Kapitlet & Artiklene & Bildene

Vi som vet hvor Larsjorda er, skjønner nok at navnet vel må komme fra et jordstykke der det en gang har bodd en med navnet Lars. Da er det ikke utenkelig at det er Lars selv vi ser på trappa foran huset.

For å komme seg fra sentrum og innover til Storbukt, eller motsatt, var det naturlig for de fleste å gå fjæraveien. Så da var det å gå forbi eiendommen der Lars bodde.

Hvis det er Lars som står der oppe på trappa, ser vi sikkert en fiskerbonde og boligen hans? Vi kan vite noe om Lars, ut fra det vi ellers ser på bildet. Hustypen forteller meg at det kan være bygd av en med røtter i Trøndelag, eller et sted på Helgelandskysten.

Det området i Honningsvåg vi ser på bildet, har fra gammelt av gått under navnet Larsjorda, og gjør det i dag også.

Honningsvåg, et bilde tatt av Larsjorda med småbruket til Lars og familien han, kanskje det tidligste bildet vi har fra stedet. – Foto fra Nordkappmusset

Bildet  kan ha blitt tatt i makketida, så det er kan hende derfor det ikke fisk å så på hjellen, men litt klær har blitt hengt opp. Kanskje det er kona til Lars som står der, sammen med ham, der oppe på terrassen? At bildet har blitt tatt for lang tid tilbake, er klart, for det har verken kommet naboer i umiddelbar nærhet, eller vei forbi. Og som vi kan se, hadde det knapt nok kommet en sti, så man måtte gå fjæraveien for å komme forbi.

Honningsvåg var fraflyttet i 1835 (Richter Hansen 1990.213). Ti år senere hadde det kommet 6 beboere (Richter Hansen 1990.203). I 1855 hadde tallet på beboere økt til 14 (Richter Hansen 1990.213). Enda noen år etter, da vi kom til 1865 var tallet kommet opp i 27 (Richter Hansen 1990.213).

Det var ikke før i tida rundt 1850-60 at folk på ny begynt å bosette seg i det nesten fraflytta Honningsvåg. Før det var det Kjelvik som var det sentrale stedet, og hadde vært det i flere hundre år.

Vi vet at det kom trøndere nordover og slo seg ned her i den tida da den store innvandringa til områdene i Finnmark skjøt fart. Så mye som 24 % av alle dem som kom til Finnmark i løpet av de siste 45 årene av 1800-tallet da folketallet ble fordoblet fra 16.000 til 32.000, kom fra Trøndelag.

Omtrent like mange som det den gang kom fra Trøndelag, kom det også fra Nordland (Balsvik 1990).

Da vi kom til 1891 hadde Honningsvåg fått ikke mindre enn 159 fastboende (Richter Hansen 1990,213).

Det kom så mange tilflyttere også hit og slo seg ned at befolkninga i løpet noen ti-år hadde kommet opp i vel 500, eller mer nøyaktig: i 1900 hadde stedet 505 innbyggere. Tallet på innbyggere økte så sterk at det i 1920 hadde kommet opp i 1.420, og  blitt nesten tredoblet.

Lyngsværingen Karesius Løkke kom til Honningsvåg i 1856, i ei tid da stedet var så godt som folketomt. I hele sognet, annekssognet Kjelvik, som da lå under Kistrand (Porsanger), var det ikke mer enn i underkant av 300 fastboende. Det lille vi vet om Honningsvåg i den tida, var at det bodde i enke her, kan hende to. Den ene hadde nylig mistet ektemannen på havet. Så kom det altså en hit, Karesius Løkke, en av få vi vet litt om fra den tida. Vi vet blant annet at han var 25 år gammel da ha kom. Han fant fiskeværet så pass attraktivt, at han noen år etter, fikk foreldrene og de mange søsknene til å flytte hit. Stedet begynte å vokse, og da sognet hadde blitt et  formannsdistrikt i 1861, kom han etter hvert med i styret og stellet. Han ble også ordfører i det som i dag går under betegnelsen kommunestyret. Løkke kan ha kommet under vårtorskefisket, eller ut på sommeren, han som de andre fiskerne langveisfra. Det må vi kunne tenke oss, men vi vet det ikke. De kom i alle fall, til et sted nesten uten fastboende. Fiskeren, det var vel det han var, kom fra Karnes, ikke langt fra Lyngseidet, har det blitt fortalt. Han tok arbeid hos den ene av de to enkene som bodde her, ei med fire barn, fire jenter. Som ansatt hos henne, tok han seg av det nødvendige arbeidet på det som var et gårdsbruk med utslott blant annet i Breivika.

Honningsvåg etter 1876, da Robertsonbruket hadde kommet, det vi ser til venstre. Vi ser fiskebruket Karesius Løkke drev, der det ligger på den andre sida av Vågen.

Mye tyder på at det hørte ei med ei kai, og et lite fiskebruk til gården. Da tida var inne for det, giftet enka seg med fiskeren, og han ble værende her. Så ble det vel til at han etter hvert tok over driften av det som kanskje fra før av hadde vært et aldri så lite fiskebruk, innerst i Vågen. Karesius Løkke var en driftig mann, som vi etter hvert har fått kjenskap til, og han drev fiskebruket hennes videre.

Et fiskevær i vekst

Det har fra gammelt av kommet fiskere til Honningsvåg i sesongene. I 1861 hadde folketallet akkurat passert 159, og det var i rask vekst. Begge deler var noe som medførte at det var behov for flere fiskeoppkjøpere. Så har de kommet, fiskebrukene, i tett rekkefølge, noe som også medføret behov for arbeidskraft. Slik begynte folketallet å øke, først sakte, men etter hvert i økende fart.

Så har de kommet, fiskebrukene, i tett rekkefølge, noe som også medføret behov for arbeidskraft. Slik begynte folketallet å øke, først sakte, men etter hvert i økende fart.

Karesius Løkke hadde kommet hit og drevet sitt fiskebruk allerede et par ti-år før den første hammerfestingen kom og satte opp sitt fiskebruk. Det var O. J. Finkenhagen.

