurist, og bar det som den gang var tittelen førsteadvokat. Det titulerer han seg som i begge artiklene som her blir brukt som en del av grunnlaget for teksten. Om inndelinga i prestegjeld skriver han:

«På 1700-tallet gjennomgikk sokninndelingen stadig endring. Dermed ble Kjelvik snart eget sogn og snart annektert under et annet. Kjelvik falt i en årrekke under Porsanger prestegjeld». 

Kjelvik blir kommunesenter

Men vi vet mer, som at fiskeværet, kirkestedet og sentrum i annekssognet Kjelvik, i 1861 ble kommunesentret i en nyoppretta kommune. Det var flere år etter at de nye formannskapslovene ble innført i 1837.

Kjelvik som hadde vært et annekssogn under Kistrane (Porsanger) ble et eget formannskapsdistrikt med ordfører, formannskap og representantskap, det vi i dag kaller kommune.

Det første kommunestyremøtet i Kjelvik ble avholdt den 21. juni det året. Det var bare én sak på dagsordenen den dagen, det var å få lagt grunnlaget for ei forbedra skoleundervisning. Det ble gjort ved å få valgt medlemmer til en skolekommisjon.

Den nye kommunen med navnet «Kjelvik formannskapsdistrikt» hadde, som vi har sett, da den kom i stand i 1861, et folketall som lå på i underkant av 300. Det økte raskt i denne tida, men mest i Honningsvåg, som begynte å bli det sentrale stedet. I 1885 besluttet de lokale myndighetene å føre kommunearkivet fra Kjelvik til Honningsvåg. Det var det året den nye kirka stod ferdig, og 24 år etter at Kjelvik sogn hadde blitt eget formannskapsdistrikt.

Ser vi på utviklinga videre på de to stedene, ser vi at befolkninga i fiskeværet Kjelvik i 1910 hadde økt til 181, mens den i Honningsvåg hadde kommet opp i 668.

Ti år senere, i 1920, hadde tilveksten gjort at innbyggertallet nå lå på 227 i Kjelvik og 1.421 i Honningvåg. Hva ser vi? Jo, ei adskillig sterkere tilflytting til det nye, mer sentrale stedet, det nye kommunesentret.

Den siste kirka i Kjelvik ble bygd i 1844, og tatt av stormen i 1882, etter 38 år. Foto fra Ytreberg, N.A. (1980) Handelsstedet i Finnmark, Historie – Handelsliv – Reise og fest, F. Bruns Bokhandels Forlag, 2. opplag, Trondheim

Vi vet også at Charles Robertson i Hammerfest hadde handel i Kjelvik. I tida omkring 1875, nesten ti år før stormen ødela kirka, hadde Robertson tilsatt Emil Anton Simonsen til å bestyre handelen hans her. Etter at Charles Robertson døde i 1896, ble denne handelen overtatt av sønnen Georg Robertson og Emil Anton Simonsen i fellesskap. Da deres tid i Kjelvik var over, kom den da 28 år gamle John Edvard Bruun i 1897 og ble ansatt for å drive virksomheten med fiskebruket, handelen, skipsekspedisjonen og posten.

Skole i Kjelvik

I fiskeværet Kjelvik går man ut fra at det kom et lite skolehus med et klasserom i 1880-årene. Det var i den tida da stormen tok kirka, før eller etter 1882. Skolehuset vi ser her, kom tida omkring 1905, da med lærerværelse, skriver Barre Prestbakmo. Det kom også lærerbolig, den kan vi også se på bildet over.

«Om Kjelvik krets vet man» at stedet fikk skolehus i 1880-årene.»

Ottar Olsen ble født i 1931, og vokste oppi Kjelvik. Han har i opptak fortalt hvor skolehuset i Kjelvik var, der fikk han sin skolegang.

På bildet nedenfor, ser vi, i følge Ottar Olsen, tre offentlige, kommunale bygg. De er alle hvitmalte og står som vi ser like inntil hverandre. Fra venstre har vi lærerboligen, så kirkestua som kom etter at kirka ble ødelagt, og skolen.

Kjelvik i 1941, med lærerboligen, kirkestua og den nye skolen. – Foto: Elisabeth Meyer

På bildet under ser vi den ene av klassene i den todelte skolen i Kjelvik, kort tid før de måtte bryte opp.

