Vi får vite litt, ikke bare om kirka, men også litt om menighetslivet i Kjelvik mens kirka fortsatt sto der. Olaf Simonsen husker at presten fra Måsøy kom dit av og til. Han skriver:

«I midten av 75-årene bodde undertegnede i Kjelvik og var som barn mange ganger inne i daværende kirke, i alle fall jevnlig når Måsøpresten kom og holdt gudstjeneste der, så vidt jeg husker 10 -12 ganger i året».

Olaf Simonsen skriver om kirka fra 1844, og viser til sin egen erindring som han sammenligner med det andre husker:

«Kirken var åttekantet, bygget av massivt tømmer og panelt innvendig, malt hvit utvendig. Den hadde ikke ovn og heller ikke lysekrone. Det var også mindre påkrevd da, så vidt jeg kan huske, ble alle gudstjenester holdt i den lyse årstiden. Det var heller ingen altertavle, men et kors sto på alteret, akkurat som tidligere i nåværende Honningsvåg kirke.»

I tillegg forteller han om størrelsen på kirka:

«Hvor mange plasser det var kan ikke oppgis, men kirken var også utstyrt med et galleri («lemmet» som vi kalte det), og eldre mennesker fra den tiden mener at det kan være nok plass til et par hundre mennesker.»

Vi får vite litt, ikke bare om kirka, men også litt om menighetslivet i Kjelvik mens kirka fortsatt sto der. Olaf Simonsen husker at presten fra Måsøy kom dit av og til. Han skriver:

«I midten av 75-årene bodde undertegnede i Kjelvik og var som barn mange ganger inne i daværende kirke, i alle fall jevnlig når Måsøpresten kom og holdt gudstjeneste der, så vidt jeg husker 10 -12 ganger i året».

Olaf Simonsen skriver om kirka fra 1844, og viser til sin egen erindring som han sammenligner med det andre husker:

«Kirken var åttekantet, bygget av massivt tømmer og panelt innvendig, malt hvit utvendig. Den hadde ikke ovn og heller ikke lysekrone. Det var også mindre påkrevd da, så vidt jeg kan huske, ble alle gudstjenester holdt i den lyse årstiden. Det var heller ingen altertavle, men et kors sto på alteret, akkurat som tidligere i nåværende Honningsvåg kirke.»

I tillegg forteller han om størrelsen på kirka:

«Hvor mange plasser det var kan ikke oppgis, men kirken var også utstyrt med et galleri («lemmet» som vi kalte det), og eldre mennesker fra den tiden mener at det kan være nok plass til et par hundre mennesker.»

Kirketufta, midt på bildet, lå inntakt i 1941 da bildet over ble tatt. På bildet har vi hhv lærerboligen, kirkestua og skolen, tre hvite bygninger, med Ottar Olsen som kilde. Bildet ble tatt av Elisabeth Meyer da hun var i Kjelvik sommeren 1941.

Så kommer litt om klasseskillet i fiskeværet:

«Av de første stolene nærmest alteret var to innelukket, den ene ble brukt av kjøpmannen og hans familie og den andre av presten og hans folk.»

Om kirkeklokkene siterer Simonsen det rektor Qvigstad har skrevet til ham:

«Kjelvik kirkeklokke har sin egen historie. I 1826 ble den stjålet av noen russere, som lå med et fartøy i Kjelvik havn, og da klokken var borte. i land ville de undersøke det russiske fartøyet. Da russerne la merke til dette, kastet de vakt over bord.»

Kirkeklokka var borte, men den ble funnet 41 år senere, og Simonsen siterer videre fra Qvigstads brev: «

«I juli 1867 ble den ved et uhell fisket opp med dregg og ble i 1886 overlevert av Kirkedepartementet til Tromsø museum. hvor den nå finnes.»

Kirkeklokka er i dag å finne på Nordkappmuseet i Honningsvåg, og av inskripsjonen på den skal vi kunne se at den er støpt i 1521.

Med kildene…

HOME  BACK