Tuberkulosen, som hadde blitt en vanlig og ofte dødelig sykdom, begynte å gjøre seg gjeldende i Norge rundt forrige århundreskifte og verst var det i Finnmark.

Før det ble utviklet medisiner, bestod behandlinga av sanatorieopphold. Befolkninga i Honningsvåg fikk også merke at sykdommen kom hit.

Etter oppfordring fra «Nasjonalforeningen for folkehelsen», fikk Sofie Aas i april 1911, med seg presten, legen og noen andre interesserte til et møte i Turnlokalet med tanke på å få dannet en tuberkuloseforening i kommunen.

BILDE

Honningsvåg i tida etter 1921, med Tuberkulosehjemmet i forgrunnen, til høyre – Mittet & Co

I mai 1911 ble foreninga formelt stiftet, og man gikk i gang med arbeidet. Etter at foreninga hadde vært i virksomhet i to måneder, kunne man sende pasienter til Lyster santatorium i Sogn, og til Vestnes helseheim ikke langt unna. Reisen dit var lang, og den syke måtte i mange tilfelle ha reisefølge. Da ble det ekstra kostbart. Det var ingen trygdekasse, og tuberkuloseforeninga måtte betale.

De som satt i styret i tuberkuloseforeninga forstod at man også måtte arbeide for å få et eget tuberkulosehjem kommunen. I 1921 stod Tuberkulosehjemmet i Honningsvåg ferdig. Befokninga hadde stor forståelse for det viktige arbeidet foreninga drev, og man fikk inn penger ved å holde basar, og andre tilstelninger som «Tuberkulosedagen» hvert år i oktober. I tillegg kom det inn penger ved ofring i kirka.

I 1916 bevilget staten 10.000 til bygging av tuberkulosehjemmet, og tomt fikk man gratis.

Det nye tuberkulosehjemmet hadde plass til tolv pasienter, men behovet var så stort at man ved å sette inn ekstra senger klarte å få plass til atten.

Man så seg nødt til å utvide, og i 1932 gikk det det an å få bygd ut tuberkulosehjemmet.

Til å begynne med ble det kalt for Dødsanstalten, fordi så mange av pasientene som kom inn der, døde. Men etter hvert var det mange som fikk helsen tilbake etter noen måneder, og folk så at det likevel ikke var noen dødsanstalt.

Tuberkulosehjemmet ble finansiert av staten, og Kjelvik tuberkulolseforening bidro til driften. I 1937 fikk man i tillegg 60.000 kroner av «Nasjonalforeningen for folkehelsen» og i 1938 ble Tuberkulosehjemmet utvidet enda en gang.

BILDE

Tuberkulpsehjemmet etter den siste utbygginga – Foto: Elisabeth Meyer 1941

Harald Borgersen som kom hit som lege i 1927 og ble her i 18 år, skriver om situasjonen før krigen:

«… takket være det omfattende behandlingsopplegget vi fikk i stand, nært knyttet til diagnosestasjonene, hadde vi faktisk tuberkulosesituasjonen under kontroll før krigen brøt ut i 1940» (Borgersen 76, 1986).

Det var Robert Koch, en tysk lege, som påviste tuberkulosebakterien i 1882, skriver Dag Skogheim, og sier at det var en epokegjørende påvisning som ga grunnlag for å forstå årsak og smitteveier og det faktiske omfang av sykdommen.

I 1905 fikk Robert Koch Nobelprisen i medisin, men, skriver Skogheim, det skulle likevel gå mange, mange tiår før det ble utviklet medisiner mot tuberkulosen, og det var ikke før i siste halvdel av 1940-årene det ble vanlig å ta de nye tuberkulosemedisinene i bruk på norske sanatorier.

Etter krigen hadde tuberkulosen kommet under kontroll, og det var ikke lenger behov for et eget behandlingshjem for tuberkuløse i kommunen. En del av denne kontrollen bestod i at «skjermbildebåten Olaf Scheel» kom til Honningsvåg, kanskje ikke hvert år, men jevnlig i 1950 og 1960-årene. Da ble hele befolkninga innkalt, hver eneste innbygger, for å finne dem som kunne ha blitt smittet.

BILDE

Skjembilledbåten «Olav Scheel», den nyeste av de to skipene som dro rundt i Norge

Om bord fikk vi den såkalte «BCG-vaksinen» og «pirketprøven» vi hadde fått av helsesøtra før båten kom, ble avlest for å finne ut hvordan det stod til.

