Floerbruket ble nedlagt, og den driften som hadde vært under vårtorskefisket opphørte. Fraktebåten M/K Saltdalen ble tatt ut av drift, den ble ikke lenger sendt omkring i Finnmark på innkjøpstudrer etter tørrfisk.

Gudmund Jægtvik flyttet fra Honningsvåg i tida omkring 1966, og fiskebruket hans ble leid bort til annet bruk enn til mottak av fisk. Etter noen få år ble alt revet og det som hadde vært av oljetanker fjernet.

Gjægtvikbruket i forgrunnen, Floerbruket og Sifi over på den andre sida.

Det som hadde vært Robertsonbruket helt fra i 1863 og gjenoppbygd etter krigen, ble først solgt, så nedlagt og omgjort til overnattingsted.

Det var to sildoljefabrikker i Honningsvåg. Mens loddefisket var i gang om vintrene og sildefisket om somrene, fikk vi oppleve en fjord  med snuprere og trålere på vei til fabrikkene for å levere fangstene. De kom og gikk, natt og dag i sesongene. Vi både hørte dem, og så dem i fart ute på fjorden.

”Loddekontoret” i Honningsvåg hadde oversikten over ledig kapasitet for levering av fangstene. Hit kom snurperne til kai for å få beskjed om hvor fangstene skulle føres. Det kunne bli til Sifi, til Norfi eller til Øksfjord. Noen måtte gå enda lengere sørover.

Fabrikkene får problemer

Loddefisket i Barentshavet nådde en topp i 1977, med et oppfisket kvantum på 3,9 millioner tonn, 2,1 millioner tonn til Norge, 1,8 millioner til Russland. Så skjedde det uunngåelige, det hadde blitt fisket for mye. Loddebestanden i Barentshavet brøt sammen. Det var i 1985/1986. For å beskytte de små mengdene som var igjen, ble fisket i Barentshavet forbudt i 1987.

Nordkapp fiskeindustri A/S måtte avslutte for godt i 1986. Sild og fiskeindustri A/S gikk det samme veien med, fabrikken ble nedlagt i 1991, Fabrikkene fikk ikke råstoff til  fortsatt drift.

Stopp i produksjonen

Både Sild-og fiskeindustri A/S og Nordkapp fiskeindustri A/S slet fra 1970-tallet av med å skaffet råstoff til veie. Anleggene her, liksom de mange andre sildoljefabrikkene ble satt på vent. Det ble vanskelig å beholde folkene som kunne drifte anlegget, og det ble vanskelig med vedlikeholdet.

Sild- og fiskeindustri A/S, Sifi i Honningsvåg i tidlig etterkrigstid

Sild og fiskeindustri A/S

Etter en periode på vent, ble det ved Sifi, Sild og fiskeindustri a/s, sesongen 1990 startet opp igjen, men det gikk ikke bra, så det ble den siste. Året etter var det slutt. Det var ikke råstoff nok å få tak i, staten hadde ikke mer stønad å bistå med, og eierne så seg ikke tjent med å investere. Fabrikken som ble bygd opp i 1947, ble slått konkurs i 1991.

Vi fikk vite at prosessmaskineriet hadde blitt fjernet og vi så at avdelinga der produksjonen gikk for seg ble knust.

Nordkapp fiskeindustri A/S

Nordkapp fiskeindustri A/S, hadde blitt bygd opp i tida omkring 1961, ved firma Odd Berg i Tromsø. Siloen kom ti år etter, og stod ferdig i 1972. Også denne fiskeribedriften er ute av verden, den ble nedlagt i 1986, og demontert året etter. Deretter ble fabrikkanlegget jevnet med jorden.

Foruten kaia er det eneste som står igjen, mellagret og melsiloen, og et lite kontor- og et velferdsbygg brukt av dem som stod for levering av bunkrsolje, kull og salt. – Et bilde fra Peter Emil Liland

A/S Finnmark og Nord-Troms fiskeindustri

Honningsvåg var et av fiskeværene det skulle satses på, det hadde Regjeringen Gerhardsen bestemt. Så her kom «A/S Finnmark og Nord-Troms fiskeindustri» i begynnelsen av 1950-årene. Hovedkontoret for de mange Finotro-anleggene ble plassert i Honningsvåg, et velkjent fiskevær i Midt-Finnmark.

