Kapitlet & Artiklene & Bildene

Løkkebukta der vi løkkebuktinger vokste opp, et stykke utenfor sentrum, må få bli en del av fortellinga om kommunen, om fiskeværet og om havnebyen Honningsvåg. Grav der du står, heter det i ei av bøkene der vi lærer om å skrive historie.

En gang var det en liten holme i den lille bukta, en holme der en del av det harde berget forble synlig også etter at kaia hadde kommet. Da vi var barn, var vi der og klatret på den steile bergveggen. I ei ukjent fortid, før det ble bygd vei ut til holmen, og før det kom kai over den, og et pakkhus, vokste det nok gras der, og kan hende blåklokker og grasløk. Denne holmen var naturligvis en begrunnelse for det offisielle navnet Holmbukt. Vi løkkebuktinger ser helt bort fra det navnet, og har alltid kalt bydelen vår for Løkkebukta. Det fortsetter jeg med.

Utgangspunktet

Her inne i Løkkebukta var det vi løkkebuktinger vokste opp. Her var det vi sprang rundt i oppveksten, og frydet oss over tilværelsen. Her ble vi det vi ble, løkkebuktinger, men også honningsvåginger, siden Løkkebukta jo var en liten bydel i Honningsvåg.

BILDET

Løkkebukta i 1966, før den videre utbygginga ble igangsatt, fra en papirkopi fått av løkkebuktingen Peter Emil for mer enn fem ti-år siden. – Foto fra Peter Emil Liland

Bildet over viser barne- og ungdomstidas Løkkebukt, slik den ble seende ut etter at gjenoppbygginga etter krigen hadde blitt avsluttet. Slik var det frem til mine klassekamerater, løkkebuktingene Geir og Tor Harald, Per og Frits Tore, Rigmor, Unn og jeg hadde gjort unna den niårige skoleplikten i 1967, og i noen få år til.

Nede på kaia hadde Fridtjof Olsen materialhandel, helt fra så langt tilbake som jeg kan huske. Tidlig i 1950-årene, husker jeg, kom fraktefartøyene med bygningsmaterialer hit. Det var i gjenoppbyggingstida, dermed kom det en strøm det av kunder hit. De skulle ha bygningsmaterialer, bord og planker, glassvatt til isolasjon i tak, golv og vegger, ja også vindusglass, murstein, sement og takpapp. Og lastebilen til Fridtjof Olsen var stadig på farta, lastet med bygningsmaterialer. Hver gang det kom ei ny frakteskute med materialer, kom det ekstra arbeidsfolk og deltok i arbeidet med å losse, i en dag eller to. De stablet kaia full, og pakkhusene med.

I Løkkebukta bodde vi litt for oss selv, med Storbukt på den ene sida, og Vågen på den andre. Det var bare en ti minutters spassertur utover til sentrum, der posthuser den gang var, bak noen svinger. Gikk vi den andre veien, i en ti minutters tid, kom vi innover til Storbukt. Hit tok de fleste av oss veien, når vi skulle på butikken til han Waldemar Larsen for å kjøpe melk, eller til han Åge Dyrstad som også hadde kolonialbutikk og skipshandel. Der var det også et bakeri, og etter at Karl Olsen flyttet bakeriet litt lenger bort, kom det en kiosk. Også dit måtte jeg gå om ettermiddagene for å kjøpe avisa, Nordlys en periode. Heldigvis var det etter at jeg hadde lært å lese, så den avisa leste jeg også.

Her inne møtte vi storbuktingene. Og selv om de holdt til bak en sving eller to, ble det ikke annet enn hyggelig å møte dem. Så i alle fall jeg, snakket med de fleste, og ble litt kjent med dem. Ja, jeg lærte hva de het, hvem som var søsknene deres og hva også de het. Det var ei trivelig tid, en periode som ga gode minner.

På løkka, ved siden av butikken, spilte vi fotball om somrene, og her var det snuplass for busser. Vi gikk bare litt unna når de kom for å snu, så var vi i gang igjen. En sommer hadde Fridtjof Olsen kommet med svære stabler med byggevarer, murstein, og plassert dem der vi skulle spille fotball. Det bare fant vi oss i, selvsagt.

I alle fall én vinter da det var riktig mye snø, ble det spilt det vi kalte kanonball høyt oppe på sneskavla, der vi om somrene spilte fotball. Den vinteren var det så uvanlig mye sne at vi bare hørte når snøplogen kjørte forbi, vi så den ikke, og vi merket snøspruten rundt den. Det var i ei tid lenge før Gjert Olsen solgte tomta der han hadde hatt bolig og butikk før krigen og frem til brenninga.