«Tuberkulosen var vår største folkesykdom, fryktet siden de eldste tider under navnet tæring. Bare på de seksti årene 1895-1955 kostet den en kvart million nordmenns liv», skrev Dag Skogheim i sin kronikk i Aftenposten 22. mars 2005.

Dag Skogheim, den velkjente forfatteren, hadde tuberkulose, men overlevde. De fleste som fikk tuberkulose var unge i alderen mellom 15 og 35, skrev han, læreren, forfatteren og kulturarbeideren. Han ga ut både skjønnlitteratur og faglitteratur, og brukte mye dokumentarisk materiale i sine romaner, og minnet om at den 22. mars er verdens tuberkulosedag.

Sist endret med kildene

• Aas, Sofie (1983) «Kjelvik herreds tuberkuloseforening» i Årbok for Nordkapp 1983, Honningsvåg
• Borgersen, Harald (1986) «18 år som lege i Nordkapp» i Årbok for
• Skogheim, Dag (2005) «Da tuberkulosen herjet i Norgen» Kronikk i Aftenposten 22. mars 2005
• Wikipedia

Les også kronikken

• Skogheim, Dag (2005) «Da tuberkulosen herjet i Norgen» Kronikk i Aftenposten 22. mars 2005: https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/zEyA4/Da-tuberkulosen-herjet-Norge

.HOME  BACK.

Det kom fort opp flere fiskebruk i Honningsvåg straks befolkninga for alvor hadde begynt å komme tilbake. For sentralmyndighetene var det også viktig å få de viktige fiskeriene i gang. Problemet i begynnelsen var å få sendt fisken sørover, men det løste seg gradvis. Som vi har vært inne på bestemte regjeringa at det skulle settes i gang ei viss sentralisering. Ikke alle fiskeværene som hadde eksistert i førkrigstida skulle bli bygd opp igjen. Honningsvåg ble det satset på, men Berlevåg mente man ikke var liv lage, og skulle legges ned.

Eilertsenbruket

Eilertsenbruket lå ytterst på Klubben, vi kan se det på bildet under.

Eliertsenbruket slik det tok seg ut frem til et godt stykke ut på 1960-tallet.

Floerbruket

Anton Richar Floer hadde flyttet til Honningvåg fra Breivikbotn på Sørøya allerede i tida  omkring 1920. Her bygde han opp sitt fiskeimperium, med ei avdelign i Tyskerbrygga på Holmen. Inne i Storbukt bygde han ei til avdeling, foruten at han hadde fiskebruk et par tre andre steder utenfor Honningsvåg. Straks krigen var over, og det var mulig å få komme tilbake, var han i gang igjen.

I samarbeid med oljeselskapet Shell levert han olje både til utenlandske trålere, trelastfartøyer, men i blant også til forsvarets marinebåter.

I førkrigstida sendte han ut to oppkjøpsfartøyer for å kjøpe opp tørrfisk som fiskere rundt omkring på småplassene i Vest-Finnmark selv hadde tørket på egne hjeller og hesjer. I etterkrigstida ble M/K Saltsalen brukt som innkjøpsfartøy for Floerbruket. Med Magnus Wagelid som skipper, og Einar Johansen som tørfiskvraker, dro de rundt om til de mange småstedene i Vest-Finnmark på oppkjøpsturer etter tørrfisk.

Richard Anton Floers fiskebruk inne i Storbukt – Foto: Kåre M. Hansen

Knut Erik Jensen ble med skipper Magnus Vagelid og fiskevraker Einar Johansen på en slik innkjøpstur tidlig i 1970-årene og lagde en film om en av de mange turene som ble gjort med fartøyet.. Filmen ble vist i NRK TV i 1975/76, og den skal det være mulig å få sett. De har den blant annet på Nasjonalbiblioteket.

Floerbruket ble lagt nedd i 1985, etter å ha vært i drift helt fra tida omkring 1916 da Gerhard Voldnes kom dit på fiskearbeid, ja enda lenger tilbake i tid.

Jensenbruket

Johan Jensen bygde fiskebruket sitt i Storbukt i 1949, ikke langt fra området der Waldemar Larsen senior hadde sitt andre fiskebruk i førkrigstida.

Ved Johan Jensens fiskebruk ble det, et av de første årene etter oppstart, iset 660 tonn fisk, og saltet 264 tonn. Det ble hengt så mye at det utgjorde 21 tonn tørket fisk. Det samme året ble det produsert 115 tonn tran.

