Vi som tilbrakte somrene i Gullgammen, kunne se sola som skinte fra sør nesten dagen lang. I fjellene vokste det ikke bare krøkebær, men også store mengder blåbær.

Her var det bønder med kyr og sauer, ja folk som hadde reinsdyr også. Som barn kunne vi stå i døra å se når kyrne ble melket. Vi som ville, fikk også være med når høyet hadde blitt slått og skulle henges til tørk.

Når reindriftsamen Johan Bær trengte kjøtt til middagene, tok han børa på ryggen og dro til fjells. Vi som bare var sommergjester, kunne bare si fra, så fikk vi kjøpt kjøtt.

Når Johan Bær hadde fått reinsdyrskrotten hjem, kom han en gang selv med kjøttet som hadde blitt bestilt. Og da ble kaffen satt på og hyttefolket tok plass sammen med ham i lyngen utenfor.

På det meste var det fem gårdsbruk i drift. På et av gårdsbrukene var det hest om somrene, og med den ble det ridd over fjellene frem og tilbake til Honningsvåg.

Ved halv sekstida hver morgen, kunne vi høre stempelslagene fra s hurtigrute når den gikk forbi, mot Havøysund og Hammerfest.

Det er løkkebuktingen Dagfinn som står der oppe i fjellsida, klar til å gå på tur ned, i tida rundt 1970.

Vi så alle båtene som gikk forbi, også båter med trelast fra Sovjet, eller i ballast på vei til Igarka, Onega og Arkhangelsk. Her dorget vi etter sei, og ble snøret sluppet ut, tok det ikke lange tida før en torsk kunne bli dratt opp. Med flyndrestikkeren ble det hentet opp flyndre, så mange en ville ville ha.

Når Johan Bær jr. fulgte kyrne innover til Svarthola, der borte til høyre på bilde, var det bare å slå følge og bli med.

Over på den andre sida av Magerøysundet kunne vi se fyrløkta som blinket om høstene. Vi kunne ane litt av det lille fiskeværet Laholmen, for vi så holmen utenfor kaia og fiskebruket der borte.

.HOME

De eldste spor etter mennesker i Norge, har så langt blitt funnet i Finnmark. Funnene som ble gjort i 1993 viser at det allerede for 10.300 år siden var noen som holdt til på Magerøya. Boplassen ligger et godt stykke over dagens flomål, 28 meter over, på et eid.

Sarnes i etterkrigstida, på et bilde fra Kathrin Hägglund

De kan ha hatt tilhold her i deler av den istida som tok slutt for 8.500 år siden.

I boken «Finnmark» som kom i 1979, skrev historikeren Einar Niemi, lenge før de eldste spor etter mennesker i Norge ble funnet på Magerøya i 1993, at folket som levde her, kan ha levd under de samme betingelsene som i inuitter, grønlendere, samojeder og nordlige folk i Øst-Sibir.

Leveforholdene har ikke vært enkle her heller, men som andre folk ved iskanten har også de hatt somre med bar mark. De har ikke bare hatt fisken i elver og vann, i havet, og sel og hval, fugler, fuglefjell og egg, alt dette til føde, men også klær av skinn. Som mange steder ellers, har det vært en kamp for tilværelsen.

Den første kirka i området langt mot nord, ble satt opp Tromsø i 1250, ved grensen opp mot området «der hedningene bodde». Det var folk med helt andre religiøse oppfatninger. Dit ble det sendt misjonærer. Det ble satt opp enkle kirkebygg.

Kirka i Vardø mener man å vite, kom i 1309. Bygginga av ei kirka der, og ei festning hadde blitt satt i gang av kong Håkon V Magnus. Begge skulle de markere Norges grense mot øst. Vardøhus len hadde blitt lagt under Trondhjems amt, så erkebiskopen, Jørund fra Nidaros kom til Vardø for å innvie den kirka.

Men Magerøya har vært et sentralt sted på Finnmarkskysten. I det området som skulle bli Nordkapp kommune, lå det fem kirker i 1589. Ifølge Einar Richter Hansen blir det antatt at den nåværende norske befolkninga her har sine røtter fra 1200-tallet.

Lenge før det, har Finnmarkskysten vært et bruksområde, først for samer, etter hvert også for håløyger som har trukket nordover og slått seg ned. Ved begynnelsen av 1600-tallet bodde det omtrent 3-4.000 mennesker i Finnmark. Det var mindre enn én prosent av Norges befolkning.

Vi ser litt av det lille fiskeværet Kjelvik, yttest ute mot nord-øst på Magerøya, slik det var den gang det ennå bodde folk der. – Foto fra Nordkappmuseet

Torskefiskeriene – Torsk hadde allerede først på 1100-tallet blitt en viktig handelsvare i Lofoten. Da det ute i Europa begynte å bli etterspørsel etter fisk tidlig på 1200-tallet ble fisk en viktig eksportvare. Hanseatene med sine handelsforbindelser i Nordsjøområdet og i Østersjøen, kom til Bergen på 1300-tallet, og var mottakere av fisk fra Nord-Norge.

Og når behovet for fisk var der, begynte det å komme folk sørfra for og bosatte seg i nord. Dermed begynte koloniseringa av ytterkysten. Det skjedde i tida mellom 1250 og 1350, er det mye som tyder på, får vi vite. Når det først og fremst var ute på øyende folk bosatte seg, var det for å komme nærmest mulig fiskeplassene. Slik la fisken grunnlaget for en norsk bosetting på kysten av Finnmark.

Med kildene

• Lillehammer, Arvid, (1994) Aschehougs Norgeshistorie, Bind 1, Fra jeger til bonde – inntil 800 e. Kr, Oslo
• Niemi, Einar (1979) «Streiftog gjennom Finnmarks historie», i Hirsti, Reidar (1979) Finnmark, Gyldendal Norsk Forlag A/S, Oslo

.HOME  BACK

Det hadde vært bare ni fastboende i Kamøyvær i 1900, og ingen i Risfjord. Fra 1905 hadde det blitt helårsdrift på fiskebruket og folketallet økte. Da evakueinga ble satt i gang ut på høsten i 1944 hadde folketallet kommet opp i 330.

Det er Kamøyvær etter at de første kom tilbake. — Foto fra Håkon Bertil

Da Kamøyvær ble satt i brann, forsvant ikke bare bebyggelsen, men også fiskebruket og og alt det som hørte med; egnerbuene, trandamperiet, oljetankanlegget og kullagret – alt det Christian Bruun hadde bygd opp gjennom tretti år.

.HOME  BACK.