Fredag den 18. januar 1963, meldte godsbåten M/S Eystein Jarl på vei mot Honningsvåg, klokken 21:55, i det den passerte Altsula, at de hadde observert en rakett i østlig retning. Meldinga ble gitt over Honningsvåg radio til redningsskøyta Haakon VII.

Like etterpå meldte vakthavende losbåtmann Alfred Eilertsen å ha observert to raketter like utenfor Juldagsneset. 

I det redningsskøyta Haakon VII var i ferd med å gjøre seg klar til avgang, meldte vakthavende brøytebilsjåfør, Arvid Andersen, på vei mellom Honningsvåg og Nordvågen, at han hadde sett en rakett som falt i sjøen 150 meter fra land.

Det kom også frem at mannskapet på Finotro sitt fraktefartøy M/K Ranfjord, på vei fra Vardø til Honningsvåg, hadde sett to nødraketter utenfor Rekvika. «Det lille fartøyet hadde nok med å klare seg sjøl, men det ble sagt fra da de kom inn til Honningsvåg.» står det.

Sent på kvelden, da dette ble meldt, var det en sterk nordlig kuling, men god sikt, bare med en kortvarig snøbyge. Ut fra posisjonsmeldingene gikk man ut fra at rakettene kunne ha blitt skutt opp fra et fartøy mellom Juldagsneset og Nordvågen.

Det var ingen fartøyer som var meldt savnet, og det var ingen fiskebåter fra Honningsvåg og området rundt, som var på sjøen regnet man med, været tatt i betraktning. At frakteskuta M/K Stein Kyrre samme ettermiddag hadde gått fra Kamøyvær med kurs for Honningsvåg uten å ha kommet frem, visste man ikke.

Redningsskøyta Haakon VII på vei ut fra Honningsvåg — Foto: Karl Hans Johansen / NRK

Da Haakon VII kom ut, gjennomsøkte den området mellom Klubben, Juldagsneset og områdene ved blinklykta og utenfor Nordvågen. Deretter ble det gjennomført søk i retning mot Indre Rekvika, i det man kjørte i sikksakk for å lete. I en avstand av omkring 3-5 nautiske mil fra land, ble kursen lagt om og tilbake mot det først gjennomsøkte området. På ny gikk redningsskøyta inn under land ved Nordvågaksla, Juldagsneset, Klubben og Altsula.

Før kursen ble lagt tilbake mot kai, hadde man observert lysene fra flere fartøyer med stø kurs mot Magerøysundet, og ingen fartøyer i nød hadde vært å finne. Tanken på at at rakettene kunne ha blitt skutt opp fra land, hadde man med i betraktninga.

Så gikk både lørdag og søndag. Om bord på redningsskøyta var det som før rakettene hadde blitt observert. Men så kom meldinga om at ei frakteskuta var etterlyst.

Mandag den 21. januar kom meldinga som sa at frakteskuta «Stein Kyrre» var etterlyst. Den hadde gått ut fra Kamøyvær, lastet med tørrfisk, fredag ved 16:45-tida. Båten skulle innom Honningsvåg for bunkring og innom Havøysund for å sette i land en fiskevraker.

Været hadde vært dårlig, og mannskapet hadde vært litt i tvil, før de la i vei, om de ikke heller skulle bli liggende ved kai. At det plutselig hadde satt inn med full storm like etter at båten hadde forlatt Kamøyvær, var man klar over.

Redningsskøyta Haakon VII gikk straks ut på ny. Strandlinjeområdene fra Honningsvåg mot Helnes og Laukvika ble gjennomsøkt. Videre gjennomsøkte man området ved Falkebergbukta, Skipsfjordneset, midtfjords utover Kamøyfjorden, videre mot Helnes og så tilbake til Honningsvåg.

Man var klar over at «Stein Kyrre» som fraktebåten het, hadde en nokså stor dekkslast, for bestyreren ved Kamøyvær fiskersamvirkelag hadde blitt oppringt og hadde kunnet fortelle at fartøyet hadde lastet omkring 36 tonn tørrfisk. Han kunne også bekrefte at de etter at «Stein Kyrre» hadde gått, der ikke hadde hørt noe fra den.