Veibygging i kommunesentret Kjelvik

Befolkninga i Kjelvik hadde i 1907 søkt om å få vei i fiskeværet, det som nå hadde blitt et kommunesenter. Så mange som 1000 mennesker kunne ha tilhold i Kjelvik under vårtorskefisket i denne tida. Når det regnet, og snøen tinte, kom vannet sigende ned fra fjellet rundt og gjorde at hele området folk beveget seg på ble ei oppløst gjørme. Veien inne i Kjelvik ble påbegynt i 1912, med ei bevilgning på 8.500 kroner fra amtstinget, og bygd ferdig i 1913. Det ble også lagt ned stikkrenner under veien, for å få unna vannet.

Kjelvik i begynnelsen av 1930-årene – Foto: Samuli Paulaharju 1931-33

Fra lenger tilbake vet vi at fiskeværet og kirkestedet Kjelvik har hatt et varierende antall beboere gjennom tidene. Folketallet på det høyeste var i tida omkring 1690, med nær inn på 60 husholdninger. Med smått og stort bodde det da nesten 300 mennesker i fiskeværet. Folk flyttet på seg, og i 1717, forteller Thomas von Westen, var det bare et par tre fattige fiskerfamilier tilbake, men kirke, det var det også da.

En koppeepidemi kom til områdene i Midt-Finnmark i tida omkring 1760, og mange døde også i fiskeværet Kjelvik mens den stod på. Likevel hadde folketallet økt, for det var 85 beboere her i 1769. Når vi kommer til 1801, og det i hele Finnmark var, som det blir opplyst, 7.701 innbyggere – eller som det også blir nevnt, i underkant av åtte tusen, hadde befolkninga i fiskeværet, på kirkestedet og i sentrumet av annekssognet Kjelvik igjen skrumpet inn. Nå var det ikke mer enn 38 fastboende å finne, og det gikk stadig nedover. Det gikk så mye ned at det 1825 bare var 14 igjen.

Ved folketellinga i 1900 fant man at det var ei befolkningsøkning, da tallet på beboere igjen hadde økt, nå til 114.

Av Olaf Simonsen som hadde vokst opp i Kjelvik i tida omkring 1875, får vi vite av i det han i «Vestfinmarken» 9. oktober 1930 skriver. Han forteller at han etter gjennomgang av skrevne og uskrevne kilder, vil gi en liten skildring av de eldre kirkehus i Kjelvik. Han skriver:

«Allerede fra gammel tid er Kjelvik fiskevær kjendt som kirke- og handelssted.» og at «Kjelvik var i 1589 eget prestegjeld med tre kirker: nemlig hovedkirken i Kjelvik og annekskirker i Opnan og Helnes (Helganes), senere blev der også bygget annekskirker i Måsøy, Skarsvåg og Sværholt.» Og videre at «I 1593 berettes det, at prestegjeldet omfattet følgende steder: Kjelvik – Honningsvåg – Altsula – Ballhopen og Sværholt. Opnan og Helnes var da tillagt Tunes prestegjeld».

Selv ser vi at det var et annet liv de levde, enn det vi gjør. Og de flyttet på seg, fra kysten til innlandet, litt avhengig av hvordan det var med fisket. Svært mange druknet på havet, kullseilte med de små båtene med seil, i stedet for motor. Og det kom stadig folk flytende nordover når det var dårlige tider lenger sør.

Barnedødeligheta hadde gått ned. Mange steder var det mangel på jord å dyrke opp, og det var ofte ikke mer av jorda å dele opp. Slik var det i Norge, og slik var det i Finland. Det kom både nordmenn, og finlendere nordover, og folk fra de svenske Lappmarker. Av nordmenn, kom de fleste fra Trøndelag og Nordland, men også fra lenger sør enn det, både fra Vestlandet og fra Østlandet. I Finnmark ble folketallet fordoble i løpet av de fire-fem ti-årene fra 1860 og utover, i ei tid da flesteparten av de 800.000 nordmenn som dro til Amerika forlot landet. Befolkninga i Finnmark økte i denne perioden fra 16 tusen til 32 tusen.

Med posten sjøveien til Kjelvik

Da Anton Harris (1804-1866) hadde blitt stiftsamtmann, inngikk han i 1853 avtale med Hans With i Hammerfest om å få sendt posten derfra til stedene østover langs Finnmarkskysten. Anløpsstedene de skulle innom ble avgjort senere. Avtalen gikk blant annet ut på at fire mann i en fembøring skulle sørge for å få posten frem, helt til Vadsø. Under veis skulle de ikke bare bringe frem posten. De skulle også hente inn opplysninger om fiskerienes.