Finchenhagens fiskebruk ble bygd opp allerede i 1872, på et sted med ei rimelig god havn. Finchenhagen må ha sett mulighetene, kan hende på grunn av de mange fiskerne som han forstod kunne trenge et sted å få omsatt fangstene sine under vårtorskefisket og utover under sommerfisket. Han visste vel også at det ble bragt i land mye fisk i områdene omkring Magerøya, og så at det var gode forhold for å etablere et fiskebruk, inne i Vågen.

Charles Robertsons kom med sitt fiskebruk i 1876, noen få år etter Finchenhagen hadde etablert seg her. Robertson var en innvandret engelskmann som hadde kommet til Finnmark,  og slått seg ned Hammerfest i 1827. Her etablerte han seg og gikk i gang med utbygginga av firmaet sitt.

Romsdølen Anton Tokle kom noen år etter både Løkke, Finchenhagen og Robertson. Han hadde kommet til Honningsvåg som skrpphandler, i 1888, sammen med andre skrepphandlere som kom hit under de rike vårtorskefiskeriene. Han hadde også drevet fiske en periode. Tokle så mulighetene som var, slo seg ned og ble værende. Etter noen år overtok han det fiskebruket Karesius Løkke hadde hatt ansvaret for og drev det videre. Snart tok kremmerånda overtaket hos Tokle, så han bygde opp ei forretning like ved fiskebruket.

Feddersen og Nissen-firmaet kom og bygde enda ett i 1880. Det kom mange flere og gikk i gang med å kjøpe fisk, langs landet fra Juldagsneset, innover mot Storbukt og hele veien mot Kobbhola. Georg Robertson fra Hammerfest, hadde, som vi vet, kommet med sitt fiskebruk i 1876. Feddersen og Nissen-firmaet kom og bygde enda ett i 1880. Slik fortsatte det, flere kom og gikk i gang med fiskekjøp, fra Juldagsneset, innover og forbi Storbukt og helt til og med Even Hansenbukta i Kobbhola, og antakelig enda lengere i retning mot Breivika.

Vi er i tida etter at holmen har blitt gjort landfast, og etter at Honningsvåg brygge har kommet. Det er bildet som nok har blitt tatt under vårtorskefisket, like etter at det har vært et par dager med godt snevær. Det ligger sikkert flere pomorskuter her også, og noen oppkjøpsfartøyer lenger sørfra.

Vi ser litt av et fiskebruk i forkant av bildet, og Holmen med Honningsvåg brygge midt på bildet, på andre sida av Vågen.

Handelen med russere Pomorene, med sine oppkjøpsfartøyer kom fra områdene rundt Kvitsjøen i Russland i sommersesongene. De byttet til seg fisk mot rugmel og andre varer som de brakte med seg, bygningsmaterialer som det var stor mangel på, var og mye annet. Når handelsmennene fra Kvitsjøområdene kom, fikk fiskerne i Nord-Norge solgt fisken også i sommertida. Det var ellers vanskelig å bli kvitt den, for sommertida var makketida, og da var det problematisk å henge fisken på hjell.

Sommertida er makketida, og da var det problematisk å henge fisken på hjell, men russerne både kjøpte så godt som alle sorter fisk, og saltet det for å ta det med hjem og til de store markedene i hjemlandet.

I tida da Napoleonskrigene raste nede i Europa, i tida mellom 1800 og 1815 hadde det vært mange som sultet. Når fisket i tillegg slo feil, og det ikke var mulig å få penger til å kjøpe det livsnødvendige melet, var det til og med folk som døde av sult, både i Finnmark og andre steder i landet. Av den grunn var det Bottolfsen kaller «overdødeligheten» usedvanlig stor i Nord-Norge at folketallet gikk betydelig tilbake.

Hadde det ikke vært for fisken, hadde forholdene blitt vanskelige også her da engelskmennene hadde sperret for tilførselen av det nødvendige melet fra Arkhangelsk og områdene rundt. Korn sørfra kom det ikke. Så uten den kornimporten som tross alt kom frem, på tross av blokaden, hadde krigen som da pågikk gjort tragedien enda mer alvorlig, noe vi kan lese mer om i Finnmark fylkeskommunes historie, boka som Øystein  Bottolfsen har skrevet, og som kom i 1990.

Flere fiskebruk Det begynte å bli mange fiskebruk i det fiskeværet som nesten ikke hadde hatt noen bofaste i 1853, og som hadde vært folketomt ei stund før det igjen.

Stadig flere innbyggere – Folketallet hadde begynt å øke, her som på Finnmarkskysten ellers, og i 1861 hadde det akkurat passert 159 i Honningsvåg. Så da O. J. Finchenhagen i 1872 kom og anla sitt fiskebruk, var stedet i vekst, og behovet for arbeidskraft, åpnet mulighetene for folk som trengte arbeid. Det var det svært mange som gjorde i den tida, og derfor kom de nordover. I 1865 kom foreldrene og alle søsknene til Karesius Løkke flyttende til Honningsvåg, også de var med og bidro til befolkningsøkninga som da hadde begynt.

Det som en gang hadde vært et lite, og ubetydelig fiskevær er i sterk vekst. Det kommer flere nye fiskebruk, spredt helt i fra Juldagsneset, rundt Vågen, og innover langs fjorden, helt til Even Hansenbukta, nesten i Kobbhola. Til og med skolelæreren Waldemar Larsen, fant det best å avslutte karrieren som lærer. I 1907 sluttet han som lærer og gikk i gang med å drive fiskebrukene sine, inne i Storbukt bygde han opp, ikke bare ett, men to.

Det blir bygd kirke i fiskeværet – Befolkninga hadde økt og man begynte å innse at Kjelvik lå litt vanskelig til. Allerede før kirka en vinterdag i 1882 blåste ned, var det folk som hadde tatt til orde for at Kjelvik ikke var den rette plassen å ha kirka.

Så kom det kirke, i 1885 i det lille fiskeværet der man fant en liten våg med en liten bebyggelse som i gammel tid allerede hadde blitt gitt navnet Honningsvåg. Vågen er en sidearm til den store fjorden og er godt beskyttet mot bølgene fra storhavet utenfor. Det har vært bare når kulingene har kommet fra syd-vest at fartøyene har hatt problemer.