Dekkslasten hadde vært stor, og båten med dekkslasten var et stort vindfang, så man var redd for at en ulykke kunne ha inntruffet.

Etter mange telefonforespørsler flere steder, og etter vurderinger om værforholdene da båten forlot Kamøyvær, ble redningsskøyta Haakon VII beordret til å undersøke Kamøyfjorden.

Haakon VII brukte radar og begge lyskasterne i det den gikk langs landet mellom Honningsvåg og Helnes. Det var fralandsvind den dagen da «Stein Kyrre» la ut fra Kamøyvær, så man tenkte at det var lite sansynlig at det kunne ha skjedd ei grunnstøting. En grunnstøting kunne likevel ha skjedd, og man ville ikke la denne undersøkelsen være ugjort. Også strekninga Helnes-Falkebergbukta ble undersøkt like grundig, den dagen, den 21. januar 1963.

Tirsdag den 22. januar om morgenen, ble redningsskøyta Ole O. Lian som hadde stasjon i Havøysund beordret til Porsangerfjorden. Sammen med Haakon VII ble de bedt om å gjennomsøke områdene Ytre Porsangerfjord. De søkte videre langs vestsida av Porsangerfjorden, på østsida fra Ytre Rekvika til Hjellneset, videre på vestsiden av Repvågneset, og rundt begge Tamsøyene. De var ved Skjåholmen og ved Jernøya.

Det ble gjort avtale med Ole O. Lian at den skulle å gå vestover og lete langs strandlinjeområdene fra Gamnes til Stikkelvåg.

Mens dette pågikk, ble bestyrer Per Jensen ved Hammerfest fiskersamvirkelag spurt om båten hadde vært innom Honningsvåg. Det visste han ikke, men det skulle han undersøke. At den ikke hadde vært innom Havøysund hadde man fått brakt på det rene.

Jensen ble bedt om å undersøke i havner mellom Honningsvåg og Havøysund om fraktebåten hadde vært der.

Mens havnevesnets folk undersøkte om «Stein Kyrre» hadde vært innom Honningsvåg og kanskje lå der fortsatt, ble det gjort flere søk etter opplysninger om den.

Onsdag den 23. januar meldte fiskerioppsynets M/S Senjafjord seg og gikk med i letinga på vestsida av Porsangerfjorden. Også fiskerioppsynets «Thor Iversen» kom med i letinga, men gikk ut av søkinga etter å ha gjennomsøkt strandlinjeområdet Sværholt Flatvika.

M/K Stein Kyrre var hjemmehørende i Vesterålen, men lå ofte ved kai i Honningsvåg. Om somrene fikk skipperen, Wilfred Bentsen fra tid til annen besøk av datra, som i 1963 var i 10-årsaldere. Denne jenta, kom jeg tilfeldigvis i kontakt med for ikke lenge siden, da hun gikk forbi og hørte at jeg snakket en dialekt hun kjente igjen. – Slik fikk jeg papirene, inkludert Sjøforklaringa, fra denne ulykken.

Torsdag den 24. januar, etter at man på ny hadde gått i gang med de tre opprinnelige fartøyene, og gjennomsøkt store områder der man ennå ikke hadde vært, ble letinga avsluttet. Lensmannen i Nordkapp og politimesteren i Hammerfest hadde sammen kommet til det resultatet.

I Finmarksposten den dagen det ble bestemt at letingen etter «Stein Kyrre» skulle avsluttes, kunne vi lese:

I artikkelen under kunne vi lese: «Ved middagstider i går var det fortsatt ingen positive resultater av de omfattende ettersøkningstiltak som har vært satt i gang for å bringe klarhet i frakteskuten «Stein Kyrre» s mystiske frosvinnen. I går var det fem døgn siden båten sporløst ble borte – på vei fra Kamøyvr med 60 tonn tørrfisk om bord – en last som representerte nærmere 300.000 kroner.»

