Det begynner å bli lenge siden båtforeninga fikk etablert si båthavn. Slik også har Løkkebukta, med det offisielle navnet Holmbukt, blitt noe annet enn det det var en gang. I etterkrigstida var det til å begynne ned ei kai og et par-tre båter med fortøyningsplass innenfor. Det var ei lang fjære der det var lett å trekke opp små robåter. Før det, en gang lenge før krigen, var det en holme det ble bygd vei ut til. Da hadde bukta for lengst blitt gitt navnet, Holmbukt, som så mange andre bukter der det er en liten holme plassert inn.

Vi ser det siste boligbygget Finotro, A/S Finnmark og Nord-Troms fiskeindustri, fikk satt opp. Det var direktørboligen, oppe på også det berget der vi hadde feiret Sankt Hans, og der vi barna bygde hytte og fra tid til annen lå graset eller i lyngen og smakte på blåbæra, krøkebære og blokkebæra.

Vi kunne sitte å se utover fjorden på alt det som gikk for seg der. Det gikk små og større båter innover mot Storbukt, og utover derfra. Vi hørte lyden fra trålerne og de store trelastbåtene lenger ute i fjorden, både når de lot ankrene falle, og når de fløytet for å gjøre oppmerksom på at de hadde bruk for losbåten.

Holmen ble borte, her inne, som ute i Vågen. Det kom ei kai over den, og ei ny kai med, og enda ei, slik vi ser det her. – Foto: Ole Petter Nielsen

Nede i bukta ble Gjert Olsens kaianlegg, det som i førkrigstida hadde vært et Hilmar Løkkes anlegg, og folk hadde jobbet med å pille rekser, og som etter krigen ble et sted for Fridtjof Olsense materialhandel – har blitt fjernet. Det samme skjedde med Arnlyot Abrahamsens garasjeanlegg, det også ble fjernet. I stedet kom byggmester Ted. Årnes noen få år etter at vi som vokste opp i 1950- og 1960-åren og bygde ut anlegget sitt. Det kom en ny materialhandel, bare i mye større målestokk.

Slik gikk det med Løkkebukta, den Løkkebukta vi nå har kunnet følge fra og med i 1880-årene, til og med år 2000.

En gråværsdag med regbbyger og våt asfalt, ser vi her. Vi ser også autovernet som har kommet til erstatning for stabbsteinene. En dag i fortida, jeg må ha vært fem år den gang, stod jeg utenfor det som nå er Nordkappveien 9 og så på at kommunens grønne Mercedes lastebil kom med et par-tre mann og heiste stabbsteinene fra førkrigstida opp på lasteplanet og kjørte dem vekk.

Vi lever i ei anna tid, det er ikke så mange som før som går langs veien, eller sykler forbi innover til Finotro, eller til Sifi på jobb tidlig på morgenen, som i tidlig etterkrigstid. Skoleåret igjennom, bortsett fra i den hardeste vinteren, strømmet skoleelevene fra Storbukt forbi hver morgenen, seks dager i uka. I den tida, spesielt om somrene, så vi mang som tok seg en rolig kveldstur utover til Vågen, gjerne ved 22-tida da «Tanahorn» ennå kom rimelig tidlig på kvelden fra Russenes.

De mange hestene som ble kjørt av vognmenn – med kull om vintrene, litt forskjelling ellers i året – forbi her, er borte. Det var ikke få, det var han Jacob, han Persen, han Reite og han Cock. Og vi har hørt om grisene som løp omkring i Løkkebukta før brenninga. Til og med ei og anna ku gikk omkring til et stykke ut i 1950-årene, noe mange av oss bare så vidt kan huske. Det hendte også at vi som vokste opp her inne i Løkkebukta i 1950-årene fikk med oss noen brødstykker de få gangene vi så at det kom sauer oppe i bakkene.

HOME  BACK