På bildet under ser vi Honningsvåg etter at kirka hadde kommet i 1885. Det var ikke mange hus å se i Vågen da.

Honningsvåg etter at kirka hadde kommet i 1885.

I 1861, da det som til da hadde vært Kjelvik annekssogn under Kistrand, blitt Kjelvik formannsdistrikt, hadde den kirkelige delen blitt overført til Måsøy sogn. Slik ble det frem til 1911, da Kjelvik formannskapsdistrikt som etter hvert hadde begynt å bli omtalt som Kjelvik herred ble et eget sogn, og fikk sin prestegård oppe i lia mot øst, bortenfor kirka.

Honningsvåg hadde ei befolkning på omkring 670, Kjelvik 180 og Nordvågen i underkant av 450 i 1911 da  den 26 år gamle Sverre Widsten kom til Honningsvåg som sokneprest. Den nye presten, bosatt i det største av fiskeværene, skulle også betjene Sarnesområdet med omkring ett hundre mennesker og de mange større og mindre stedene på og omkring Magerøya, i alt nokså nøyaktig 2.200 innbyggere.

Det bodde ikke så mange her ennå, da fiskebrukene begynte å komme, og den nye kirka, men folketallet økte. Det hadde blitt etterspørsel etter folk på fiskebrukene, noen ble fiskere, og næringslivet trengte folk og bygningsarbeidere fikk arbeid. Fiskere langveisfra hadde kommet hit fra langt tilbake i tid, og det fortsatte de med. De kom hit, både under vårtorskefisket og under sommerfisket. Det kom prest innom, og legen i Måsøy legedistrikt hadde begynt å ha kontordager her fra 1884 av. Og det kom lensmann.

Skole Det hadde kommet fiskebruk og kirke. Tallet på innbyggere økte sterkt. Nå hadde tida kommet for å bygge skole, og i 1896 stod den ferdig. Befolkninga var ikke større enn at man klarte seg med ble to klasserom. På loftet var det leilighet for den første læreren. Det ble slutt på omgangsskole, og barna helt inne fra Storbukt gikk den lange veien til det som ble kalt «Skolen på bakken». Hvem de første lærerne var, vet vi ikke så mye om, men læreren Waldemar Larsen kom hit i 1989. Før han kom til skolen i i Vågen, hadde han vært omgangskolelærer og bodd på Sarnes. Han var ved skolen i Honningsvåg i 1903 da det kom ei lærerinne hit, Agnes Løkke. Hun var ung, nyutdannet og kom fra lærerseminaret i Tromsø, og her ble hun. Når hun ikke var i skolestua, var hun i arbeid på orgelkrakken i kirka, og hjemmet sitt de første årene var i leiligheta over de to klasserommene.

Honningsvåg brygge

Når Honningsvåg brygge ble ført opp, har det ikke blitt gjort greie for, men vi vet at brygga kom en gang etter at Feddersen og Nissen hadde begynt med sitt fiskekjøp i Vågen i 1880.

I det Honningsvåg brygge er under oppføring ytterst på holmen,

Slik gikk det videre med området, der vi må få anta at en mann med Navnet Lars en gang hadde sitt jordstykke. Det er nå så pass lenge, som vi ser det på bildet, at Larsjorda har blitt bebygd. Og holmen som lå her, har blitt landfast etter at utfyllinga kom i gang. Området fikk navnet Holmen, og har det fremdeles.

Ei storstilt utbygging gikk for seg da Honningsvåg begynte å vokse, og Larsjorda har blitt utbygd. Foto: Mittet / Nasjonalbiblioteket

Det samme året som veien til Nordmanset stod ferdig, og kommunen ble eget legedistrikt, i 1915, gjorde man en forespørsel til Havnedirektøren i Kristiania om muligheten til å få anlagt ei Dampskipskai. Og i 1918 overtok det nyoppstarta Honningsvåg havnevesen det som var Honningsvåg brygge. Havnestyret gikk inn for at Hauans materialhandel i Hammerfest skulle få anbudet på ombygging og utvidelse kaianlegget.

Lensmannsdistrikt – Ettersom folketallet økte (i 1900 var det bosatt mer enn femten hundre mennesker i Honningsvåg) og da fiskerne og oppkjøpsfartøyene om vårene kom, ble det enda flere. Da var det bruk for noen til å holde orden. Så kommunen ble i 1896 et eget lensmannsdistrikt, med lensmannsgård og lensmann.

På bildet nedenfor ser vi Honningsvåg før 1910. Toklebruket mrd ei litt større seilskute ser vi  bortenfor den store Toklegården, til høyre på bildet.

Honningsvåg før 1910, på et postkort stemplet det året. 

Slippanlegget i Storbukt

Kristian og Sigurd Isaksen var to brødre som kom til Honningsvåg i 1915. De overtok den slippen som var her inne i Storbukt allerede den gang. Maurits og Kåre Isaksen, sønnene til Kristian Isaksen hadde deltatt en del i arbeidet ved slippen, og gikk etter frigjøringa i gang med et mer tidsmessig anlegg.

Brødrene Kristian og Sigurd Isaksens slippanlegg i Storbukt, lengst borte, slik det var frem til brenninga. Foto: Mittet/Nasjonalbiblioteket

I 1948 begynte de arbeidet med å gjenreise anlegget. Det første de gikk i gang med var å bygge opp den lange brakka der de hadde redskaper og alt det de trengte for å gjøre jobbene som skulle komme. Så var det de tekniske innretningene de trengte for å hale opp fartøyene. Dem fikk de tak i da det fantes tyske etterlatenskaper i Harstad. I Kjersti Skavhaugs artikkel «Brødrene Isaksens patentslipp i Storbukt – et stykke verneverdig kystkultur fra gjenreisingstida», i Årbok for Nordkapp 1992, skriver hun:

«Her fant de jernbaneskinner, ruller og vinsjer som tyskerne hadde brukt ved jernbaneanlegg.»

Inne i det neste bygget de satte opp, like inntil veien, ble maskineriet som skulle trekke opp vogna med mindre og større fiskefartøyer plassert. Det maskineriet har vært så kraftig dimensjonert, og den tykke vaieren likeså, at den store M/K Føyken til og med ble trukket opp, slik vi så det da den ble slipsatt sommeren 1970.

