Kapitlet & Artiklene & Bildene

En ulykkesdag på havet utenfor Skarsvåg

«Det var et et hårdt liv og folk nå for tiden kan vel vanskelig gjøre seg noen forestilling om slitet gamlekarene hadde.» Det skriver Arnold Losvik i sin artikkel «Trekk fra Skarsvågs historie» i Årbok for Nordkapp 1982.

Arnold Losvik forteller om en tragedie som skjedde en vinterdag utenfor skarsvåg. Det som hendte er så langt tilbake som i tida før første verdenskrig, og da brukte både tre- og fire-roringer. Vi som lever nå, skriver han, kan vanskelig gjøre oss noen forestilling om slitet gamlekarene hadde.

Da det som skjedde, var en dag det var mye fisk å få, og det var flere båter ute på feltet. De fisket også med line, og de kunne få bra fangster med bare noen få stamper. Ut på vinteren i tida etter at sola hadde kommet tilbake, hadde det blitt vanlig å la bruket stå i sjøen i bare noen få timer. Da skulle det allerde være tid for å hale opp.

Skarsvåg i førkrigstida – Foto: Samuli Paulaharju

En dag skarsvågingen Stasius Pettersen og mannskapet holdt på å dra opp fisk, kom uværet plutselig settende. Det ble til at de måtte kappe lina og se til å komme seg i land for å bege livet. Det første de gjorde etter å ha brukt tollekniven, var å ta ned seilet og masta. Så var det å begynne å ro mot land. Det var tre mann om bord, og det var å bruke alt de hadde av krefter for å ro mot stormen som ville drive dem til havs.

Etter en stund fikk de øye på en til båt som var i farvannet. De kunne se at det var skarsvågingen Bernhard Pettersen og mannskapet hans. Det de da så, var at de hadde både mast og seil oppe. De ropte over til dem at de måtte ta ned seilet. Mer rakk de ikke, for de mistet dem av syne etter noen minutter i det forrykende uværet.

Etter ei stund, fikk de øye på dem igjen, og så at de prøvde å seile mot været, mot den sterke vinden for å komme seg inn mot Skarsvåg. Så med ett, mistet de båt og seil av syne. Båten med Berhard Pettersen og manskap hadde kullseilt.

For Stasus Pettersen og mannskap var det bare ett å gjøer, og det var å slite seg mot land med årene. Etter ei stund hadde de kommet i ly for de verste vindkastene og de største sjøskavlene fra vest. Da ble det letterer, og til slutt klarte de å komme seg inn til land i Skarsvåg.

Det de etter noen dager fikk vite, var at det var andre ute på feltet samtidig, som ikke hadde klart å komme seg helt hjem. En av dem var Oluf Hoel og hans mannskap. De hadde greid å komme seg i land vest for Opnan, og der hadde måttet bli til været hadde blitt bedre.

Enda en båt var det som var så langt ute, at det var umulig for dem å komme seg opp mot land i den stormen som den dagen raste utenfor Magerøya. Det var Henrik Pedersen og hans mannskap. Det de hadde måtte gjøre, var å holde oppe et lite stykke av seile og på den måten få hjelp til å få forflyttet seg litt vestover og litt østover til været hadde løyet. Slik holdt de på, til de om sider fikk rodd seg opp mot land.

Det gikk bra både med Stasius Pettersen, Oluf Hoel, Henrik Pettersen og mannskapet deres. Men Bernhard Pettersen og hans mannskap hadde forulykket den dagen. I land, skriver Losvik, satt der en som ikke bare ble enke, men som også mistet en av brødrene sine.

Fredag den 18. januar 1963, meldte godsbåten M/S Eystein Jarl på vei mot Honningsvåg, klokken 21:55, i det den passerte Altsula, at de hadde observert en rakett i østlig retning. Meldinga ble gitt over Honningsvåg radio til redningsskøyta Haakon VII.

Like etterpå meldte vakthavende losbåtmann Alfred Eilertsen å ha observert to raketter like utenfor Juldagsneset.

I det redningsskøyta Haakon VII var i ferd med å gjøre seg klar til avgang, meldte vakthavende brøytebilsjåfør, på vei mellom Honningsvåg og Nordvågen, at han hadde sett en rakett som falt i sjøen 150 meter fra land.