Postseiling i Finmarka i 1853 – Illustrasjon Th. Holmboe i Øystein Bottolfsens Finnmark fylkeskommunes historie 1860-1990

På hvert anløpssted skulle de skaffe til veie så nøyaktige opplysninger som mulig om fiskeriene. De skulle innhente opplysninger om tallet på fiskebåter i hvert fiskevær, og de skulle notere ned hvilke fiskekjøpere som var der. Stiftamtmann Harris ville også ha greie på om kjøperne tok imot all fisken de ble tilbudt, og om det var tilstrekkelig med hjellplass i de forskjellige værene de var innom på turen. Føreren av båten stod ansvarlig for å legge frem sin skriftlige rapport til postekspeditøren i Hammerfest straks de var tilbake. Denne innberetningen var den måten amtmannen hadde for å få innhentet de nødvendige opplysningene angående fiskeriene.

Det var under vårtorskefisket fembøringen med Hans With skulle seile tre turer fra Hammerfest, en gang i hver av månedene mars, april og mai. Båten la ut på sin første tur i begynnelsen av mars. Underveis skulle fembøringen med sitt mannskap anløpe Gjesvær, for deretter å seile gjennom Magerøysundet til Kjelvik. På farten videre derfra skulle de legge ferden utenom Skjøtningberg og Nordkinn og i retning Vadsø. På tilbaketuren skulle de følge den samme ruta og være Hammerfest i slutten av måneden, for å kunne legge ut på ny tur en av de første dagene i neste måned. Etter at de hadde gjennomført to av turene, var denne seilingen over, for da ble det satt i gang dampskipsrute på strekningen mellom Tromsø og Vadsø.

Dampskipstrafikken

Kjelvik fikk anløp av dampskipet D/S Gyller som nettopp hadde blitt satt inn i den nye ruten fra og med 21. april 1853. Med denne kom post og passasjerer i sommerhalvåret. Det ble ei 14-daglig seiling på strekninga mellom Tromsø og Vadsø i sommerhalvåret, i tida frem til 4. september. Fra 1856 ble det ukentlige seilinger. Den nye dampskipsruta inkluderte også Gjesvær og Repvåg. Å få posten frem, var en av de viktige årsakene til at staten gikk i gang med denne skipsruten, og siden støttet opp om driften da private overtok.

Dampbåten ved kai i Kjelvik

Den nye kirka i Kjelvik knust av stormen

Om orkanen som raste i Kjelvik da kirka ble ødelagt, skriver Olaf Simonsen i «Vestfinmarken» mandag 13. oktober 1930:

«Orkanene den 16de januar og 4de februar 1882 betegnes som de voldsomste storme der nogensinde har hjemsøkt Finmarken. Under disse var det Kjelvik kirke blæste fullstendig ned. Det heter i beretninger fra den tid at man ikke fant stokk tilbake på stokk; stumper og stykker av tømmer lå flere hundrede meter oppe i fjellet.» 

Videre skriver Olaf Simonsen at det i den offisielle innberetning står at «…materialene ble så ramponert at ikke noget kunde benyttes ved opførsel av ny kirke.»

I Finmarksposten kunne man den 21. januar 1882 lese om uværets herjinger:

«Natten til 16. Ds. Overgikk vor By en Ulykke som ikke har indtruffet siden Hammerfest fik sin Tilblivelse.» 

Det  står mer enn det. Det står om hvordan det hadde gått videre, og det sammenfatter Øystein Bottolfsen i boka «Finnmark fylkeskommunes historie 1840-1990» slik:

«Fra hele Vest-Finnmark løp det inn katastrofemeldinger. Den gamle korskirka i Talvik, som hadde trosset mange stormer gjennom 150 år, måtte bukke under den natta. Kirka i Kjelvik blåste ned, på Ingøy flytta stormen kirka flere meter av syllmuren. Hus, brygger og båter i hele vestfylket ble knust til pinneved under orkanens herjinger.» 