I ruta under kunne vi lese:

Fredag den 25. januar, ved 06-tida om morgenen, hadde det kommet telefon om at det hadde blitt funnet tre omkomne, en knust livbåt og ei redningflåte i Slottsvik, på østsida av Porsangerfjorden, ikke langt unna Kjæs.

Finnmark Dagblad hadde snakket med en av de fire som fant dem, Leif Johansen fra Kjæs. Han var enn av de fire som fant dem. De hadde vært sammen på jakttur i området. Da de hørte at «Stein Kyrre» var saknet, begynte å lete. Onsdag fant de en av de omkomne. Han lå nede i flomålet, og de fikk trukket ham i land. Så satte det inn med uvær og de måtte returnere til Djupvik.

Torsdag gikk de utover igjen og fant to andre et stykke lenger bort, ei redningsflåte og rester av en livbåt. Også de to lå nede i flomålet, og de forstod at ingen av dem hadde vært i livet da de nådde land.

De la de tre døde under redningflåta og gikk deretter sammen tilbake til Kjæs. Dit kom de ved 5-tida  fredag morgen. Straks underrettet de Honningsvåg om funnet.

Lørdag den 26. januar, klokken 08:00, gikk Ole O. Lian med lensmann Knut Valle og hans folk om bord, til Slottsvik for å hente de døde. Ved 13-tida gikk de i land i Honningsvåg, i det Ole O. Lian fortsatte til Hammerfest for avlevering til politimesteren.

I ettertid sier havnefogd Erling Hafto i samtale med Finnmark Dagblad, slik det der står: «Her gikk det dessverre altfor lang tid før vi ble koplet inn i bildet, og det er dypt å beklage,..»

 Bildet viser den 80 fot store M/K Stein Kyrre.

Kunne de ha overlevd?
Da har vi kommet til spørsmålet om mannskapet kunne ha berget livet da «Stein Kyrre» gikk rundt og sank. Eller til spørsmålet: Hvorfor berget ingen av de fem livet?

Mye tyder på at rakettene som ble sendt opp, kan ha blitt sendt opp fra livbåten. Det er lite trolig at de ble sendt opp før båten tippet rundt, for det regnet de vel ikke med som helt sikkert at den ville.

Det de derimot kan ha vært usikker på, var om det kom til å gå bra. Redningsflåten, kommer det frem i sjøforklaringa, var på styrhustaket, og livbåten hang i davitene. De hadde også med en robåt, lettere tilgjengelig enn livbåten.

Lite tyder på at mannskapet har klart å kommet seg om bord i redningsflåten. Da hadde de gått i land i det de ankom Slåttvika, der de ble funnet.

Straks den havnet i sjøen, har de antakelig mistet redningsflåten. For de tre som ble funnet liggende i flomålet, hadde ikke blitt liggende der om de hadde rukket å komme om bord i den.

Det var ikke mindre enn tolv raketter i livbåten, og mye kan tyde på at rakettene har blitt sendt opp derfra. Det betyr da at i alle fall en, kan hende minst to til hadde greid å komme seg om bord der.

Livbåten var ikke overbygd, slik livbåter blir bygd i dag. Så i den sterke kulingen kunne den lett ha blitt fylt med vann etter kort tid.

Stormen mannskapet opplevde, var så sterk at lokalbåten M/S Alta snudde utenfor Helnes et sted, sløyfet Gjesvær og gikk i stedet indre lei gjennom Magerøysundet.

Det hele gikk fort for seg, men ikke fortere enn at i hvert fall tre av mannskapet nådde å komme seg over bord.

De som ikke kom seg om bord i livbåten, og heller ikke inn i redningsflåten, må ha omkommet i løpet av kort tid i de store bølgene og i det kalde vinterværet.

Hvor ble det av de to som ikke ble funnet? Enten har de ligget til køys og gått til bunns med båten, eller så har de endt opp annet sted enn i Slåttvika.

Ingen av dem som ble funnet, hadde livbelte eller redningsvest på seg, i alle fall finner vi ikke det omtalt i noen av dokumentene.

Ved sjøforklaringa som ble avholdt i Hammerfest 19. og 20. mars 1963, ble den sagt at flåten i dette været kan ha drevet innover og bort fra mannskapet i sjøen med fra fire til fem knops fart.

