Til Honningsvåg har det i under vårtorskefisket fra gammelt av kommet fiskere langveis fra. Etter hvert ble det behov for flere fiskeoppkjøpere. Så har de kommet, fiskebrukene, i tett rekkefølge, noe som også medføret behov for arbeidskraft. Slik begynte folketallet å øke, først sakte, men etter hvert i økende fart. I 1861 hadde folketallet akkurat passert 159, og det var i rask vekst.

Karesius Løkke hadde kommet hit og drevet sitt fiskebruk allerede et par ti-år før den første hammerfestingen kom og satte opp sitt fiskebruk. Det var O. J. Finkenhagen.

Vi er i tida etter at holmen har blitt gjort landfast, og etter at Honningsvåg brygge har kommet. Det er bildet som nok har blitt tatt under vårtorskefisket, like etter at det har vært et par dager med godt snevær. Det ligger sikkert flere pomorskuter her også, og noen oppkjøpsfartøyer lenger sørfra.

Til Honningsvåg har det under vårtorskefisket fra gammelt av kommet fiskere langveis fra. Etter hvert ble det behov for flere fiskeoppkjøpere. Så har de kommet, fiskebrukene, i tett rekkefølge, noe som også medførte behov for arbeidskraft. Slik begynte folketallet å øke, først sakte, men etter hvert i økende fart. I 1861 hadde folketallet akkurat passert 159, og det var i rask vekst.

Karesius Løkke hadde kommet hit og drevet sitt fiskebruk allerede et par ti-år før den første hammerfestingen kom og satte opp sitt fiskebruk. Det var O. J. Finkenhagen.

Finchenhagens fiskebruk ble bygd opp allerede i 1872, på et sted med ei rimelig god havn. Finchenhagen må ha sett mulighetene, kan hende på grunn av de mange fiskerne som han forstod kunne trenge et sted å få omsatt fangstene sine under vårtorskefisket og utover under sommerfisket. Han visste vel også at det ble brakt i land mye fisk i områdene omkring Magerøya. Og han så at det var gode forhold for å etablere et fiskebruk, inne i Vågen.

Charles Robertson kom med sitt fiskebruk i 1876, noen få år etter Finchenhagen hadde etablert seg her. Robertson var en innvandret engelskmann som hadde kommet til Finnmark, og slått seg ned Hammerfest i 1827. Her etablerte han seg og gikk i gang med utbygginga av firmaet sitt.

Feddersen og Nissen-firmaet kom og bygde enda ett i 1880. Det kom mange flere og gikk i gang med å kjøpe fisk, langs landet fra Juldagsneset, innover mot Storbukt og hele veien mot Kobbhola. Georg Robertson fra Hammerfest, hadde, som vi vet, kommet med sitt fiskebruk i 1876. Feddersen og Nissen-firmaet kom og bygde enda ett i 1880. Slik fortsatte det, flere kom og gikk i gang med fiskekjøp, fra Juldagsneset, innover og forbi Storbukt og helt til og med Even Hansenbukta i Kobbhola, og antakelig enda lengere i retning mot Breivika.

Romsdølen Anton Tokle kom noen år etter både Løkke, Finchenhagen og Robertson. Han hadde kommet til Honningsvåg som skrepphandler, i 1888, sammen med andre skrepphandlere som kom hit under de rike vårtorskefiskeriene. Han hadde også drevet fiske en periode. Tokle så mulighetene som var, slo seg ned og ble værende. Etter noen år overtok han det fiskebruket Karesius Løkke hadde hatt ansvaret for og drev det videre. Snart tok kremmerånda overtaket hos Tokle, så han bygde opp ei forretning like ved fiskebruket.

Handelen med russere Pomorene, med sine oppkjøpsfartøyer kom fra områdene rundt Kvitsjøen i Russland i sommersesongene. De byttet til seg fisk mot rugmel og andre varer som de brakte med seg, bygningsmaterialer som det var stor mangel på, og mye annet. Når handelsmennene fra Kvitsjøområdene kom, fikk fiskerne i Nord-Norge solgt fisken også i sommertida. Det var ellers vanskelig å bli kvitt den, for sommertida var makketida, og da var det problematisk å henge fisken på hjell, men russerne kjøpte så godt som alle sorter fisk, og saltet det for å ta det med hjem og til de store markedene i hjemlandet.

Sommertida er makketida, og da var det problematisk å henge fisken på hjell, men russerne både kjøpte så godt som alle sorter fisk, og saltet det for å ta det med hjem og til de store markedene i hjemlandet.

HOME  BACK

Fiskeværet, kirkestedet og sentrum i annekssognet Kjelvik, ble i 1861 kommunesentret i en nyoppretta kommune. Det var flere år etter at de nye formannskapslovene ble innført i 1837. Det som hadde vært et annekssogn under Kistrand (Porsanger) ble nå en egen kommune.

Kjelvik, slik det tok seg ut mange år etter, på et bilde tatt i 1908 av folk fra Havnedirektoratet.

Da det skjedde i 1861, lå folketallet i det nye formannskapsdistriktet på i underkant av 300. Det første kommunestyremøtet i Kjelvik ble avholdt den 21. juni det året. Det var bare én sak på dagsordenen den dagen, det var å få lagt grunnlaget for ei forbedra skoleundervisning. Det ble gjort ved å få valgt medlemmer til en skolekommisjon.

