Slik så det ut da de første kom tilbake
Vi er i Kamøyvær etter at alt det som hadde blitt bygd opp helt fra fiskevætet med sine ni innbyggere hadde blitt et fiskevær med mer enn 300 innbyggere.
Men livet går sin gang og det blir bygd nytt.
Det har blitt satt opp nothjell, og fisket har kommet i gang. Et nytt fiskebruk ser vi er under bygging.
Godsbåten M/S Eystein Jarl på vei mot Honningsvåg, meldte fredag den 18. januar 1963, klokken 21:55, i det den passerte Altsula, at de hadde observert en rakett i østlig retning. Meldinga ble gitt over Honningsvåg radio til redningsskøyta Haakon VII.
Like etterpå meldte vakthavende losbåtmann Alfred Eilertsen å ha observert to raketter like utenfor Juldagsneset.
I det redningsskøyta Haakon VII var i ferd med å gjøre seg klar til avgang, meldte vakthavende brøytebilsjåfør, på vei mellom Honningsvåg og Nordvågen, at han hadde sett en rakett som falt i sjøen 150 meter fra land.
Det kom også frem at mannskapet på Finotro sitt fraktefartøy M/K Ranfjord på vei fra Vardø til Honningsvåg hadde sett to nødraketter utenfor Rekvika. «Det lille fartøyet hadde nok med å klare seg sjøl, men det ble sagt fra da de kom inn til Honningsvåg.» står det.
Sent på kvelden, da dette ble meldt, var det en sterk nordlig kuling, men god sikt, bare med en kortvarig snøbyge. Ut fra posisjonsmeldingene gikk man ut fra at rakettene kunne ha blitt skutt opp fra et fartøy mellom Juldagsneset og Nordvågen.
Det var ingen fartøyer som var meldt savnet, og det var ingen fiskebåter fra Honningsvåg og området rundt som var på sjøen regnet man med, været tatt i betraktning. At frakteskuta M/K Stein Kyrre samme ettermiddag hadde gått fra Kamøyvær med kurs for Honningsvåg uten å ha kommet frem, visste man ikke.
Redningsskøyta Haakon VII inne på havna i Honningsvåg i 1963 – Foto: Karl Hans Johansen
Da Haakon VII kom ut, gjennomsøkte den området mellom Klubben, Juldagsneset og områdene ved blinklykta og utenfor Nordvågen. Deretter ble det gjennomført søk i retning mot Indre Rekvika, i det man kjørte i sikksakk for å lete. I en avstand av omkring 3-5 nautiske mil fra land ble kursen lagt om og tilbake mot det først gjennomsøkte området. På ny gikk redningsskøyta inn under land ved Nordvågaksla, Juldagsneset, Klubben og Altsula.
Før kursen ble lagt tilbake mot kai, hadde man observert lysene fra flere fartøyer med stø kurs mot Magerøysundet, og ingen fartøyer i nød hadde vært å finne. Tanken på at at rakettene kunne ha blitt skutt opp fra land, hadde man med i betraktninga.
Så gikk både lørdag og søndag. Om bord på redningsskøyta var det som før rakettene hadde blitt observert. Men så kom meldinga om at ei frakteskuta var etterlyst.
Mandag den 21. januar kom meldinga som sa at frakteskuta «Stein Kyrre» var etterlyst. Den hadde gått ut fra Kamøyvær, lastet med tørrfisk, fredag ved 16:45-tida. Båten skulle innom Honningsvåg for bunkring og innom Havøysund for å sette i land en fiskevraker.
Været hadde vært dårlig, og mannskapet hadde vært litt i tvil, før de la i vei, om de ikke heller skulle bli liggende ved kai. At det plutselig hadde satt inn med full storm like etter at båten hadde forlatt Kamøyvær, var man klar over.
Redningsskøyta Haakon VII gikk straks ut på ny. Strandlinjeområdene fra Honningsvåg mot Helnes og Laukvika ble gjennomsøkt. Videre gjennomsøkte man området ved Falkebergbukta, Skipsfjordneset, midtfjords utover Kamøyfjorden, videre mot Helnes og så tilbake til Honningsvåg.
Man var klar over at «Stein Kyrre» som fraktebåten het, hadde en nokså stor dekkslast, for bestyreren ved Kamøyvær fiskersamvirkelag hadde blitt oppringt og hadde kunnet fortelle at fartøyet hadde lastet omkring 36 tonn tørrfisk. Han kunne også bekrefte at de etter at «Stein Kyrre» hadde gått, der ikke hadde hørt noe fra den.
Dekkslasten hadde vært stor, og båten med dekkslasten var et stort vindfang, så man var redd for at en ulykke kunne ha inntruffet.