Vi kan også se hvordan det gikk i Hammerfest, Bottolfsen sammenfatter:

«Kvelden før hadde vinden begynt å friskne på, og kl. 23 blåste det så sterkt at det var med stor møye man kunne komme seg fram i gatene. Vinden økte, og stormen gikk over til orkan, samtidig som det var storflo. Mot midnatt var sjøen så opprørt og bølgebrytningene mot land så voldsomme at nesten hele byen lå innhyllet i sjørokk. Pakkhusene mot sjøsida var særlig utsatte, og katastrofen inntråtte da det ene etter det andre av disse ble revet bort av bølgene. I løpet av et kvarters tid var hele husrekken fra tollbua og vestover med 7 pakkhus og kaier fullstendig sopt vekk. Skadene var også store på hus og brygger ellers i byen.»

Den sterke stormen som ødela kirka i Kjelvik og jevnet bryggene i Hammerfest med jorda, herjet også fiskeværet Berlevåg. Berlevåg ligger langt øst i Finnmark og er utsatt for vær og vind. En stor del av fiskeflåten ble ødelagt av stormen som kom inn fra det åpne havet.

Kjelvik blir uten kirke

Nå hadde kommunesentret og kommunen som helhet blitt uten kirke. Det ble satt i gang arbeid for å få ny, og det naturligvis uten at det skulle ta for lang tid. Mens man ventet på ny kirke, ble de kirkelige handlingene utført i Porsangvik, der man tok i bruk skolehuset. Som en erstatning for kirka som ble borte, fikk Kjelvik et slags menighetshus i bygninga som gikk under navnet «Kirkestua». Vi kan se den der den er satt opp mellom skolen og lærerboligen.

Når vi får kjennskap til det som her blir fortalt, har vi bakgrunn til å se hvordan det den gang var, da Kjelvik mistet kirka. På bildet under, ser vi hvordan det etter hvert ble seende ut der kirka hadde stått.

Kirketufta, midt på bildet, lå inntakt i 1941 da bildet over ble tatt. På bildet har vi hhv lærerboligen, kirkestua og skolen, tre hvite bygninger, med Ottar Olsen som kilde. Bildet ble tatt av Elisabeth Meyer da hun var i Kjelvik sommeren 1941.

Handelstedet Kjelvik

Simonsen skriver om hvor mye, og hva som ble utført fra handelstedet Kjelvik i tida mellom 1765 og 1788, og lister opp fiskevarer, bukkeskinn, reinhorn og fuglefjær. Det er ei nedgangstid han da skriver om og vi leser:

«I den tid var Kjelvik tinglags almue tillike med finnerne i Porsangerfjorden henlagt under dette handelsted, der i den senere tid ikke har vært av synderlig viktighet.» 

Det kan vi skjønne, når vi ser hvor få som bodde der da, og når vi også vet at folk flyttet på seg.

Engelskmennene raserte den forrige kirka

Det har vært flere kirker i Kjelvik. Heller ikke den forrige kirka, ei kirke som hadde blitt bygd i 1741, gikk det så bra med. Under Napoleonskrigene kom engelskmennene og herjet og raserte den kirka.

I de krigsårene, i tida mellom 1800 og 1815, ble almuen i Kjelvik satt meget tilbake, skriver Olaf Simonsen i Vestfinmarken i oktober 1930:

«Man hadde også i disse år fiendtlige besøk, således i Hasvik og Hammerfest og det følgende år var «de Engelske» i land på Magerøya og «bl.a. ruinerte Kjelvik kirke.» 

Det var i 1810 engelskmennene hadde kommet til Kjelvik og herjet, men Olaf Simonsen skriver at han ikke har kunnet få brakt på det rene hvorvidt den ødelagte kirka ble gjenoppført.

Kjelvik på ei tegning laget av den slovakiske jesuittpateren og astronomen Maximilian Hell etter oppholdet i Kjelvik i 1769, mange år før denne kirka ble rasert.

Einar Richter Hansen har sett i Kjelvik kallsbok, og skriver om kirka fra 1741. Han siterer i det han skriver at den ble «kastet halvveis over av en sterk xxx, som på grunn av de høye bratte fjellvegger, som på tre sider omkranser sletten som kirken xxx  overmåte voldsomt her.»

På grunn av det vanskelige været på Kjelvik kirkested, ble det vurdert å bygge den nye kirka et annet sted enn i Kjelvik. Vi har ikke bilde av denne forrige kirka, men bildet over kan gi et inntrykk av hvordan Maximilian Hell opplevde Kjelvik, eller i alle fall husket kirkestedet. Da vil det være opp til oss å spekulere på hvor den lille, muligens spartanske kirkebygningen kunne ha stått. Ei ny kirke i Kjelvik ble bygget i 1844, og av den har vi et par bilder.

