Waldemar Larsen med fiskebruk i 1907. Det var etter at han 38 år gammel sluttet som lærer ved skolen i Vågen. Dit kom to år etter, i 1909, den 25 år gamle Ingvar K. Seppola. Her begynte han med sitt mekaniske verksted. Så i 1915, kom Isaksenbrødrene, Kristian og Sigurd til Honningsvåg. Noen år etter det, gikk Emil Nielsen i gang med sitt mekaniske verksted, i 1924, også det i Storbukt.

Det er Waldemar Larsens andre fiskebruk i Honningsvåg, bygd opp inne i Storbukt. – Foto: Mittet / Nasjonalbiblioteket

Ingvar Seppola gikk i gang med et mekanisk verksted i Storbukt i 1909. Her ble det laget forskjellige tekniske innretninger, som for eksempel linespill til fiskebåter, og vinsjer til heisekranen om bord.

Da det for alvor hadde begynt å komme motor i fiskebåtene, måtte han lære det mest nødvendige. Ingvar Seppola hadde kommet fra Skibotn i Troms, og fikk etter hvert broren Isak med inn i bedriften. Det passet godt, for da kunne han selv gjøre det han mente var nødvendig i den nye tida med båtmotorer som kunne trenge overhaling og rereperasjoner. Så han reiste sørover og fikk opplæring. Ved en motorfabrikk i Oslo, i det som da het Kristiania, fikk han tilbringe åtte måneder. Her fikk han den mest nødvendige opplæringa han kunne trenge.

Ingvar Seppola ble født i 1884, og var aktivt med i arbeidet på det nye verkstedet som kom etter krigen, ser sønnene Magne og Håkon drev videre. Selv arbeidet han sammen med dem frem til han pensjonerte seg for alvor i 1966, og da hadde han blitt 82 år.

Vi har et bilde, også av Ingvar Seppola sitt mekaniske verksted. Vi ser det til høyre, mellom de to bolighusene. – Foto: Mittet / Nasjonalbiblioteket

Kristian og Sigurd Isaksen kom til Honningsvåg i 1915. Inne i Storbukt, hadde de funnet ei strand de lett kunne trekke opp båter. De bygde et slippanlegg der. Så kom krigen, og under brenninga ble alt rasert. Maurits og Kåre Isaksen, sønnene til Kristian Isaksen hadde deltatt en del i arbeidet ved slippen, og gikk etter frigjøringa i gang med et mer tidsmessig anlegg.

Brødrene Kristian og Sigurd Isaksens slippanlegg i Storbukt, lengst borte, slik det var frem til brenninga. Foto: Mittet / Nasjonalbiblioteket

I 1948 begynte de arbeidet med å gjenreise anlegget. Det første de gikk i gang med var å bygge opp den lange brakka der de hadde redskaper og alt det de trengte for å gjøre jobbene som skulle komme. Så var det de tekniske innretningene de trengte for å hale opp fartøyene. Dem fikk de tak i da det fantes tyske etterlatenskaper i Harstad. I Kjersti Skavhaugs artikkel «Brødrene Isaksens patentslipp i Storbukt – et stykke verneverdig kystkultur fra gjenreisingstida», i Årbok for Nordkapp 1992, skriver hun:

«Her fant de jernbaneskinner, ruller og vinsjer som tyskerne hadde brukt ved jernbaneanlegg.»

Inne i det neste bygget de satte opp, like inntil veien, ble maskineriet som skulle trekke opp vogna med mindre og større fiskefartøyer plassert. Det maskineriet har vært så kraftig dimensjonert, og den tykke vaieren likeså, at den store M/K Føyken til og med ble trukket opp, slik vi så det da den ble slipsatt sommeren 1970.

Emil Nielsen kom med sitt mekaniske verksted i Storbukt i tida omkring 1924. Her anla han ei kai der fiskebåter kunne legge til.

Vi ser hvordan det var inne i Storbukt i tida etter 1924. Lengst borte har vi Waldemar Larsens andre fiskebruk i Storbukt. Midt på bildet ser vi begge det to mekaniske verkstedene, litt bortenfor dem, Isaksenbrødrenes slippanlegg.

Veien gjennom Storbukt og innover til Nordmanset hadde kommet forbi her i 1915.

Med kildene…

HOME  BACK

Bildene & Kapitlet & Artiklene

Så, om sider, fikk løkkebuktingen Gjert Olsen solgt kaianlegget sitt, et anlegg han sommer etter sommer tidlig i 1960-årene kom fra sitt nye hjemsted, Harstad til Honningsvåg for å holde ved like. Flere av oss som vokste opp i Løkkebukta i 1960-årene, var der nede på kaia og så på når han brøt opp kaiplanker, smurte tjære på bjelkene under og spikret dem fast igjen. Det gikk noen år før han fikk skilt seg av med den gamle kaia som tyskerne ikke hadde fått brent helt ned. Og vi skolegutter hadde, de fleste oss, forlatt åstedet da kaianlegget ble solgt. Påbildet under ser vi at kjøper har kommet.