Etter mange telefonforespørsler flere steder, og etter vurderinger om værforholdene da båten forlot Kamøyvær, ble redningsskøyta Haakon VII beordret til å undersøke Kamøyfjorden.
Haakon VII brukte begge lyskasterne i det den gikk langs landet mellom Honningsvåg og Helnes. Det var fralandsvind den dagen da «Stein Kyrre» la ut fra Kamøyvær, så man tenkte at det var lite sansynlig at det kunne ha skjedd ei grunnstøting. Også strekninga Helnes-Falkebergbukta ble undersøkt like grundig, den dagen, 21. januar 1963.
En grunnstøting kunne ha skjedd, og man ville ikke la denne undersøkelsen være ugjort.
Tirsdag den 22. januar om morgenen, ble redningsskøyta Ole O. Lian som hadde stasjon i Havøysund ble beordret til Porsangerfjorden. Sammen med Haakon VII ble de bedt om å gjennomsøke områdene Ytre Porsangerfjord. De søkte videre langs vestsida av Porsangerfjorden, på østsida fra Ytre Rekvika til Hjellneset, videre på vestsiden av Repvågneset, og rundt begge Tamsøyene. De var ved Skjåholmen og ved Jernøya.
Det ble gjort avtale med Ole O. Lian at den skulle å gå vestover og lete langs strandlinjeområdene fra Gamnes til Stikkelvåg.
Mens dette pågikk, ble bestyrer Per Jensen ved Hammerfest fiskersamvirkelag spurt om båten hadde vært innom Honningsvåg. Det visste han ikke, men det skulle han undersøke. At den ikke hadde vært innom Havøysund hadde man fått brakt på det rene.
Jensen ble bedt om å undersøke i havner mellom Honningsvåg og Havøysund om fraktebåten hadde vært der.
Mens havnevesnets folk undersøkte om «Stein Kyrre» hadde vært innom Honningsvåg og kanskje lå der fortsatt, ble det gjort flere søk etter opplysninger om den.
Onsdag den 23. januar meldte fiskerioppsynets M/S Senjafjord seg og gikk med i letingen på vestsida av Porsangerfjorden. Også fiskerioppsynets «Thor Iversen» kom med i letingen, men gikk ut av søkingen etter å ha gjennomsøkt strandlinjeområdet Sværholt Flatvika.
Torsdag den 24. januar, etter at man på ny hadde gått i gang med de tre opprinnelige fartøyene, og gjennomsøkt store områder der man ennå ikke hadde vært, ble letinga avsluttet. Lensmannen i Nordkapp og politimesteren i Hammerfest hadde sammen kommet til det resultatet.
I artikkelen under kunne vi lese: «Ved middagstider i går var det fortsatt ingen positive resultater av de fattende ettersøkningstiltak som har vært satt i gang for å bringe klarhet i frakteskutene «Steni Kyrres»s mystiske frosvinnen. I går var det fem døgn siden båten sporløst be bort – på vei fra Kamøyvr med 60 tonn tørrfisk om bor – en last som representerte nærmere 300.000 kroner.»
I ruta under kunne vi lese:
Fredag den 25. januar, ved 06-tida, hadde det kommet telefon om at det hadde blitt funnet tre omkomne, en knust livbåt og ei redningflåte i Slottsvik, på østsida av Porsangerfjorden, ikke langt unna Kjæs.
Finnmark Dagblad har snakket med en av de fire som fant dem, Leif Johansen fra Kjæs. Han var enn av de tre som fant dem. Da var sammen på jakttur i området. Da de hørte at «Stein Kyrre» var saknet, begynte å lete. Onsdag fant de en av de omkomne. Han lå nede i flomålet, og de fikk trukket ham i land. Så satte det inn med uvær og de måtte returnere til Djupvik.
Torsdag gikk de utover igjen og fant to andre et stykke lenger bort, ei redningsflåte og rester av en livbåt. Også de to lå nede i flomålet, og de forstod at ingen av dem hadde vært i livet da de nådde land.
De la de tre døde under redningflåten og gikk deretter sammen tilbake til Kjæs. Dit kom de ved 5-tida fredag morgen. Straks underrettet de Honningsvåg om funnet.
Lørdag den 26. januar, klokken 08:00, gikk Ole O. Lian med lensmann Knut Valle og hans folk om bord, til Slottsvik for å hente de døde. Ved 13-tida gikk de i land i Honningsvåg, i det Ole O. Lian fortsatte til Hammerfest for avlevering til politimesteren.
I ettertid sier havnefogd Erling Hafto i samtale med Finnmark Dagblad, slik det der står: «Her gikk det dessverre altfor lang tid før vi ble koplet inn i bildet, og det er dypt å beklage,..»
Under oppdatering mandag 9. februar 2026 med kildene, og gjengivelse av overskriftene i avisene:
Fortsetter..