BILDET

Løkkebukta ut på vårparten i 1963 – Foto: Bernt Arild Liland

Den Løkkebukta vi fikk oppleve, vi som vokste opp i etterkrigstidas Løkkebukt, var ei Løkkebukt som gradvis hadde blitt bygd opp og modernisert. Helt fra ut på sommeren eller høsten i 1945 var det folk som bodde her i telt. Det var mens de ventet på brakkematerialene som Einar Gerhardsens regjering hadde vedtatt å sende nordover for å avhjelpe nøden. Teltene hadde myndighetene kjøpt inn og sendt nordover med de første forsyningene med mat og andre livsfornødenheter. Etter hvert som brakkene kom opp, kunne også de flytte inn.

De mange brakkene ble revet etter hvert som den permanente bebyggelsen kom opp. Vi som var barn i de første etterkrigsårene, vi fikk oppleve utviklinga fra brakketida, og frem til alt hadde stabilisert seg og blitt det den nye Løkkebukta hadde blitt.

Et par-tre av barna vi ser var store nok til å huske hvordan det så ut i de aller første etterkrigsårne.

BILDET

Vi ser Eli Karine og Einar Olav Berg, som flankerer Peggy Nielsen, et bildet tatt i 1952 eller 1953. Det kan være Tove Korneliussen som står til høyre. Den gang da bildet ble tatt, var Eli Karine og Einar antakelig en fire-fem år gamle. De ble født i 1948. – Foto fra Bernt Arild Liland

Somrene

Det var mange barn som vokste opp i Løkkebukta i 1950- og 1960-årene. Oppe på berget, i svingen innover mot Storbukt, hadde de fleste av oss utkikspunktet vårt. Det var en fredet plett der vi kunne trekke oss tilbake og se utover fjorden og det som gikk for seg der. Her ble det også brent sankthansbål, og feiret sommersolhverv. Ut på høsten fant vi krøkebær, blokkebær, blåbær og tytebær rundt om på bakken her oppe.

Nedenfor, i den slake fjæra innenfor kaia, satte vi ut robåtene når vi skulle ut for å fiske torsk og sei, hyse og uer, kveite, flyndre og steinbit opp av havet. Til og med breiflabb fikk vi opp av havet, men det var utenfor Kjelvik.

Ikke sjelden dro vi ut båten bare for å ro ut på tur, vanligvis når det var blikke stille. Det hendte også at vi satte ut robåtene når bølgene var store og vinden ikke for sterk. Vi hadde det artig når det gynget kraftig.

På berget under kaia, der kaistolpene stod igjen fra langt tidligere enn fra førkrigstida, mange av dem så ut som juletrær uten greiner, snudd opp-ned, var vi guttene ofte og klatret. Når fjæra var riktig lang, labbet vi utover og plukket opp kråkeboller og krabber av ulike slag. Vi så på livet under vann og gledet oss over alt det vi kunne se der.

BILDET

Fabrikkrøyken vi så fra Norfi, var luktfri. Den fra Sifi var ikke god. – Foto: Terje Cock Svane

Over på den andre sida av fjorden, i Kobbhola, kunne vi rett som det var, se når de store oljetankerne kom. En av dem, «British Workman»,  kom sikkert mer enn en gang sigende innover fjorden på vei til BP, British Petroleum sitt oljetankanlegg, slik de andre store tankskipene på samme måte beveget seg inn til Essos tankanlegg.

Ute på fjorden var det stadig skip å se, små og store trelastbåter på vei til og fra Sovjet, men det var om somrene. Mange av dem skulle også bunkre før de gikk videre, østover eller sørover. Det var flagg fra mange nasjoner å se bak på hekkene, tyske, greske og norske, og sikker flere andre. Alltid hadde de det norske flagget oppe i masta helt fremme. Det var en mer eller mindre obligatorisk hilsen.

Veldig godt husker jeg en sommerformiddag i tida omkring 1959. Det kom sigende et vakkert skip lastet med materialstablene høyt over dekk. Det var et nytt, ja et moderne skip med overbygninga helt bak. I det skipet seilte forbi moloen og videre innover mot Floerbruket, så jeg også at det bak på hekken, sammen med navnet «Irmgard Jacob», stod «Flensburg».

BILDET

Her har vi et eksemplar av den skipstypen som vi ofte så kom innom Honningsvåg på vei til Kvitsjøen eller til Igarka, langt oppe i den store floden Jenisei etter ny forsyning med trelast. 