Veibygging

Gangstien – Etter at det ble anlagt en gangsti mellom Honningsvåg og Nordvågen rundt 1880, tok det lang tid å tenke på en skikkelig vei, for behovet var ikke større. Ingen hadde bil. Samtidig som denne gangstien ble ryddet, ble det bygget en smal vei mellom Vågen og Storbukt på 1880-tallet.

Vei til Nordvågen – I 1891 søkte kommunen fylkeskommunen om å få bygge en vei i samme trasé som gangstien til Nordvågen.

Det gikk seks år, og byggingen startet i 1897. De første spadene ble satt ved kirken. Fem år senere, i 1902, var de kommet til vestsiden. Da hadde Magerøya fått den første motoriserte veien i kommunen.

At det tok seks år før byggingen kunne starte, skyldtes at kommunestyret alene ikke kunne godkjenne utbyggingen. Kommunestyrets oppgave var å kartlegge behovet i distriktene og deretter være pådriver overfor sentrale myndigheter.

Vei gjennom Honningsvåg sentrum – Etter at veien mellom Honningsvåg og Nordvågen var bygget, ble det bestemt at det også skulle bygges en vei gjennom Vågen, fra begynnelsen av Nordvågveien og ned til det som den gang var Honningsvåg brygge.

Veien i Nordvågen – Veien som var bygget til Nordvågen var ikke blitt den fiskeværsveien som folk ønsket seg. Den gikk ikke gjennom bygda, så i 1914 ble det søkt om å utvide den. Tillatelse ble gitt, og noen år senere sto veien ferdig som ønsket, men ikke før i 1924. Da hadde det gått nesten tretti år siden byggingen startet i 1897, men nå var veien der.

Vei gjennom Vågen  kom i 1897, et år etter at skolebygget stod ferdig.

Honningsvåg før veien innover mot Storbukt hadde blitt påbegynt.

Honningsvåg etter at veien innover mot Storbukt hadde blitt påbegynt. Bildet har blitt tatt etter 1904, vi ser det for turnlokalet har kommet.

Det området i Honningsvåg vi ser på bildet, har fra gammelt av gått under navnet Larsjorda, og gjør det i dag også.

Vei innover til Nordmanset – Samtidig med rydding av gangstien gangstien til Kjelvik, altså i 1880-årene, hadde det kommet en smal vei mellom Vågen og Storbukt.

Da veidirektøren i Finnmark hadde vært på befaring i  Honningsvågområdet i 1911, hadde han gått inn for forslaget om å få bygd vei innover mot Storbukt, og videre mot Nordmanset. I 1913 det ble det bevilget 40.000 kroner til bygging av veien videre innover til Nordmanset. Dit ble den fullført i 1915. Nå kunne man komme fra Kamøyvær med båt til Nordmanset, og videre langs veien til Honningsvåg. Her hadde det kommet både prest og lege. Året før veien var ferdig, hadde det kommet bank, Kjelvik sparebank.

Veien i Nordvågen forlenget – Den veien som hadde blitt bygd til Nordvågen, hadde ikke blitt den fiskeværsveien folk ville ha. Den gikk ikke gjennom bebyggelsen, så i 1914 ble det søkt om forlengelse. Det kom bevilgninger, og om sider hadde veien blitt bygd ferdig slik man ville ha den, men det var ikke før i 1924. Da hadde det gått nesten tredve år fra bygginga begynte i 1897, men nå var veien der. Nå kommunesentret Honningsvåg hadde fått utviklet et veinett på hele strekninga fra ytterst i Nordvågen, gjennom Vågen, videre innover gjennom Løkkebukta og Storbukt frem til Nordmanset, hadde Honningsvåg ei befolkning på omkring og 1.500 og Nordvågen ei befolkning på omkring 550.

Om veiutbygging i Finnmark, skriver Øystein Botolfsen:

«Anlegg av veger i Finnmark måtte ha til formål å bedre den økonomiske stillingen for en befolkning, som ellers på så mange måter kjempet under de hardere vilkår i landet.»

Honningsvåg i sterk vekst

Det som en gang hadde vært et lite, og ubetydelig fiskevær er i sterk vekst. Det kommer flere nye fiskebruk, spredt helt i fra Juldagsneset, rundt Vågen, og innover langs fjorden, helt til Even Hansenbukta, nesten i Kobbhola. Til og med skolelæreren Waldemar Larsen, fant det best å avslutte karrieren som lærer. I 1907 sluttet han som lærer og gikk i gang med å drive fiskebrukene sine, inne i Storbukt bygde han opp, ikke bare ett, men to.

Waldemar Larsen (1869-1943) kom som skolelærer til Honningsvåg i 1889. Etter nesten tjue år som lærer, sluttet han i 1907 og begynte som fiskekjøper. Han begynte med fiskebruk, og handel i Storbukt. Han gikk også til anskaffelse av et eget fraktefartøy. Det første fiskebruket han fikk bygd opp i Storbukt, lå der Finotro ble bygd etter krigen, og der Storbukt fiskeindustri, Stofi er i dag.

Waldemar Larsens første fiskebruk i Storbukt –  Mittet / Nasjonalbiblioteket

Abel Bull (1865-1949) vokste opp på Repvåg. Det første fiskebruket hennes  i Honningsvåg lå ikke langt unna Robertsonbruket, men i 1914, da hun var 49 år gammel, etablerte hun seg på nytt, nå på utsida av Holmen, ikke langt fra Dampskipskaia. Her hadde hun gått til anskaffelse av egen kai, med både pakkhus, egnebuer og tørrfiskhjell. Samtidig drev hun skipshandel og solgte kull.

Abel Bulls fiskebruk ble i 1930-årene overtatt av Sivert Maan.