Med et klikk på Kart 3 kommer vi til området der de omkomne ble funnet. Slåttsvik ligger på fastlandet, rett øst, for Tamsøya.

Oppdatert mandag 16. februar 2026 med kildene, og gjengivelse av overskriftene i Finmarksposten:

1. Tirsdag 22. januar: «Stein Kyrre» forsvunnet mellem Kamøyvær og Honningsvåg NØDRAKETTER OBSERVERT UTENFOR HONNINGSVÅG
2. Torsdag 24. januar: NØDROP I PORSANGER – MEN IKKE TEGN TIL LIV «Stein Kyrre» – et mysterium Sannsynlig at skipet har trillet rundt ved Helnes
3. Lørdag 26. januar: «Stein Kyrre»s skjebne foran oppklaring TRE DØDE FUNNET I SLOTTSVIK Frakteskuten brutt ned ved Helnes forrige fredag?
4. Lørdag 26. januar TRAGEDIENS SISTE AKT 
5. Sjøforklaringa fra Hammergest herredsrett fra 20. mars 1963

.HOME  TOPPEN  BACK.

Det området i Honningsvåg, vi ser her, viser kan hende det eldste bilde vi har herfra. Området har fra gammelt av gått under navnet Larsjorda, og gjør det den dag i dag.

Vi som vet hvor Larsjorda er, skjønner nok at navnet vel må komme fra et jordstykke der det en gang har bodd en med navnet Lars. Da er det ikke utenkelig at det er Lars selv vi ser på trappa foran huset.

For å komme seg fra sentrum og innover til Storbukt, eller motsatt, var det naturlig for de fleste å gå fjæraveien. Så da var det å gå forbi eiendommen der Lars bodde.

Hvis det er Lars som står der oppe på trappa, ser vi sikkert en fiskerbonde og boligen hans? Vi kan vite noe om Lars, ut fra det vi ellers ser på bildet. Hustypen forteller meg at det kan være bygd av en med røtter i Trøndelag, eller et sted på Helgelandskysten.

Honningsvåg var fraflyttet i 1835 (Richter Hansen 1990.213). Ti år senere hadde det kommet 6 beboere (Richter Hansen 1990.203). I 1855 hadde tallet på beboere økt til 14 (Richter Hansen 1990.213). Enda noen år etter, da vi kom til 1865 var tallet kommet opp i 27 (Richter Hansen 1990.213).

Det var ikke før i tida rundt 1850-60 at folk på ny begynt å bosette seg i det nesten fraflytta Honningsvåg. Før det var det Kjelvik som var det sentrale stedet, og hadde vært det i flere hundre år.

Honningsvåg, et bilde tatt av Larsjorda med småbruket til Lars og familien han, kanskje det tidligste bildet vi har fra stedet. – Foto fra Nordkappmusset

Vi vet at det kom trøndere nordover og slo seg ned her i den tida da den store innvandringa til områdene i Finnmark skjøt fart. Så mye som 24 % av alle dem som kom til Finnmark i løpet av de siste 45 årene av 1800-tallet da folketallet ble fordoblet fra 16.000 til 32.000, kom fra Trøndelag.

Omtrent like mange som det den gang kom fra Trøndelag, kom det også fra Nordland (Balsvik 1990).

Da vi kom til 1891 hadde Honningsvåg fått ikke mindre enn 159 fastboende (Richter Hansen 1990,213).

Det kom så mange tilflyttere også hit og slo seg ned at befolkninga i løpet noen ti-år hadde kommet opp i vel 500, eller mer nøyaktig: i 1900 hadde stedet 505 innbyggere. Tallet på innbyggere økte så sterk at det i 1920 hadde kommet opp i 1.420, og  blitt nesten tredoblet.

Med ett klikk her, kan vi se flere bilder fra førkrigstidas Honningsvåg.

.HOME  BACK.