Helt siden et par ti-år før krigen, har også de utenlandske trålerne på vei til og fra Barentshavet kommet innom i samme ærend. De skulle ha los om bord, og akkurat det, har også vi løkkebuktinger fulgt nokså nøye med på.

Vi har både sett, og hørt det som har gått for seg ute på den store fjorden. Noe av det første vi hørte som barn, var ulinga fra fløytene når trålerne ga signal om at de ventet på losbåten. Så var det ramlinga fra kjettingene når lastebåtene slapp ankret, eller jernet, som det også ble kalt. Da var det antakelig flere enn jeg som ble skremt, inntil vi skjønte at det ikke var farlig, eller også forstod hva det var som stod på.

Vi la også merke til enkelte marinefartøy som kom sigende innover til Floerbrukets tankanlegg, og skjønner i ettertid at forsvaret hadde avtale med oljeselskapet Shell om bunkring.

Utkikkspunktet vårt hadde vi akkurat så lenge vi trengte det. Like etter at vi var ferdig med skolegangen, ble hele berget utilgjengelig for våre etterkommere, de som var småbarn da. Det ble bygd bolig for det store Finotroanleggets direktør her.

Det var av dem som var eldre vi lærte å bygge hytter av bord fra fiskekasser, og flåter av planker som vi med svære spikre satte sammen. En av de større guttene, bygde flåte med seil, og lys i masta. Da vi ble store nok, hadde vi lært, og planker fant vi i næheta.

Ei grønnmalt sjekte av tykke kryssfinerplater hadde en av dem som hadde motorbåt. Da var det lett for oss som hadde hammer, sag og spiker å gjøre likedan. Så det gjorde vi, vi kjøpte helharde plater på Materialhandelen, og fikk tak i pløyde bord og lagde oss flatbunna sjekter. Med dem padlet vi oss utover til Vågen, og over til Rossmolvika, i godværet. En gang var vi to om bord, og da stod havnebetjent Jack Brun bare og ristet på hodet i det vi fór forbi ytterste kaikant ved Dampskipskaia.

Et til bilde med utsikt mot Kobbhola, nå med kaia og Spurven i forgrunnen – Foto: Tore Svane

Skoleveien vi hadde var lang, syntes vi nok etter hvert som vi hadde gått strekninga noen ganger. En del av oss gikk på skolen i Storbukt, fra første til og med tredje klasse, andre ute i Vågen. Dem av oss som gikk den lange veien til skolen ute i Vågen, måtte pent tilbakelegge strekninga seks dagen i uka, for skoleuka var lang da, og det helt fra første til niende klasse. Det var ei strektning som vi i dag tilbakelegger på 15 minutter, i rask gange, men for et barn var det langt. Langt å gå innover til skolen i Storbukt, føltes det vel også for dem som måtte gå den veien.

En enda lengre skolevei  hadde elevene som bodde i Storbukt. Mange gikk hele den lange veien, slik de hadde gjort det helt siden den første skolen i Honningsvåg ble bygd i 1896. Andre syklet, men om vintrene ble elevene der innefra transportert med lastebil i noen år.

Lastebilen kjørte Simon Jensen. Det ble hver morgen satt opp grind eller rekkverk på begge sidene av karmen, og her stod de, store og små. Simon hadde ordnet med stige som de store barna hengte ut bak. Når lastebilen stoppet, kom stigen ned, og her var det bare å klatre opp, og stigen gikk opp samme veien.

Men vi, løkkebuktinger, fikk ikke være med. Bare sporadisk hendte det at Simon forbarmet seg over oss og stoppet, og da kom stigen ned. Etter noen år kom det buss, og lastebilen sluttet å transportere skoleunger. Men det normale var at vi som bodde i Løkkebukta, vi måtte stå å se på at storbuktingene slapp å gå. Urettferdig syntes vi det var, men sunt var det. Og godt av det hadde vi.

Nå skal det likevel medgis at vi løkkebuktinger, en vinter ble kjørt frem og tilbake, både morgen og etter skoletid. Da kom Ditløv Jensen og Kristian Hansen, av og til Bjørnar Isaksen og Håkon Helgesen og tok oss med i drosjene sine.

Det hendte at vi ikke fikk kommet oss til skolen på grunn av snøstorm og rasfare. En gang var vinterstormen så sterk, og snøfokket så tett at vi ble nektet gå hjem uten følge av voksne.

Litt utenfor sentrum, i Løkkebukta, hadde vi sjøen og fjæra, båtene og ei kai. Vi hadde plassene der vi møttes. Vi var fremfor alt ute og lekte, og det gjorde vi ikke så lite. Vi hadde våre lekeplasser, nede  på kaia der Fridtjov Olsens materialhandel var. Om somrene kunne vi være her både på formiddagen, ut på ettermiddagen og ikke mindre, noen ganger utover sommerkveldene.