Fjorden og havet utenfor – Kysten utenfor Finnmark er et område med uvanlig mye fisk. Så Honningsvåg har vært et velegnet sted både for dem som har villet slå seg ned, og for dem som har villet gå i gang med å drive fiskebruk. Det har vært tider da det har blitt brakt i land like mye fisk i Finnmark som det til sammen har blitt brakt i land i hele Norge ellers. Honningsvåg, med sin store fjord, er ei god havn for de mange fartøyene som har hatt behov for å legge seg til her. Det har fra gammelt av kommet ikke bare fiskere lenger vestfra og sørfra og hit i sesongene, men mange fiskeoppkjøpsfartøyer sørfra. Også de mange russerne fra Kvitsjøområdet, pomorene fra Kem, Onega, Arkhangelsk og andre store og små landsbyer rundt Kvitsjøen i Russland har kommet hit.

Sofie Aas, en pioner Det var vel det hun var, for våren 1911 fikk hun med seg legen, presten og noen andre til et møte i Turnlokalet. Det de hadde blitt enige om, var å se om det ikke skulle være mulig å få et tuberkulosehjem også her. Den frykta tuberkulosen hadde begynt å bre seg også i den lille kommunen med ikke mer enn så vidt det var, to tusen mennesker. Det fikk de til, gjennom en innsats gjennom ti år, som deltakere i en kamp mot en sykdom som hadde spredt seg utover landet i tida fra omkring 1895, og som også hadde kommet hit. Det var en sykdom som, mens den stod på, tok livet av omkring 250 tusen mennesker her i landet.

Honningsvåg etter at Tuberkulosehjemmet kom i 1921

Mens arbeidet med å få bekjempet tuberkulosen stod på, og innsamlinga av penger til et tuberkulosehjem var i gang, ble kommunen eget legedistrikt. I 1915 kom den første fastboende legen hit, Edvar M. Erichsen. Og i 1921 stod Tuberkulosehjemmet klart til det viktige arbeidet.

Flere fiskebruk Det begynte å bli mange fiskebruk i det fiskeværet som nesten ikke hadde hatt noen bofaste i 1853, og som hadde vært folketomt ei stund før det igjen.

På vei fra sentrum mot Storbukt, ligger Løkkebukta.

Det som en gang hadde vært et lite, og ubetydelig fiskevær er i sterk vekst. Det kommer flere nye fiskebruk, spredt helt i fra Juldagsneset, rundt Vågen, og innover langs fjorden, helt til Even Hansenbukta, nesten i Kobbhola. Til og med skolelæreren Waldemar Larsen, fant det best å avslutte karrieren som lærer. I 1907 sluttet han som lærer og gikk i gang med å drive fiskebrukene sine, inne i Storbukt bygde han opp, ikke bare ett, men to.

Honningsvåg før 1914

Bildet viser Holmen, eller rettere, Holmenområdet, før det som var «Honningsvåg brygge» eller «Kai øst» ble bygd ut til å bli Dampskipskaia. Den kaia rutebåten nærmer seg, er kaia havnestyret i mars 1918 gikk inn for at Hauans materialhandel i Hammerfest skulle få anbudet på for å bygge ut.

Med Holmenområdet og det som var Honningsvåg brygge, der Dampskipskaia kom…

Krigen er over

Da folk begynte å komme tilbake til Honningsvåg i juni 1945 stod kirka og gravkapellet igjen. Men myndighetene var fast bestemt på at Finnmark og Nord-Troms skulle bygges opp igjen, og det ble satt i gang en storsitilet gjenoppbygging.

Honningsvåg var et av de 40 fiskeværene myndighetene hadde bestemt skulle bli bygd opp igjen. Det som hadde vært, hadde blitt satt opp nokså tifeldig, som vi kan se av bildene fra førkrigstida.

Bebyggelsen som skulle komme, hadde man planlagt på sentralt hold. Fiskehjellene skulle bort fra bebyggelsen. Det skulle være enkelt, man hadde ikke så store ressurser, og det var tidsnød.

Det gikk lang tid før hurtigrutene kunne begynne å gå igjen, fraktebåter i stort antall ble hyret inn for å transportere nordover det befolkningen trengte. Fiskeriene måtte komme i gang igjen.

Hurtigruta i ferd med å legge til kai en vårdag sommeren 1946 der Finnmark Bunkerdepot lå før brenninga, og ble bygd opp igjen etter krigen. – Foto: Muséene for kystkultur og gjenreising i Finnmark IKS

Så hadde byggingen og moderniseringa begynt, og det gikk fort. Allerede i august 1945 hadde de første sendingene med bygningsmaterialer kommet.

Da krigen var over, begynte folk å komme tilbake så snart de kunne. Allerede tidlig i juni i 1945, kom de første. To år etter, i 1947 hadde Gerhard Voldnes fått bygd opp og kommet i gang med Sifi, Sild- og fiskeindustri A/S i Storbukt. Det han nå hadde gjenoppbygd, var det som før krigen hadde vært Honningsvåg guanofabrikk.

Også Johan Jensens kom tidlig i gang med sitt fiskebruk. Det han hadde begynt med i 1924, fikk han bygd opp igjen og kom i gang mrd det samme året som Voldnes, i 1947. Slik var det med mange flere, som Jægtvikbruket, Eilertsens fiskebruk og Robertsons fiskebruk, ja Floerbruket med. Slik var det med Finotro-anlegget også, en statsbedrift som kom helt i begynnelsen av 1950-årene. I 1962 kom Norfi, Nordkapp fiskeindustri A/S, en sildoljefabrikk i Kobbohola.

Så Honningsvåg var et viktig fiskevær i Kyst-Finnmark. Det kom skole for opplæring og utdanning av folk til fiskeflåten, som det heter, i Honningsvåg. Hurtigrutene kom daglig innom, store godsbåter kom og lastet fisk og fiskeprodukter med kurs for norske og utenlandske havner. Flere lokalrutebåter hadde Honningsvåg som utgangsted, og det var stor aktivitet på Damskipskaia med lasting og lossing. I 1962 fikk fiskeværet fergeforbindelse til fastlandet.

Bildet ble tatt gjenreisingstida, tretten år etter at de første kom tilbake. Ennå er det mange brakker å se. Vi ser den langt der borte, på Rådhusplassen, og langs Storgata. Nytt i Honningsvåg, allerede i brakketida, var at vi fikk noe som ikke kom før da, ei ny gate, Sjøgata. Da ble Nergata til Storgata. Samtidig ble de mange fiskehjellene reist langt utenfor bebyggelsen, i stedet for som tidligere, spredt utover hele fiskeværet.