Floerbruket ble nedlagt, og den driften som hadde vært under vårtorskefisket opphørte. Fraktebåten M/K Saltdalen ble tatt ut av drift, den ble ikke lenger sendt omkring i Finnmark på innkjøpstudrer etter tørrfisk.

Gudmund Jægtvik flyttet fra Honningsvåg i tida omkring 1966, og fiskebruket hans ble leid bort til annet bruk enn til mottak av fisk. Etter noen få år ble alt revet og det som hadde vært av oljetanker fjernet.

Gjægtvikbruket i forgrunnen, Floerbruket og Sifi over på den andre sida.

Det som hadde vært Robertsonbruket helt fra i 1863 og gjenoppbygd etter krigen, ble først solgt, så nedlagt og omgjort til overnattingsted.

Det var to sildoljefabrikker i Honningsvåg. Mens loddefisket var i gang om vintrene og sildefisket om somrene, fikk vi oppleve en fjord  med snuprere og trålere på vei til fabrikkene for å levere fangstene. De kom og gikk, natt og dag i sesongene. Vi både hørte dem, og så dem i fart ute på fjorden.

”Loddekontoret” i Honningsvåg hadde oversikten over ledig kapasitet for levering av fangstene. Hit kom snurperne til kai for å få beskjed om hvor fangstene skulle føres. Det kunne bli til Sifi, til Norfi eller til Øksfjord. Noen måtte gå enda lengere sørover.

Fabrikkene får problemer

Loddefisket i Barentshavet nådde en topp i 1977, med et oppfisket kvantum på 3,9 millioner tonn, 2,1 millioner tonn til Norge, 1,8 millioner til Russland. Så skjedde det uunngåelige, det hadde blitt fisket for mye. Loddebestanden i Barentshavet brøt sammen. Det var i 1985/1986. For å beskytte de små mengdene som var igjen, ble fisket i Barentshavet forbudt i 1987.

Nordkapp fiskeindustri A/S måtte avslutte for godt i 1986. Sild og fiskeindustri A/S gikk det samme veien med, fabrikken ble nedlagt i 1991, Fabrikkene fikk ikke råstoff til  fortsatt drift.

Stopp i produksjonen

Både Sild-og fiskeindustri A/S og Nordkapp fiskeindustri A/S slet fra 1970-tallet av med å skaffet råstoff til veie. Anleggene her, liksom de mange andre sildoljefabrikkene ble satt på vent. Det ble vanskelig å beholde folkene som kunne drifte anlegget, og det ble vanskelig med vedlikeholdet.

Sild- og fiskeindustri A/S, Sifi i Honningsvåg i tidlig etterkrigstid

Sild og fiskeindustri A/S

Etter en periode på vent, ble det ved Sifi, Sild og fiskeindustri a/s, sesongen 1990 startet opp igjen, men det gikk ikke bra, så det ble den siste. Året etter var det slutt. Det var ikke råstoff nok å få tak i, staten hadde ikke mer stønad å bistå med, og eierne så seg ikke tjent med å investere. Fabrikken som ble bygd opp i 1947, ble slått konkurs i 1991.

Vi fikk vite at prosessmaskineriet hadde blitt fjernet og vi så at avdelinga der produksjonen gikk for seg ble knust.

Nordkapp fiskeindustri A/S

Nordkapp fiskeindustri A/S, hadde blitt bygd opp i tida omkring 1961, ved firma Odd Berg i Tromsø. Siloen kom ti år etter, og stod ferdig i 1972. Også denne fiskeribedriften er ute av verden, den ble nedlagt i 1986, og demontert året etter. Deretter ble fabrikkanlegget jevnet med jorden.

Foruten kaia er det eneste som står igjen, mellagret og melsiloen, og et lite kontor- og et velferdsbygg brukt av dem som stod for levering av bunkrsolje, kull og salt. – Et bilde fra Peter Emil Liland

A/S Finnmark og Nord-Troms fiskeindustri

Honningsvåg var et av fiskeværene det skulle satses på, det hadde Regjeringen Gerhardsen bestemt. Så her kom «A/S Finnmark og Nord-Troms fiskeindustri» i begynnelsen av 1950-årene. Hovedkontoret for de mange Finotro-anleggene ble plassert i Honningsvåg, et velkjent fiskevær i Midt-Finnmark.