Helst ved flo sjø, men også når fjæra var lang, lå vi, både gutter og jenter, med hodet og minst en arm utenfor kaikanten og fisket, gjerne hele formiddagen. Var kaia fylt opp med plankestabler, var vi der, da også. Ei åpning for å fiske, fant vi alltid.

På kroker av ulike slag fikk vi både det vi kalte «marullik» og andre småfisk. De var så vakre å se på, når vi fikk dem opp, småfiskene vi kalte «pigg», seiyngel var det antakelig, på 8-10 centimeter. Men også de små-torskene vi fikk opp, taragjeddene, var imponerende pene å se på for oss små, der de sprellende kom opp av sjøen og inn over kaikanten.

Bussgarasjen og bussene

Det befant seg også en bedrift her som stod for busstrafikken på Magerøya. Så her ble det i 1950-årene bygd en stor garasje med verksted for bussene. Også det var spennende for små gutter i den tida. Gikk vi bort dit og stilte oss i garasjedøråpninga for å se, kunne det hende at vannet ble skrudd på og vi ble jaget bort med vannslangen.

BILDET

En Volvo, var en buss med rattet på høyre sida. Jeg husker Karl Jørgensen kalte denne bussen for Storvogna da den var ny, og jeg en gutt på 6-7 år som stod og hørte på (1). Og stor var den jo, etter datidas forhold.

Da Karl Jørgensen la ned driften, ble en grønn buss av typen «langsnute» stående i Løkkebukta en periode, og i den var noen av oss og lekte buss-sjåfør. Da FFR, Finnmark Fylkesrederi og Ruteselskap kom vinteren 1963/64, overtok selskapet Jørgensens garasjeanlegg.

Oppe i steinura ovenfor Nyveien var det et steinknuseri. Det ble drevet av løkkebuktingen Bernhard Jensen, i 1950-årene. Vi kunne våkne opp til lyden derfra, og likedan lyden av hammerslagene når de bygde de nye husene som kom etter hvert som brakkene ble revet.

Vi hadde en seilerdam oppe i kløfta mellom Lillefjellet og Storfjellet. Der hadde vi funnet en liten dam, «Seilerdammen» kalte vi den, bygd lenge før vi kom til verden. Hit opp bar vi guttene med oss båtene vi hadde laget selv på sløyden, eller fått tak i på annen måte.

Som gutter flest bygde vi våre hytter, flere hytter. Vi hadde ei større hytte oppe ved Seilerdammen, men den gav vi opp da høsten kom og vi så at noen hadde brutt seg inn ved å slå hull i veggen. Vi rev den og transportrrte materialene ned til berger vårt. Der bygde vi den opp på ny, men i et litt mindre format. I den fikk vi ikke bare en liten båtovn og pipe i form av et langt rør. Vi tilordnet kjøkkenbord og et par små benker til å sitte på. Denne hytta var litt høyere, med loft, og med stige opp. Også den hytta fikk hengelås på døra.

En sjark var det siste et par av oss, meg inkludert, rakk å få bygget, før vi ble for store. Det var sommeren mellom sjette og sjuende klasse, vi kom på idéen. Båten ble fire til fem meter lang, bygd nede på den lille, grasbevokste sletta der veien til brygga i båthavna nå går. Den hadde både styrehus, og lugar fremme, dekk og lasterom. Det var bare ei mast der bak som manglet.

Så stod sjarken der. Den var ferdig. Det var ikke mer vi kunne gjøre. På kino hadde vi sett at det var brann om bord i ei stor fiskeskøyte. Vi tente på, hoppet over bord og ut i gresset. Vi lot som om vi hoppet i havet. Leken fikk gå sin gang. Mens vi stod der og frydet oss over det vi holdt på med, hørte og så vi to fortvilte mødre langt der opp på veien som ikke kunne skjønne hva som hadde skjedd med den fine båten vi hadde bygd. At de hadde fulgt med på det vi holdt på med, og brydde seg om det, ante ikke jeg. Men det gjorde de, det forstod vi da.

Etter en halv times tid, var det bare branntomta igjen. Alle fiskekassebordene vi hadde skaffet til veie var borte, spikrene likeså og de mange sommerferiedagene og alle timene vi hadde brukt, hadde gått med i leken. Tilbake stod vi der med et fantastisk, om enn litt dramatisk minne.