Det er et bilde tatt etter 1958, med den første av de tre Sevicekaiene for fiskeflåten midt på bildet. Vi ser Robertsons fiskebruk til høyre, og den nettop bygde Statens Fiskarfagskole soppe på toppen til høyre – Foto: Amundsen, Hammerfest

Fiskerfagskolen

Fiskerfagskolen, eller offisielt Statens Fiskarfagskole, var, formelt, en gave fra Oslo kommune, til Finnmarks befolkning. For myndighetene var det viktig å få fiskeriene i gang etter krigen. Og i ingen områder i landet har det vært så gode fiskefelt som utenfor Finnmarkskysten. Det blir til og med fortalt at det i en periode ble fisket like mye på Finnmarkskysten som i hele landet sammenlagt ellers.

Joachim Grønbech hadde i 1955 kommet til Fiskerfagskolen som navigasjonslærer. Det året Grønbech var ved skolen,  hadde den 17 elever på høvedsmannlinjen, 10 på motorpasserlinjen og fire på linjen for kokker. Rektor da, var Odd Kristensen, med tittel styrer. Foruten de to, var det fire lærere. I 1963 ble Grønbech tilsatt som rektor og var det frem til i 1980 da fiskerfagskolen ble en del av den videregående skolen (2).

Statens Fiskarfagskole var en internatskole. Elevene fikk som ellers, gratis undervisning. De fikk fritt opphold med fri kost, og reisene til og fra skolen var gratis. Bare skolemateriell måtte de betale selv. Lommepenger, og penger utenom kunne elevene søke stipend og lån for å skaffe seg. Bare til fiskeskipprlinjen var det opptakskrav: Bevitnet attest for minst 24 måneders fartstid på dekk, med deltakelse i fiske, og det etter fylte 15 år. I tillegg måtte de ha attest fra lege om tilfredsstillende syn og hørsel, men også vandelsattest fra politiet på hjemstedet (3).

Jensens fiskebruk

Johan Jensen hadde etablert fiskebruket sitt i Storbukt i 1924, skriver Einar Richter Hansen.  I 1949 hadde han fått bygd bruket opp igjen, ikke langt fra området der Waldemar Larsen hadde hatt et av sine mange fiskebruk. Ved Johan Jensens fiskebruk ble det, et av de første årene etter oppstart, iset 660 tonn fisk, og saltet 264 tonn. Det ble hengt så mye at det utgjorde 21 tonn tørket fisk.

Johan Jensens fiskebruk inne i Storbukt, slik det tok seg ut i 1950 og 1960-årene

Det samme året ble det produsert 115 tonn tran. Mens vårfisket var i gang, kunne Jensenbruket ha så mange som mellom 25 og 40 ansatte i virksomhet. Johan Jensen solgte fiskebruket sitt til A/S Finnmark og Nord-Troms fiskeindustri, Finotro, da driften der kom i gang tidlig i 1950-årene. Fra nå av ble den største av bygningene benyttet som tørrfisklager. Trandamperiet ble stående ubrukt, det samme ble det med egnerbuene og oljetanken som hadde blitt satt opp for levering av solar til fiskeflåten.

Forsvaret

Forsvaret, med sitt radaranlegg på Kobbholafjellet i tida rundt 1958. Så hit kom det store forsendelser av utstyr som ble kjørt opp dit med en kraftig militær lastebil, med kran som kunne løfte de tunge kolliene som hadde blitt losset og satt i land på Dampskipskaia. Med fulgte også en Land Rover som også ble brukt i transporten på den provisoriske bilveien som ble bygd ut fra veien mot Nordkapp og innover mot radaranlegget. Begge kjøretøyene med det britiske mannskapet som stod for transporten, var naturligvis med og satte sitt preg på bybildet, i hvert fall for noen av oss som var barn dengeng.

Samtidig ble det bygd heis i Kobbhola, og man sendte tunge løft oppover til radaranlegget med denne. Da anlegget var ferdig og klart til bruk, hadde forsvaret anlagt sitt «Luftforsvarets stasjon», ei kasserne for soldatene som skulle bemanne anlegget.

Så kom soldatene, de meninge og befalet i sine uniformer og med de militære VW-bussene som stadig var i fart mellom Kasserna og sentrum, og mellom Kasserna og heisen i opp til radaranlegget på fjellet.

Bybuss

Karl Jørgensen hadde begynte rutebildrift allerede i førkrigstida, og i 1966 kom FFR, Finnmark Fylkesrederi og Ruteselskap med sine busser og overtok for det det som var igjen av det som til da hadde vært. Da ble det opprettet bybyss, med en billettpris på 40 øre for barn, og 80 øre for voksne. Til sammenlikning hadde Finmarksposten fra 1958 kostet 40 øre, og gjorde det kanskje fremdeles.

Finotro

A/S Finnmark og Nord-Troms fiskeindustri, Finotro, var ei statsbedrift opprettet av Stortinget like etter krigen. I gjenreisingstidas Finnmark og Nord-Troms kom det flere små og et større fiskebruk i statlig regi. Staten eide 98% av aksjekapitalen i Finotro, Norges Råfisklag, Norges Fiskarlag og Landsorganisasjonen, LO eide resten. Hovedkontoret ble lagt til Honningsvåg der det største av anleggene ble lagt.

Finotroanlegget under oppbygging i 1950-årene 

Ved Finotro-anlegget i Honningsvåg ble det kjøpt inn fisk i store mengder. Store trålere, som «Hans Egede» og «Kristian Tønder» og flere etter dem kom og leverte fangstene. Og, større og mindre fiskebåter fra fjern og nær, leverte fangstene sine her i en årrekke. Det ble bygd fiskehjeller for tørking av fisk flere steder i utkanten av Honningsvåg, og en stor hjell for tørking av fisk, i flere etasjer, like ved anlegget i Storbukt. Det ble produsert en mengde fiskeprodukter, som tørrfisk, saltfisk, filet av torsk, sei, brosme og hyse, men også grilletter og lakserstatning. Det ble stimet tran av fiskelevra, tappet på store fat, og det ble pakket inn og sendt avgårde kassevis med dyrefor, nedfrosset avkutt fra filetproduksjonen. Det ble også levert guano i form av fiskehoder til oppmaling for produksjon av fiskemel. Daglig ble det sendt iset, fersk fisk med Hurtigrutene sørover til Trondheim. Stadig kunne vi se de store skipene, godsbåtene, som kom til Finotroanlegget og hentet frossenfisk.