A/S Finnmark og Nord-Troms fiskeindustri, Finotro på et bilde tatt i tidlig i 1950-årene.

Ikke bare kjøpte man inn fisk til henging og salting, men det ble produsert filet i stor målestokk for det uenlandske markedet, solgt gjennom organisasjonen Frionor. Da anlegget tidlig i 1960-årene ble utvidet, gikk man i gang med å produsere også produserte fiskepinner og såkalt lakserstatning.

Det ble kjøpt inn nesten alle sorter fisk, som torsk, sei, hyse, brosme og kveite, og i blant uer, men bare hvis det kom store nok kvanta. Kom det kvalkjøtt, la man om produksjonen og pakket kvalkjøtt til det ikke var mer igjen.

I 1960-årene drev de to store hekktrålerne «Hans Egede» og «Kristian Tønder» fiske for Finotroanlegget.

Stadig kom det store godsbåter, som for eksempel søsterskipene «Torfinn Jarl» og «Sote Jarl» og lastet frossenfisk for de store markedene «ute i Europa».

Stadig ble det skipet ut ladninger med fersk, iset fisk utover til Vågen for utskiping til Trondheim og Bergen med hurtigrutene.

Allerede i 1951 hadde bygginga begynt, og bedriften var i virksomhet  fra 1952 til 1982, skriver Harald Vik i boka «FINOTRO A/S 1952-82. Finotro hadde blitt etablert ved et vedtak i Stortinget 31. mars 1950, etter tilråding fra Fiskeridepartementet, forteller han. Harald Vik var administrerende direktør fra 1954 til 1977.

Arbeidsledighet og fraflytting

De mange ansatte ble sagt opp. Resultatet var det vi fikk se, arbeiderne merke, kommunen kjenne på skatteinngangen, og det daværende Arbeidskontoret, og Sosialkontoret oppleve når kravene om utbetaling av arbeidsledighetstrygd og andre ytelser kom. Mange ble nødt til å finne arbeid andre steder og flytte herfra. Nedgangen i folketallet begynte.

Den daglige strømmen av arbeidsfolk gjennom Storbukt og ned til Finotro stoppet helt. Alle som hver morgen hadde strømmet gjennom Løkkebukta og innover til anlegget i Storbukt ble borte. Bussen fra Nordvågen med arbeidsfolk til avdelinga for produksjon av lakserstatning uteble.

Fiskebåtene, trålerne og godsbåtene kom ikke mer.

Hva hadde skjedd?

Snurperne hadde blitt større, og bedre utstyrt. Med ekkolodd og asdic var det ikke noe problem å få lokalisert stimene med sild og lodde. Med kraftblokk fikk man halt inn nota når stimene var omringet og nøtene tømt. Fisket ble effektivisert, man trngte ikke så mange mann for å få gjort jobben, og oppfisket kvantum ble større år for år. Resultatet var at både den Nord-Atlantiske lodde- og sildestammen så godt som brøt sammen. Når lodda nesten helt ble borte, uteble de rike torskefiskeriene. Den samme veien gikk det med silda.

Når lodda med torskestimene i sitt følge skulle ha kommet i store mengder inn fra Barentshavet og inn mot Finnmarkskysten, ikke gjorde det, ble det ikke lenger lønnsomt å bruke line. Det ble i en lang periode mangel på fisk, og inntektene gikk ned. Det ble innført reguleringer i form av kvoter.

Sildolje- og sildemelfablikker ble lagt ned, ikke bare i Honningsvåg, også den i Øksfjord og den i Vadsø, blant annet. Det var ikke lenger lønnsomt å holde dem i gang på grunn av mangel på råstoff. Det lille som ble fisket opp, gikk til fabrikkene lenger sør i landet.

Slik ble Honningsvåg, det som en gang hadde vært Vest-Finnmarks store fiskevær gjort til noe helt annet enn hva det hadde vært.

Publisert med kilder som

• odberg.no
• voldnes.no

.HOME  BACK.