BILDET

«Det siste bildet før kaia ble borte, til minne om overgangen fra barndommens Løkkebukta til, ja, hva har det blitt nå? I alle fall ikke ei Løkkebukt slik den en gang var. – Foto: Terje Cock Svane

Opp gjennom årene hadde det både kommet barn, og flyttet vekk barn og unge, gutter og jenter, som vi hadde blitt kjent med og som vi hadde hatt sammen med oss i kortere eller lengre tid.

Snipp, snapp snute…

Så, plutselig hadde vi blitt store, slik vi hadde gått og ventet på det i årevis. Vi hadde gått ut av skolen, forlatt vårt lille paradis, og overlatt det til etterkommerne – eventyret var over. Og det, uten at vi vel hadde sett konsekvensene for oss: Vi, barna i Løkkebukta, skiltes og forsvant for alle vinder slik vi også gjorde da vi gikk ut av skolen. For meg som skriver var det stort sett over i 1967, vel ferdig med niende klasse.

Det hadde gått akkurat slik Anna Lena Löfgren også opplevde det og synger i «Lycliga gatan»: Minnerna kommer, jag fattar det ei…

Unger i Løkkebukta, på et bilde tatt i tida omkring 1957 – for nesten 65 år siden. Sett fra venstre er det Margot, Britt, Gunn, Grete, Berit, Dagfinn, Lydia, Peter Emil, Knut, Terje og Rigmor. Vi kan bare ane Sonja som kikker frem der bakmellom alle hodene. – Foto: Dagfinn Svane

Ny utvikling

Da vi kom i ungdomskolealder, hadde det vært ei Løkkebukt uten at det hadde blitt bygd noe mer etter 1957. Men så skjedde det noe. Fotballplassen, og snuplassen for bussene, ble gjort om til byggeplass, i 1969, og opp kom enda et hus. Samtidig ble den freda, grønne pletten oppe på berget bebygd. Barna som hadde kommet etter oss, hadde mistet det vi hadde hatt som friluftsområder i hele oppveksten, både fotballplassen og berget. Siden ble også kaia vår borte.

I dag er det ikke mer igjen av den Løkkebukta som var. Det som er igjen, er veien mellom sentrum og innover mot Storbukt, ja naturligvis husene der foreldrene våre bodde.

På nedsida kom en ny materialhandel, mye større enn den som var. En entreprenør, Ted Årnes, kom med store kraner og maskiner og bygde ut området. Kaia ble borte, og det kom deretter ei forretning der vi hadde trukket opp robåtene og båret fisken i land. Så kom det ei båthavn og så var alt som hadde vært, borte.

På oversida av veien har vi en liten bebyggelse, stort sett den samme som vi opplevde å springe rundt i. Men da vi var der, var vi mange barn, i dag er der så godt som ingen. Og de som er, de lever i en helt annen verden enn den som den gang var.

Den eksisterer altså ikke mer, den Løkkebukta som var, den bukta noen fortsatt kaller Holmbukt. Av og til leser vi i Finnmarsposten om Holmbukt. Ja, vi vet hvor det var, men hvor er holmen? Og hvor er bukta?

Det vi i min generasjon har fra begrepet Holmbukt, er stort sett bare adressen. Den lærte vi, tross alt, å oppgi når vi skrev brev. Den lød, for min del: «Terje Svane, Holmbukt, Honningsvåg».

De som nå bebor huset jeg vokste opp i, har den nye adressen: «Nordkappveien 11, 9750 Honningsvåg» – De bor som vi, i Honningsvåg, langs gjennomfartsåra, på et helt annet sted enn det som var. Se bare på bildene, for eksempel det som Bernt Arild Liland tok i 1963 og det Peter Emil Liland forærte meg, tatt i 1966.

Post scripum

Alle de utenlandske skipene som kom innom Honningsvåg, lastet med trematerialer på vei mot sør, skulle ha med los på sin vei videre sørover gjennom Magerøysundet, og videre gjennom leia mot sør. Det var også alle de utenlanske trålerne pliktige til. På vei gjennom leia nordover mot det åpne Østhavet, satte de losene i land. Det var den viktigste årsaken til at det kom tusenvis av lospliktige skip innom havnebyen Honningsvåg hvert år i den tida.

Publisert på ny onsdag 24. juli 2024 

Note 1) Jeg stod der og så på mens min Onkel Wggo var i arbeid med å grave grøft over veien for å legge ned kloakkrør til det nye Sandbergbygget. Da Jørgensen kom forbi, sa at han skulle komme forbi med Storvogna, så de måtte ikke sperre vien helt. Sånt noe gjør inntrykk, og er lett å huske.

HOME  TOPPEN  BACK