Det kom også frem at mannskapet på Finotro sitt fraktefartøy M/K Ranfjord på vei fra Vardø til Honningsvåg hadde sett to nødraketter utenfor Rekvika. «Det lille fartøyet hadde nok med å klare seg sjøl, men det ble sagt fra da de kom inn til Honningsvåg.» står det.

Sent på kvelden, da dette ble meldt, var det en sterk nordlig kuling, men god sikt, bare med en kortvarig snøbyge. Ut fra posisjonsmeldingene gikk man ut fra at rakettene kunne ha blitt skutt opp fra et fartøy mellom Juldagsneset og Nordvågen.

Det var ingen fartøyer som var meldt savnet, og det var ingen fiskebåter fra Honningsvåg og området rundt som var på sjøen regnet man med, været tatt i betraktning. At frakteskuta M/K Stein Kyrre samme ettermiddag hadde gått fra Kamøyvær med kurs for Honningsvåg uten å ha kommet frem, visste man ikke.

Redningsskøyta Haakon VII på vei ut fra Honningsvåg — Foto: Karl Hans Johansen

Da Haakon VII kom ut, gjennomsøkte den området mellom Klubben, Juldagsneset og områdene ved blinklykta og utenfor Nordvågen. Deretter ble det gjennomført søk i retning mot Indre Rekvika, i det man kjørte i sikksakk for å lete. I en avstand av omkring 3-5 nautiske mil fra land ble kursen lagt om og tilbake mot det først gjennomsøkte området. På ny gikk redningsskøyta inn under land ved Nordvågaksla, Juldagsneset, Klubben og Altsula.

Før kursen ble lagt tilbake mot kai, hadde man observert lysene fra flere fartøyer med stø kurs mot Magerøysundet, og ingen fartøyer i nød hadde vært å finne. Tanken på at at rakettene kunne ha blitt skutt opp fra land, hadde man med i betraktninga.

Så gikk både lørdag og søndag. Om bord på redningsskøyta var det som før rakettene hadde blitt observert. Men så kom meldinga om at ei frakteskuta var etterlyst.

Mandag den 21. januar kom meldinga som sa at frakteskuta «Stein Kyrre» var etterlyst. Den hadde gått ut fra Kamøyvær, lastet med tørrfisk, fredag ved 16:45-tida. Båten skulle innom Honningsvåg for bunkring og innom Havøysund for å sette i land en fiskevraker.

Været hadde vært dårlig, og mannskapet hadde vært litt i tvil, før de la i vei, om de ikke heller skulle bli liggende ved kai. At det plutselig hadde satt inn med full storm like etter at båten hadde forlatt Kamøyvær, var man klar over.

Redningsskøyta Haakon VII gikk straks ut på ny. Strandlinjeområdene fra Honningsvåg mot Helnes og Laukvika ble gjennomsøkt. Videre gjennomsøkte man området ved Falkebergbukta, Skipsfjordneset, midtfjords utover Kamøyfjorden, videre mot Helnes og så tilbake til Honningsvåg.

Man var klar over at «Stein Kyrre» som fraktebåten het, hadde en nokså stor dekkslast, for bestyreren ved Kamøyvær fiskersamvirkelag hadde blitt oppringt og hadde kunnet fortelle at fartøyet hadde lastet omkring 36 tonn tørrfisk. Han kunne også bekrefte at de etter at «Stein Kyrre» hadde gått, der ikke hadde hørt noe fra den.

Dekkslasten hadde vært stor, og båten med dekkslasten var et stort vindfang, så man var redd for at en ulykke kunne ha inntruffet.

Etter mange telefonforespørsler flere steder, og etter vurderinger om værforholdene da båten forlot Kamøyvær, ble redningsskøyta Haakon VII beordret til å undersøke Kamøyfjorden.

Haakon VII brukte begge lyskasterne i det den gikk langs landet mellom Honningsvåg og Helnes. Det var fralandsvind den dagen da «Stein Kyrre» la ut fra Kamøyvær, så man tenkte at det var lite sansynlig at det kunne ha skjedd ei grunnstøting. Også strekninga Helnes-Falkebergbukta ble undersøkt like grundig, den dagen, 21. januar 1963.