Berit og Johan Bær hadde hjemstedet sitt i Gullgammen. Dem må vi vel kunne kalle for sjøsamer, eller reindriftsamer på Magerøya. Reinsdyrene de hadde var en viktig del av livsgrunnlaget deres. De var på Magerøya sommeren igjennom, og inne på Finnmarksvidda i vinterhalvåret.
Som barn tilbrakte jeg ti somre i Gullgammen, den første i 1956, og den siste i 1966. Her møtte jeg Bærfamilien til stadighet, og lærte både Johan Bær og Berit Bær å kjenne, og et stykke på vei noen av barna deres. Antakelig så jeg hver eneste av dem, en eller flere ganger.
Så da jeg kom tilbake dit sommeren 1975, var jeg frilanser i Finmarksposten, og hadde hellet med meg og møtte Berit Bær den siste sommeren hun bodde der. Bildet jeg tok av henne, etter at hun skiftet over og tok på seg samedrakten, forsvant i redaksjonen, det samme gjorde filmen, dessverre.
Foruten reinflokken, hadde familien sauer og ei ku og hver sommer en kalv, det Berit kalte kreaturene. Kua og kalven, sammen med naboens ku og kalv skulle følges innover til Svarthola om morgenen, og møtes i det de var på vei hjem for å bli melket om kveldene.
Reindriftsamene Johan og Berit Bær i sine yngre dager, på et bilde tatt av finlenderen Samuli Paulaharju da han var i Gullgammen, en sommer i tida omkring 1930
Siden de bodde året rundt i Gullgammen, hadde de kanskje noen utenom familien til å se etter reinflokken inne på vidda om vintrene. Foruten at Berit Bær, som mor til ti barn, hadde hun husdyrene å ta vare på, med daglig melking av kua. Så tjente hun også på å sy skaller og pesker
For å få gjort nødvendige innkjøp, måtte de i båt. Det meste av det de trengte for den lange vinteren, kjøpte familiene inn om høsten. Og da var de her i ett strekk, fra oktober til våren.
Berit som aldri har drevet fiske, fortalte om en gang hun ble med på innkjøpstur til Honningsvåg: «En vinter rodde vi i februar-mars. Bitende kaldt var det, og vind. Jeg tror vi brukte nærmere seks timer da vi skulle tilbake.
Gullgammen da Samuli Paulaharju var der og møtte Johan og Berit Bær og de to barna deres den gang. – Foto: Samuli Pauluharju
Etter hvert som barna kom i skolealder, måtte de reise bort og bo på internat, de første gikk på skole på Repvåg.
Da internatet på Sarnes kom etter krigen, gikk de på skole der. I hver skoleferie måtte barna hentes hjem og bringes tilbake.
«Før vi fikk motorbåten, måtte vi ro. Om sommeren gikk det bra, men i jule- og påskeferien var det ofte styggevær. Da måtte jeg springe over fjellet og rundt Sarnesfjorden for å hente dem hjem.»
Berit Bær vokste opp i Karasjok, giftet seg og hadde kommet til Gullgammen i 1927.
Det var flere familier i Gullgammen på 1950 og 1960-tallet.
I huset til den nærmeste naboen vokste det opp fem barn. Og familien litt lenger bort hadde i alle fall to som gikk på skole på Sarnes i de årene. Hver sommer kom det i tillegg en familie med seks barn innover og ble der i noen uker hver gang.
Gullgammen ligger i Magerøysundet, så pass langt vest at det går med et nærmere tre timer å ro herfra til Honningsvåg. Og det har gjennom årene vært robåten har man brukt for å komme til Honningsvåg. Innlagt strøm kom det ikke hit før i tida omkring 1960, så her var det frem til da som i førkrigstida og under krigen. Det var stearinlys og parafinlampe.
Berit og Johan bær sitt gårdsbruk i etterkrigstida, et bilde tatt i 1973 eller et par år etter. – Foto: Terje Cock Svane
Fraflyttinga fra Gullgammen begynte allerede etter hvert som barna hadde gjort seg ferdig med skolegangen. Omkring 1969 pakket tre av familiene hun hadde hatt som naboer sammen og forlot Gullgammen for godt.
Høsten 1975 flyttet den siste reindriftsamen fra Gullgammen, Berit Bær. Det var da hun skulle stenge av av vannet og spikre for vinduene, som hun sa. Da hadde hun holdt til her helt fra hun i 1927 hadde giftet seg og brutt opp fra Karasjok for å slå seg ned her sammen med sin mann, Johan Bær.
I det vi avslutter samtalen, sier hun at om mannen hennes hadde levd fremdeles, skulle hun ha blitt boende her fortsatt.
Sist oppdatert, 27. februar 2026, og publisert med kilde
NORDKAPP I HISTORIEN 
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.