Om våren og et stykke ut på sommeren, tok Finotro også imot hvalkjøtt. Når det kom hvalkjøtt, ble produksjonen lagt om, kjøtte ble renskåret, pakket og frosset ned. Produktet ble sendt ut på markedene i Norge og Europa, som all fisken.

Floerbruket med sitt tankanlegg og Sild- og fiskeindustri, Sifi, et bilde tatt lenge før driften for ved de mange fiskebrukene stoppet opp. – Foto: Mittet/Nasjonalbiblioteket

Etterkrigstida

Fiskerfagskolen, eller offisielt Statens Fiskarfagskole, var, formelt, en gave fra Oslo kommune, til Finnmarks befolkning. For myndighetene var det viktig å få fiskeriene i gang etter krigen. Og i ingen områder i landet har det vært så gode fiskefelt som utenfor Finnmarkskysten. Det blir til og med fortalt at det i en periode ble fisket like mye på Finnmarkskysten som i hele landet sammenlagt ellers.

Statens Fiskarfagskole …

Joachim Grønbech hadde i 1955 kommet til Fiskerfagskolen som navigasjonslærer. Det året Grønbech var ved skolen,  hadde den 17 elever på høvedsmannlinjen, 10 på motorpasserlinjen og fire på linjen for kokker. Rektor da, var Odd Kristensen, med tittel styrer. Foruten de to, var det fire lærere. I 1963 ble Grønbech tilsatt som rektor og var det frem til i 1980 da fiskerfagskolen ble en del av den videregående skolen (2).

Statens Fiskarfagskole var en internatskole. Elevene fikk som ellers, gratis undervisning. De fikk fritt opphold med fri kost, og reisene til og fra skolen var gratis. Bare skolemateriell måtte de betale selv. Lommepenger, og penger utenom kunne elevene søke stipend og lån for å skaffe seg. Bare til fiskeskipprlinjen var det opptakskrav: Bevitnet attest for minst 24 måneders fartstid på dekk, med deltakelse i fiske, og det etter fylte 15 år. I tillegg måtte de ha attest fra lege om tilfredsstillende syn og hørsel, men også vandelsattest fra politiet på hjemstedet (3).

Når vi nå kommer tilbake til etterkrigstida, kommer vi til beretninga om det som skjedde videre i fiskeværet Honningsvåg. Det blir da til den perioden da omstruktureringa begynte, da så mange av fiskebrukene som hadde blitt bygd opp etter krigen, ble nedlagt. Eilertsens fiskebruk ute på Klubben ble drevet bare ei kort tid, så ble det stående der noen år før det ble oppkjøpt av andre og omgjort til et såkalt notbøteri. Gudmund Jægtvik som hadde fått gjenoppbygd anlegget tidlig i etterkrigstida, la det ned omkring 1970. Omtrent samtidig ble Floerbruket nedlagt.

Alle fiskebrukene, hvert eneste ett av dem som kom i etterkrigstida, har enten blitt lagt ned, revet og fjernet, som Jægtvikbruket, og Floerbruket. Eller de har blitt solgt, som også Robertsonbruket i Vågen og Eilertsenbruket. Robertsonbruket ble overtatt av bergensfirmaet Clemet Johnsen og da ble det drevet effektivt effektivt videre med mange arbeidsplasser. Det var også drevet produksjon med reker. Så overtok Finotro, og deretter selskapet som drev det som hadde vært Finotro, til det ble et konkursbo.

Etter hvert ble Finotro-anlegget i Honningsvåg, og de andre Finotro-anleggene overtatt av andre. Det i Honningsvåg ble oppkjøpt av Frionor, Norsk frossenfisk AS  i 1986, og slått konkurs i 1990. Det hadde kommet ny regjering, Arbeiderpartiet hadde mistet regjeringsmakten og den nye skulle ikke ha statlige fiskeribedrifter (5).

Arbeidsledighet og fraflytting

De mange ansatte ble sagt opp. Resultatet var det vi fikk se, arbeiderne merke, kommunen kjenne på skatteinngangen, og det daværende Arbeidskontoret, og Sosialkontoret oppleve når kravene om utbetaling av arbeidsledighetstrygd og andre ytelser kom. Mange ble nødt til å finne arbeid andre steder og flytte herfra. Nedgangen i folketallet begynte.

Den daglige strømmen av arbeidsfolk gjennom Storbukt og ned til Finotro stoppet helt. Alle som hver morgen hadde strømmet gjennom Løkkebukta og innover til anlegget i Storbukt ble borte. Bussen fra Nordvågen med arbeidsfolk til avdelinga for produksjon av lakserstatning uteble.

Fiskebåtene og trålerne kom ikke mer.

Finotroanlegget blir borte

En sommerdag fikk vi se at Finotroanlegget var i ferd med å bli knust. Det kom en stor kran og banket det hele i stykker. Bygningen der tørrfisken ble lagret, og den der fisken ble saltet, ble revet. Samme vei gikk det med trekaien, og nothjellen. Bygningen der egnerbuene var, ble brent ned.

Bare en liten del av det store Finotroanlegget, fiskemottaket er det vi ser her. – Foto: Terje Cock Svane

Sildoljefabrikkene

Sildolje- og sildemelfabrikkene gikk det samme veien med. Sild og fiskeindustri a/s i Storbukt, Sifi, og Nordkapp fiskeindustri a/s, Norfi i Kobbhola ble borte. Det ene lot man bli slått konkurs. Det andre ble nedlagt og fabrikkavdelingen fjernet man. Det var mangel på råstoff.