En grunnstøting kunne ha skjedd, og man ville ikke la denne undersøkelsen være ugjort.

Tirsdag den 22. januar om morgenen, ble redningsskøyta Ole O. Lian som hadde stasjon i Havøysund ble beordret til Porsangerfjorden. Sammen med Haakon VII ble de bedt om å gjennomsøke områdene Ytre Porsangerfjord. De søkte videre langs vestsida av Porsangerfjorden, på østsida fra Ytre Rekvika til Hjellneset, videre på vestsiden av Repvågneset, og rundt begge Tamsøyene. De var ved Skjåholmen og ved Jernøya.

Det ble gjort avtale med Ole O. Lian at den skulle å gå vestover og lete langs strandlinjeområdene fra Gamnes til Stikkelvåg.

Mens dette pågikk, ble bestyrer Per Jensen ved Hammerfest fiskersamvirkelag spurt om båten hadde vært innom Honningsvåg. Det visste han ikke, men det skulle han undersøke. At den ikke hadde vært innom Havøysund hadde man fått brakt på det rene.

Jensen ble bedt om å undersøke i havner mellom Honningsvåg og Havøysund om fraktebåten hadde vært der.

Mens havnevesnets folk undersøkte om «Stein Kyrre» hadde vært innom Honningsvåg og kanskje lå der fortsatt, ble det gjort flere søk etter opplysninger om den.

Onsdag den 23. januar meldte fiskerioppsynets M/S Senjafjord seg og gikk med i letingen på vestsida av Porsangerfjorden. Også fiskerioppsynets «Thor Iversen» kom med i letingen, men gikk ut av søkingen etter å ha gjennomsøkt strandlinjeområdet Sværholt Flatvika.

M/K Stein Kyrre var hjemmehørende i Vesterålen, men lå ofte ved kai i Honningsvåg. Om somrene fikk skipperen, Wilfred Bentsen fra tid til annen besøk av datra, som i 1963 var i 10-årsaldere. Denne jenta, kom jeg tilfeldigvis i kontakt med for ikke lenge siden, da hun gikk forbi og hørte at jeg snakket en dialekt hun kjente igjen. – Slik fikk jeg papirene, inkludert Sjøforklaringa, fra denne ulykken.

Torsdag den 24. januar, etter at man på ny hadde gått i gang med de tre opprinnelige fartøyene, og gjennomsøkt store områder der man ennå ikke hadde vært, ble letinga avsluttet. Lensmannen i Nordkapp og politimesteren i Hammerfest hadde sammen kommet til det resultatet.

I Finmarksposten den dagen det ble bestemt at letingen etter «Stein Kyrre» skulle avsluttes, kunne vi lese:

I artikkelen under kunne vi lese: «Ved middagstider i går var det fortsatt ingen positive resultater av de fattende ettersøkningstiltak som har vært satt i gang for å bringe klarhet i frakteskutene «Steni Kyrres»s mystiske frosvinnen. I går var det fem døgn siden båten sporløst be bort – på vei fra Kamøyvr med 60 tonn tørrfisk om bor – en last som representerte nærmere 300.000 kroner.»

I ruta under kunne vi lese:

Fredag den 25. januar, ved 06-tida, hadde det kommet telefon om at det hadde blitt funnet tre omkomne, en knust livbåt og ei redningflåte i Slottsvik, på østsida av Porsangerfjorden, ikke langt unna Kjæs.

Finnmark Dagblad har snakket med en av de fire som fant dem, Leif Johansen fra Kjæs. Han var enn av de tre som fant dem. Da var sammen på jakttur i området. Da de hørte at «Stein Kyrre» var saknet, begynte å lete. Onsdag fant de en av de omkomne. Han lå nede i flomålet, og de fikk trukket ham i land. Så satte det inn med uvær og de måtte returnere til Djupvik.

Torsdag gikk de utover igjen og fant to andre et stykke lenger bort, ei redningsflåte og rester av en livbåt. Også de to lå nede i flomålet, og de forstod at ingen av dem hadde vært i livet da de nådde land.

De la de tre døde under redningflåten og gikk deretter sammen tilbake til Kjæs. Dit kom de ved 5-tida  fredag morgen. Straks underrettet de Honningsvåg om funnet.