Ny kirke kom i 1844

Den nye kirka i Kjelvik kom i 1844. Det var i en tid da Kjelvik var annekssogn under Kistrand (Porsanger), og Honningsvåg i perioder hadde vært et fraflyttet sted. Kirka ble finansiert av Nordlands kirke- og skolefond, et fond som hadde blitt opprettet i 1716 for å finansiere misjon blant samene. Flere år før uværet tok den forrige, hadde folk sett problemet med at den lå i Kjelvik. Selv om det var gudstjeneste bare i sommerhalvåret, var det en lang og slitsom sjøreise for mange å komme dit.

I 1867 hadde det blitt skrevet i avisene at det ville vært bedre om kirka lå i Honningsvåg. Der var det ei god havn, og stedet var også et godt fiskevær. Han som skrev, mente at det ville vært lettere for skarsvågingene å komme til det geografiske midtpunktet, som var Honningsvåg.

Kirkelivet før 1882

Vi får vite litt, ikke bare om kirka, men også litt om menighetslivet i Kjelvik mens kirka fortsatt sto der. Olaf Simonsen husker at presten fra Måsøy kom dit av og til. Han skriver:

«I midten av 75-årene bodde undertegnede i Kjelvik og var som barn mange ganger inne i daværende kirke, i alle fall jevnlig når Måsøpresten kom og holdt gudstjeneste der, så vidt jeg husker 10 -12 ganger i året».

Olaf Simonsen skriver om kirka fra 1844, og viser til sin egen erindring som han sammenligner med det andre husker:

«Kirken var åttekantet, bygget av massivt tømmer og panelt innvendig, malt hvit utvendig. Den hadde ikke ovn og heller ikke lysekrone. Det var også mindre påkrevd da, så vidt jeg kan huske, ble alle gudstjenester holdt i den lyse årstiden. Det var heller ingen altertavle, men et kors sto på alteret, akkurat som tidligere i nåværende Honningsvåg kirke.»

I tillegg forteller han om størrelsen på kirka:

«Hvor mange plasser det var kan ikke oppgis, men kirken var også utstyrt med et galleri («lemmet» som vi kalte det), og eldre mennesker fra den tiden mener at det kan være nok plass til et par hundre mennesker.»

Så kommer litt om klasseskillet i fiskeværet:

«Av de første stolene nærmest alteret var to innelukket, den ene ble brukt av kjøpmannen og hans familie og den andre av presten og hans folk.»

Om kirkeklokkene siterer Simonsen det rektor Qvigstad har skrevet til ham:

«Kjelvik kirkeklokke har sin egen historie. I 1826 ble den stjålet av noen russere, som lå med et fartøy i Kjelvik havn, og da klokken var borte. i land ville de undersøke det russiske fartøyet. Da russerne la merke til dette, kastet de vakt over bord.»

Kirkeklokka var borte, men den ble funnet 41 år senere, og Simonsen siterer videre fra Qvigstads brev: «

«I juli 1867 ble den ved et uhell fisket opp med dregg og ble i 1886 overlevert av Kirkedepartementet til Tromsø museum. hvor den nå finnes.»

Kirkeklokka er i dag å finne på Nordkappmuseet i Honningsvåg, og av inskripsjonen på den skal vi kunne se at den er støpt i 1521.

Kirke og anneksmenighet 

Kjelvikværingen Olav Simonsen var ei tid redaktør i avisen «Vestfinmarken». Han var utdannet jurist, og bar det som den gang var tittelen førsteadvokat. Det titulerer han seg som i begge artiklene som her blir brukt som en del av grunnlaget for teksten. Om inndelinga i prestegjeld skriver han:

«På 1700-tallet gjennomgikk sokninndelingen stadig endring. Dermed ble Kjelvik snart eget sogn og snart annektert under et annet. Kjelvik falt i en årrekke under Porsanger prestegjeld».

Kjelvik blir kommunesenter

Kjelvik annekssogn ble skilt ut fra Kistrand (Porsanger) i 1861, og ble et eget formannskapsdistrikt med ordfører, formannskap og representantskap, det vi i dag kaller kommune.