A/S Finnmark og Nord-Troms fiskeindustri, Finotro på et bilde tatt i tidlig i 1950-årene.

Ikke bare kjøpte man inn fisk til henging og salting, men det ble produsert filet i stor målestokk for det uenlandske markedet, solgt gjennom organisasjonen Frionor. Da anlegget tidlig i 1960-årene ble utvidet, gikk man i gang med å produsere også produserte fiskepinner og såkalt lakserstatning.

Det ble kjøpt inn nesten alle sorter fisk, som torsk, sei, hyse, brosme og kveite, og i blant uer, men bare hvis det kom store nok kvanta. Kom det kvalkjøtt, la man om produksjonen og pakket kvalkjøtt til det ikke var mer igjen.

I 1960-årene drev de to store hekktrålerne «Hans Egede» og «Kristian Tønder» fiske for Finotroanlegget.

Stadig kom det store godsbåter, som for eksempel søsterskipene «Torfinn Jarl» og «Sote Jarl» og lastet frossenfisk for de store markedene «ute i Europa».

Stadig ble det skipet ut ladninger med fersk, iset fisk utover til Vågen for utskiping til Trondheim og Bergen med hurtigrutene.

Allerede i 1951 hadde bygginga begynt, og bedriften var i virksomhet  fra 1952 til 1982, skriver Harald Vik i boka «FINOTRO A/S 1952-82. Finotro hadde blitt etablert ved et vedtak i Stortinget 31. mars 1950, etter tilråding fra Fiskeridepartementet, forteller han. Harald Vik var administrerende direktør fra 1954 til 1977.

Arbeidsledighet og fraflytting

De mange ansatte ble sagt opp. Resultatet var det vi fikk se, arbeiderne merke, kommunen kjenne på skatteinngangen, og det daværende Arbeidskontoret, og Sosialkontoret oppleve når kravene om utbetaling av arbeidsledighetstrygd og andre ytelser kom. Mange ble nødt til å finne arbeid andre steder og flytte herfra. Nedgangen i folketallet begynte.

Den daglige strømmen av arbeidsfolk gjennom Storbukt og ned til Finotro stoppet helt. Alle som hver morgen hadde strømmet gjennom Løkkebukta og innover til anlegget i Storbukt ble borte. Bussen fra Nordvågen med arbeidsfolk til avdelinga for produksjon av lakserstatning uteble.

Fiskebåtene, trålerne og godsbåtene kom ikke mer.

Hva hadde skjedd?

Snurperne hadde blitt større, og bedre utstyrt. Med ekkolodd og asdic var det ikke noe problem å få lokalisert stimene med sild og lodde. Med kraftblokk fikk man halt inn nota når stimene var omringet og nøtene tømt. Fisket ble effektivisert, man trngte ikke så mange mann for å få gjort jobben, og oppfisket kvantum ble større år for år. Resultatet var at både den Nord-Atlantiske lodde- og sildestammen så godt som brøt sammen. Når lodda nesten helt ble borte, uteble de rike torskefiskeriene. Den samme veien gikk det med silda.

Når lodda med torskestimene i sitt følge skulle ha kommet i store mengder inn fra Barentshavet og inn mot Finnmarkskysten, ikke gjorde det, ble det ikke lenger lønnsomt å bruke line. Det ble i en lang periode mangel på fisk, og inntektene gikk ned. Det ble innført reguleringer i form av kvoter.

Sildolje- og sildemelfablikker ble lagt ned, ikke bare i Honningsvåg, også den i Øksfjord og den i Vadsø, blant annet. Det var ikke lenger lønnsomt å holde dem i gang på grunn av mangel på råstoff. Det lille som ble fisket opp, gikk til fabrikkene lenger sør i landet.

Slik ble Honningsvåg, det som en gang hadde vært Vest-Finnmarks store fiskevær gjort til noe helt annet enn hva det hadde vært.

Publisert med kilder som

• odberg.no
• voldnes.no

.HOME  BACK.