Vi vet også at Charles Robertson i Hammerfest hadde handel i Kjelvik. I tida omkring 1875, nesten ti år før stormen ødela kirka, hadde Robertson tilsatt Emil Anton Simonsen til å bestyre handelen hans her.

Etter at Charles Robertson døde i 1896, ble denne handelen overtatt av sønnen Georg Robertson og Emil Anton Simonsen i fellesskap. Da deres tid i Kjelvik var over, kom den da 28 år gamle John Edvard Bruun i 1897 og ble ansatt for å drive virksomheten med fiskebruket, handelen, skipsekspedisjonen og posten.

Publisert som artikkel 15. januar 2025 

HOME  BACK

Bjørgvin Jensen var da 13 år gammel, og gikk på skole i Skarsvåg i perioder på fjorten dager. Der bodde han hos en familie de dagene. Han hadde Gunnar Mathisen som lærer, den samme Mathiesen som ble skolebestyrer i Honningsvåg da krigen var over.

Det første læreren fortalte elevene da de kom inn i klasserommet om morgenen den 9. april, var at det var blitt krig. Det var omtrent ingen som hadde radio hjemme i den tida, så elevene hadde ikke hørt nyheten før de kom om morgenen, forteller Bjørgvin Jensen. Etter at læreren hadde fortalt mer om det han hadde hørt i radioen, og etter at de hadde snakket om krigen, fikk elevene gå hjem.

Bjørgvin gikk hjem til familien han bodde hos, og da skoleperioden var over, gikk han og de andre barna over fjellet og hjem til Østerbotn. Det gutten var spent på da han kom hjem, var om foreldrene visste at det var blitt krig i Norge. Det visste de, og nå ble det snakket om sansynligheten for at tyskerne skulle komme til Tufjord.

Bjørgvin Jensen

Faren beroliget med at det ikke var noe for soldatene å bestille her, så hit kom de nok ikke til å komme. Om det blir rasjonering, sa faren, hadde de både melk, smør, ost, ull og kjøtt, så de kom nok til å klare seg.

Når så tyskerne kom nordover, dukket de likevel opp i Østerbotn i Tufjord. De kom med båt, og noen ganger til fots over fjellet fra Honningsvåg. De skulle ha husundersøkelser, og de ville ha svar på var om det var noen som hadde radio, radiosendere eller gevær, og om det var engelskmenn eller russere her. Det var ingen i Tufjord som hadde radio, men en som hadde gevær. En gang kom de litt før tolv om natta, for å ha ny husundersøkelse. Alle måtte opp og hele huset ble ransaket. Mens én tysker holdt vakt over mora og barna, ble faren avhørt inne i stua. Med ansiktet helt inn mot veggen, stod han der i to timer til avhøret var ferdig.

En annen gang kom det et marinefartøy inn fjorden, midt på dagen, ankret opp og det ble satt soldater i land. Samtidig kom det flere tyskere ned dalen. Så begynte rassiaen. Da de dro igjen, hadde de snudd opp ned på alt, tømt skuffer og skap og snudd sengene. Et tusen fem hundre kroner som mora hadde i ei kommodeskuff, hadde de tatt med.

Det var ikke bare det som skjedde i Østerbotn, at tyskerne kom dit på husundersøkelser. En dag oppdaget Bjørgvin at det lå ei hornmine og rullet i fjæra, ikke mer enn 40 meter fra huset de bodde i. Han varslet foreldrene og løp til huset der bestemora bodde for å varsle henne. Da oppdaget han enda ei som lå der, ikke langt unna. Alle som bodde i den lille bygda fant det de trengte å ha med, og rømte opp til veivesenbrakkene. Her kjempet fem kvinner, sju barn, Bjørgvin og faren seg frem i djupsneen. Dørlåsen brøt de opp og gikk inn.

Ektefellene til tre av kvinnene var på fiske i Gjesvær. De fikk beskjed om det som hadde hendt, da noen av dem i brakka tok skiene på og dro til Skarsvåg. Her fikk de gitt beskjed til dem som var på fiske i Gjesvær, og til tyskerne i Honningsvåg. Før tyskerne rakk å komme, hadde skøyta med fiskerne kommet fra Gjesvær. De hadde fått festet et langt tau til hornminene som da lå tørre der ved fjære sjø. Da sjøen hadde flødd, slepte de dem et godt stykke utover fjorden med den 35 fot store fiskeskøyta. Den ene mina gikk til bunns, da de kom et stykke ut med den. Den andre eksploderte etter noen timer. Da hadde den drevet inn mot et svaberg.

De 1.500 kronene soldatene hadde tatt, fikk de igjen da de henvendte seg til kommandanten i Honningsvåg.

Tufjord ligger i det nordvestre hjørnet av Magerøya. Innerst her, i Østerbotn, bodde det fire familier, til sammen 16 mennesker da krigen brøt ut i 1940. Etter krigen har Tufjord vært et av de fraflytta utværene i kommunen.

Publisert med kilden

• Jensen, Bjørgvin (1977) i Gjesvær 71º 6′ nord, Gjesvær skole, Gjesvær

.HOME  BACH.