Sildolje- og sildemelfabrikken Norfi i Kobbhola holdt det gående til 1986 mens Sifi, Sild og fiskeindustri A/S i Storbukt ble slått konkurs i 1991. – Foto: Terje Cock Svane

Cape Fish A/S

Cape Fish A/S med Stofi, Storbukt Fiskeindustri A/S kom riktig nok. Det var i 1991, etter at alt av fiskeindustri hadde blitt nedlagt. Det har sin beliggenhet der det store Finotroanlegget hadde vært. Stofi A/S er nå det eneste fiskebruket i Honningsvåg, driftet mindre målestokk enn Finotro. Til gjengjeld driver de også med krabber, i tillegg til ferskfisk, tørrfisk og saltfisk.

Cape Fish A/S med Stofi, Storbukt Fiskeindustri A/S som kom i 1991 – Foto: Terje Cock Svane

Hva hadde skjedd?

Snurperne hadde blitt større, og bedre utstyrt. Med ekkolodd og asdic var det ikke noe problem å få lokalisert stimene med sild og lodde. Med kraftblokk fikk man halt inn nota når stimene var omringet og nøtene tømt. Fisket ble effektivisert, man trngte ikke så mange mann for å få gjort jobben, og oppfisket kvantum ble større år for år. Resultatet var at både den Nord-Atlantiske lodde- og sildestammen så godt som brøt sammen. Når lodda nesten helt ble borte, uteble de rike torskefiskeriene. Den samme veien gikk det med silda.

Når lodda med torskestimene i sitt følge skulle ha kommet i store mengder inn fra Barentshavet og inn mot Finnmarkskysten, ikke gjorde det, ble det ikke lenger lønnsomt å bruke line. Det ble i en lang periode mangel på fisk, og inntektene gikk ned. Det ble innført reguleringer i form av kvoter.

Sildolje- og sildemelfablikker ble lagt ned, ikke bare i Honningsvåg, også den i Øksfjord og den i Vadsø, blant annet. Det var ikke lenger lønnsomt å holde dem i gang på grunn av mangel på råstoff. Det lille som ble fisket opp, gikk til fabrikkene lenger sør i landet.

Slik ble Honningsvåg, det som en gang hadde vært Vest-Finnmarks store fiskevær gjort til noe helt annet enn hva det hadde vært.

De andre fiskeværene

Det ble til at folk undret seg over hva det var som var i ferd med å skje. Eller, kan hende var det først etter at det hele hadde gått sin gang, at undringa kom? Hvorfor hadde det gått slik? Utenlandske turister stilte spørsmålet: Hva lever folk av? Hva skulle vi svare? Det var da jeg som skriver dette begynte å tenke over saken.

Det gikk da noenlunde greit videre med fiskebrukene i Nordvågen, og i Kamøyvær, i Skarsvåg og i Gjesvær? Der pågikk fisket som før, og gjør det fremdeles. Det var fiskeværet Honningsvåg, det fiskeværet som er temaet her, det gikk nedover med.

Svarene på undringa

Etter at man hadde jobbet iherdig for å få penger til å modernisere driften ved Finotroanlegget, noe som kom til å kreve kostbare investeringer, vedtok regjeringa at vi ikke skulle ha statlig drevne fiskeribedrifter. Det var da Finotro ble solgt til Frionor, Frionor norsk frossenfisk A/S.

Hvorfor ble så det nyervervede anlegget til Frionor solgt videre, og deretter lagt ned? Var det problemer med å få nok fisk til produksjonen? Det gjenstår å finne ut, men det kan være ei av forklaringene.

Svaret på hvorfor det har gått som det har gjort med fiskebrukene og det viktige fiskeværet, er noe av det jeg har vært ute etter å finne ut av. Og svarene har langt på vei blitt funnet. Vi har dem, i alle fall nok til å se tegninga.

Omstrukturering

Det er svaret vi får, omstrukturering, her som på andre områder, når fiskeriministeren vi har i 2020 blir spurt. Og, det er det vi har sett, og fremdeles ser.

Da det ble snakk om moderniseringa ved Finotroanlegget i Honningsvåg, var svaret fra den regjeringa vi da hadde at vi ikke skulle ha statsdrevne fiskeindustrianlegg.

Hvordan det også gikk med de mange fiskebrukene i Vardø, og med Findus i Hammerfest, vet vi. Det gikk samme vei, gjennom oppkjøp av anlegg og kjøp og salg av kvoter .

Da det kom kvoter der hvert fiskefartøy og dets eier måtte holde seg innenfor den tildelte fiskemengden. Ikke før hadde det skjedd, så kom det som da måtte komme, kjøp og salg av kvoter. Kjøp og salg av kvoter, og beslutninger om hvem som får fiske hva, får bli stikkordene, så får vi trekke våre egne slutninger!

Publisert med kildene

• Fiskeridirektoratets Småskrifter, Fiskeridirektøren (1967) Plan for Statens Fiskarfagskoler, A/S John Griegs Boktrykkeri, Bergen
• Henriksen, Tore (2021) «Økonomisk sone» i Store norske leksikon, sist oppdatert 2024.02.14
• Hirsti, Reidar (1979) «Bygd og by i Norge», i Finnmark, Gyldendal Norsk forlag, Oslo
• Richter Hansen, Einar (1984) «Det engelske trålfisket og Honningsvåg – de første år», Årbok for Nordkapp 1984
• Richter Hansen, Einar (1990) Nordkapp en fiskerikommune fra de eldste tider til i dag, Nordkapp kommune, Honningsvåg
• Skavhaug, Kjersti (1992) «Brødrene Isaksens patentslipp i Storbukt – et stykke verneverdig kystkultur fra gjenreisingstida», i Årbok for Nordkapp 1992
• Statistisk sentralbyrå
• Statistisk oversikt fra Wikipedia

Informanter:

• Tor Grønbech angående en av fiskerfagskolens lærere fra skoleåret 1955 av og utover, fra hans far i 1963 ble skolens rektor og var det frem til i 1980, i sms av 2022.10.15.
• Torbjørn Johansen, mangeårig bokholder ved Finotroanleggets hovedkontor i Honningsvåg, i opptak gjort på.diktafon i 2019 og 2020.

HOME  TOPPEN  BACK