Lørdag den 26. januar, klokken 08:00, gikk Ole O. Lian med lensmann Knut Valle og hans folk om bord, til Slottsvik for å hente de døde. Ved 13-tida gikk de i land i Honningsvåg, i det Ole O. Lian fortsatte til Hammerfest for avlevering til politimesteren.

I ettertid sier havnefogd Erling Hafto i samtale med Finnmark Dagblad, slik det der står: «Her gikk det dessverre altfor lang tid før vi ble koplet inn i bildet, og det er dypt å beklage,..»

Bildet viser den 80 fot store M/K Stein Kyrre.

Kunne de ha overlevd?
Da har vi kommet til spørsmålet om mannskapet kunne ha berget livet da «Stein Kyrre» gikk rundt og sank. Eller til spørsmålet: Hvorfor berget ingen av de fem livet?

Mye tyder på at rakettene som ble sendt opp, kan ha blitt sendt opp fra livbåten. Det er lite trolig at de ble sendt opp før båten tippet rundt, for det regnet de vel ikke med som helt sikkert at den ville.

Det de derimot kan ha vært usikker på, var om det kom til å gå bra. Redningsflåten, kommer det frem i sjøforklaringa, hadde båten på styrhustaket, og livbåten hang i davitene. De hadde også med en robåt, sikkert lettere tilgjengelig enn livbåten.

Lite tyder på at mannskapet har klart å kommet seg om bord i redningsflåten. Da hadde de gått i land i det de ankom Slåttvika, der de ble funnet.

Straks den havnet i sjøen, har de antakelig mistet redningsflåten. For de tre som ble funnet liggende i flomålet, hadde ikke blitt liggende der om de hadde rukket å komme om bord i den.

Det var ikke mindre enn tolv raketter i livbåten, og mye kan tyde på at rakettene har blitt sendt opp derfra. Det betyr da at i alle fall en, kan hende minst to til hadde greid å komme seg om bord der.

Livbåten var ikke overbygd, slik livbåter blir bygd i dag. Så i den sterk kulingen kunne den lett ha blitt fylt med vann etter kort tid.

Stormen mannskapet opplevde, var så sterk at lokalbåten M/S Alta snudde utenfor Helnes et sted, sløyfet Gjesvær og gikk i stedet indre lei gjennom Magerøysundet.

Det hele gikk fort for seg, men ikke fortere enn at i hvert fall tre av mannskapet nådde å komme seg over bord.

De som ikke kom seg om bord i livbåten, og heller ikke inn i redningsflåten, må ha omkommet i løpet av kort tid i de store bølgene og i det kalde vinterværet.

Hvor ble det av de to som ikke ble funnet? Enten har de ligget til køys og gått til bunns med båten, eller så har de endt opp annet sted enn i Slåttvika.

Ingen av dem som ble funnet, hadde livbelte eller redningsvest på seg, i alle fall finner vi ikke det omtalt i noen av dokumentene.

Ved sjøforklaringa som ble avholdt i Hammerfest 19. og 20. mars 1963, ble den sagt at flåten i dette været kan ha drevet innover og bort fra mannskapet i sjøen med fra fire til fem knops fart.

Med et klikk på Kart 3 kommer vi til området der de omkomne ble funnet. Slåttsvik ligger på fastlandet, rett øst, for Tamsøya.

Oppdatert mandag 16. februar 2026 med kildene, og gjengivelse av overskriftene i Finmarksposten:

1. Tirsdag 22. januar: «Stein Kyrre» forsvunnet mellem Kamøyvær og Honningsvåg NØDRAKETTER OBSERVERT UTENFOR HONNINGSVÅG
2. Torsdag 24. januar: NØDROP I PORSANGER – MEN IKKE TEGN TIL LIV «Stein Kyrre» – et myusteriumSannsynlig at skipet har trillet rundt ved Helnes
3. Lørdag 26. januar: «Stein Kyrre»s skjebne foran oppklaring TRE DØDE FUNNET I SLOTTSVIK Frakteskuten brutt ned ved Helnes forrige fredag?
4. Lørdag 26. januar TRAGEDIENS SISTE AKT De tre døde som ble blir hentet og ført til Hammerfest
5. Sjøforklaringa fra Hammergest herredsrett fra 20. mars 1963

.HOME  TOPPEN  BACK.