Den nye kommunen med navnet «Kjelvik formannskapsdistrikt» hadde, som vi har sett, da den kom i stand i 1861, et folketall som lå på i underkant av 300. Det økte raskt i denne tida, men mest i Honningsvåg, som begynte å bli det sentrale stedet. I 1885 besluttet de lokale myndighetene å føre kommunearkivet fra Kjelvik til Honningsvåg. Det var 24 år etter at Kjelvik sogn hadde blitt eget formannskapsdistrikt.

Ser vi på utviklinga på de to stedene, ser vi at befolkninga i fiskeværet Kjelvik i 1910 hadde økt til 181, mens den i Honningsvåg hadde kommet opp i 668.

Ti år senere, i 1920, hadde tilveksten gjort at innbyggertallet nå lå på 227 i Kjelvik og 1.421 i Honningvåg. Hva ser vi? Jo, ei adskillig sterkere tilflytting til det nye, mer sentrale stedet, det nye kommunesentret.

Kommunens administrasjonssenter i dag, er Honningsvågmed sine 2.245 innbyggere. Komunen som helhet hadde i 2022, et innbyggertall på 2.947 (1). Fra 1861, da kommunen ble opprettet, og frem til 1885, var det Kjelvik, det nå fraflytta fiskeværet og kirkestedet som var sentrum i det som den gang gikk under betegnet formannsdistrikt.

Kjelvik i dag

Kjelvik ligger, som flere andre fraflytta utvær, ytterst ut mot havet. Det gamle fiskeværet, kirkestedet og det første kommunesentret ble brent av tyskerne høsten 1944, og aldri bygd opp igjen.

Det var noen få som prøvde. Da de første kom tilbake tidlig på sommeren i 1945, og enda flere etter hvert, var folk i Kjelvik innstilt på å bygge opp Kjelvik på ny. Det ble reist boliger. Det kom forretning, kan hende også postkontor, men det ble likevel ikke slik mange av dem hadde tenkt seg det. Folk ventet at elektrisitetsforsyninga skulle komme i gang, og man ville ha bygd molo, og kan hende vei til Nordvågen. Det drøyde, selv om strømmen etter hvert kom og man fikk lys i stedet for parafinlampe. Så så man at det gikk raskere andre steder, noe som sentalmyndighetene også lagt opp til.

Mange av dem som kom, valgte etter en stund å gi opp. De tok med seg sitt og sine og trakk til Honningsvåg, og Storbukt. Noen flyttet sørover og ble der.

I etterkrigstida var Kjelvik utfartssted når skolene hadde skidag. Nå er det sommersted for enkelte med røtter på stedet.

Oppdatert fredag 13. februar 2026 med kildene

1. Bottolfsen, Øystein (1990) Finnmark fylkeskommunes historie 1840-1900, Finnmark fylkeskommune, Vadsø
2. Hagemann, Aksel (1891) Engelsmanden under Finmarken, Det Mallingske bogtrykkeri, Kristianaia
3. Maximilian Hell på Wikipedia 2020.05.30
4. Richter Hansen, Einar (1990) NORDKAPP en fiskerikommune fra de eldste tider til i dag, Nordkapp kommune 1990, Honningsvåg
5. Prestbakmo, Barre (1986) «Skolevesenet i Nordkapp kommune» Årbok for Nordkapp 1986, Honningsvåg
6. Prestbakmo, Barre (1971) Skolevesenet i Nordkapp Litt historikk, Stensil i arkiv hos Nordkapp kommune, Ark. 12/2 b BP/l
7. Sivertsen, Jørgen (1973) Hammerfest 1789-1914, Hammerfest kommune, Hammerfest

Avisartikler

• Finmarksposten 21.01.1882 om uværets herjinger da kirka ble ødelagt under den ene av de to orkanene som herjet i Vest-Finnmark og Nord-Troms i januar i 1882
• Simonsen, Olaf (1930) «Kjelvik sognekirke. Litt om dens vekslende skjebne del II» i «Vestfinmaken», Nyhets- og Avertissementsblad for Finmark fylke, Honningsvåg torsdag 9. og mandag 13. oktober 1930

Informant

• Ottar Olsen (født 1931) i opptak, arkivert på bånd.
• Ottar Olsen, i 2018, angående de tre hvitmalte bygningene som står samlet på rekke i Kjelvik, på bildet tatt av Elisabeth Meyer i 1941.

HOME  TOPPEN  BACK