Løkkebukta noen år etter at Fridtjof Olsen hadde lagt ned materialhandelen sin, og byggmester Ted. Årnes hadde overtatt det som i etterkrigstida var Gjert Olsens kaianlegg. Gjert Olsen flyttet til Harstad, og ble dermed ikke å benytte tomta der bolig og butikk hadde vært. Nå ser vi at den har blitt solgt, og bebygd. Vi ser det nye boligbygget Finotro fikk bygd etter 1969 – Foto: Terje Cock Svane

Da bildet under ble tatt, hadde byggmester Ted. Årnes nokså nylig overtatt Gjert Olsens kaianlegg. Her hadde Fridtjov Olsen og kona drevet sin materialhandel fra i tidlig etterkrigstid og frem til i tida omkring 1963. Deretter ble Gjert Olsens kaianlegg ledig, for salg, noe han selv fortalte.

I mellomtida, i hver fall helt frem til i 1966, mens anlegget stod ubrukt, ble de to største bygningene benyttet som opplagsplass for småbåter. Her, i bygget nærmest ytterenden på kaia drev flere med båtreparasjoner, blannt annet Stål Sandberg. I lagret for sementsekker, lenger inn i anlegget, bygde Edvald Mikaelsen om en speilbåt til et litt større fartøy. Det brukte han flere somre til, og Salamon Mortensen jr brukte noen uker sommeren 1965, tror jeg det var, til å sette inn nye bord i bunnen på sin nyanskaffa motorsnekke.

Mange av oss, både voksne og ungguttet i 14-15-16-årsalderen som var nysgjerrige nok, var rett som det var nede i kaiområdet og underholdt oss med båtbyggerne. Den av dem vi så på og snakket med, var Salamon Mortensen, og den som var profesjonell båtbygger, snakket vi også med, Edvald Mikaelsen.

Høsten har kommet, og vinetren  ærmer seg. – Foto: Terje Cock Svane

Et høstbilde, tatt for noen ti-år siden, fra en uvant vinkel. – Foto: Terje Cock Svane  

HOME  BACK

Det begynner å bli lenge siden båtforeninga fikk etablert si båthavn. Slik også har Løkkebukta, med det offisielle navnet Holmbukt, blitt noe annet enn det det var en gang. I etterkrigstida var det til å begynne ned ei kai og et par-tre båter med fortøyningsplass innenfor. Det var ei lang fjære der det var lett å trekke opp små robåter. Før det, en gang lenge før krigen, var det en holme det ble bygd vei ut til. Da hadde bukta for lengst blitt gitt navnet, Holmbukt, som så mange andre bukter der det er en liten holme plassert inn.

Vi ser det siste boligbygget Finotro, A/S Finnmark og Nord-Troms fiskeindustri, fikk satt opp. Det var direktørboligen, oppe på også det berget der vi hadde feiret Sankt Hans, og der vi barna bygde hytte og fra tid til annen lå graset eller i lyngen og smakte på blåbæra, krøkebære og blokkebæra.

Vi kunne sitte å se utover fjorden på alt det som gikk for seg der. Det gikk små og større båter innover mot Storbukt, og utover derfra. Vi hørte lyden fra trålerne og de store trelastbåtene lenger ute i fjorden, både når de lot ankrene falle, og når de fløytet for å gjøre oppmerksom på at de hadde bruk for losbåten.

Holmen ble borte, her inne, som ute i Vågen. Det kom ei kai over den, og ei ny kai med, og enda ei, slik vi ser det her. – Foto: Ole Petter Nielsen

Nede i bukta ble Gjert Olsens kaianlegg, det som i førkrigstida hadde vært et Hilmar Løkkes anlegg, og folk hadde jobbet med å pille rekser, og som etter krigen ble et sted for Fridtjof Olsense materialhandel – har blitt fjernet. Det samme skjedde med Arnlyot Abrahamsens garasjeanlegg, det også ble fjernet. I stedet kom byggmester Ted. Årnes noen få år etter at vi som vokste opp i 1950- og 1960-åren og bygde ut anlegget sitt. Det kom en ny materialhandel, bare i mye større målestokk.

Slik gikk det med Løkkebukta, den Løkkebukta vi nå har kunnet følge fra og med i 1880-årene, til og med år 2000.

En gråværsdag med regbbyger og våt asfalt, ser vi her. Vi ser også autovernet som har kommet til erstatning for stabbsteinene. En dag i fortida, jeg må ha vært fem år den gang, stod jeg utenfor det som nå er Nordkappveien 9 og så på at kommunens grønne Mercedes lastebil kom med et par-tre mann og heiste stabbsteinene fra førkrigstida opp på lasteplanet og kjørte dem vekk.

Vi lever i ei anna tid, det er ikke så mange som før som går langs veien, eller sykler forbi innover til Finotro, eller til Sifi på jobb tidlig på morgenen, som i tidlig etterkrigstid. Skoleåret igjennom, bortsett fra i den hardeste vinteren, strømmet skoleelevene fra Storbukt forbi hver morgenen, seks dager i uka. I den tida, spesielt om somrene, så vi mang som tok seg en rolig kveldstur utover til Vågen, gjerne ved 22-tida da «Tanahorn» ennå kom rimelig tidlig på kvelden fra Russenes.

De mange hestene som ble kjørt av vognmenn – med kull om vintrene, litt forskjelling ellers i året – forbi her, er borte. Det var ikke få, det var han Jacob, han Persen, han Reite og han Cock. Og vi har hørt om grisene som løp omkring i Løkkebukta før brenninga. Til og med ei og anna ku gikk omkring til et stykke ut i 1950-årene, noe mange av oss bare så vidt kan huske. Det hendte også at vi som vokste opp her inne i Løkkebukta i 1950-årene fikk med oss noen brødstykker de få gangene vi så at det kom sauer oppe i bakkene.

HOME  BACK