Johan Jensens fiskebruk inne i Storbukt, slik det tok seg ut i 1950 og 1960-årene – Foto: i priavat eie.

Mens vårfisket var i gang, kunne Jensenbruket ha så mange som mellom 25 og 40 ansatte i virksomhet.

Johan Jensen solgte fiskebruket sitt til A/S Finnmark og Nord-Troms fiskeindustri, Finotro,  da driften der kom i gang tidlig i 1950-årene. Fra nå av ble den største av bygningene benyttet som tørrfisklager. Trandamperiet ble stående ubrukt, det samme ble det med egnerbuene og tanken som hadde blitt satt opp for levering av solar til fiskeflåten.

Et ukjent fiskebruk

På et av bildene som har kommet for dagen, kan vi se et fiskebruk med plassering der Finotro-anlegget kom.

FOTO

Her har vi et nyoppbygd fiskebruk som ble fjernet før bygginga av Finotroanlegget i Storbukt kom i gang.

Finotroanlegget

Finotroanlegget i Storbukt ble bygd i Honningsvåg, for det var et av fiskeværene det skulle satses på. Her kom Finotro, A/S Finnmark og Nord-Troms fiskeindustri i begynnelsen av 1950-årene. Hovedkontoret for denne organisasjonen med flere fiskebruk på kysten av Finnmark og Nord-Troms ble lagt her. Før byggingen av Finotro-anlegget kunne bli satt i gang, ble det nybygde fiskebruket fjernet, som allerede hadde kommet. Finotroanlegget fikk ikke bare flere avdelinger, men gav også mange nødvendige arbeidsplasser i gjenreisingstida og i flere ti-år utover.

A/S Finnmark og Nord-Troms fiskeindustri, Finotro på et bilde tatt i 1950-årene. Foto: Mittet / Nasjonalbiblioteket

Finotro var i drift fra 1952 til 1982, skriver Harald Vik i boka «FINOTRO A/S 1952-82. Finotro ble etablert etter tilråding fra Fiskeridepartementet, ved et vedtak i Stortinget 31. mars 1950 forteller han. Harald Vik var administrerende direktør fra 1954 til 1977.

Ikke bare kjøpte man inn fisk til henging og salting, men det ble produsert filet i stor målestokk for det uenlandske markedet, solgt gjennom organisasjonen Frionor. Da anlegget tidlig i 1960-årene ble utvidet, gikk man i gang med å produsere også produserte fiskepinner og såkalt lakserstatning. Det ble kjøpt inn nesten alle sorter fisk, som torsk, sei, hyse, brosme og kveite, og i blant uer, men bare hvis det kom store nok kvanta. Kom det kvalkjøtt, la man om produksjonen og pakket kvalkjøtt til det ikke var mer igjen.

I 1960-årene drev de to store hekktrålerne «Hans Egede» og «Kristian Tønder» fiske for Finotroanlegget.

Stadig kom det store godsbåter, som for eksempel søsterskipene «Torfinn Jarl» og «Sote Jarl» og lastet frossenfisk for de store markedene «ute i Europa».

Stadig ble det skipet ut ladninger med fersk, iset fisk utover til Vågen for utskiping til Trondheim og Bergen med hurtigrutene. Finotro, Finnmark og Nord-Troms fiskeindustri ble solgt til Frionor, Norsk frossenfisk A/S og deretter nedlagt i 1990.

Jægtvikbruket

Gudmund Jægtvik kom tilbake da evakueringstida var over, og gikk i gang. Han fortsatte i farens spor, og bygde opp sitt fiskebruk der de hadde hatt et frem til sommeren 1942.

Inne på, og mellom bergene i Nordmanset hadde han hjellene og hesjene der fisken ble tørket, slik både Finotro og Robertsonbruket også hadde. Om våren ble det tansportert fersk, sperret og «råttskjært» fersk fisk innover til hjellene. Ut på sommeren ble fisken plukket ned og fylt opp på lasteplanet. Edmund Jørgensen kjørte lastebilen i hele etterkrigstida, så lenge bruket var i drift.

I 1962/63 kom Mobil Oil og bygde opp to store oljetanker i tilknytning til fiskebruket, og Jægtvik fikk med det et utvidet arbeidsområde, og større inntjening.

De siste årene bruket var i drift, gikk han til anskaffelse av en liten fraktbåt. Med den førte han fisk innover til Lafjord for henging, i stedet for innover til Nordmanset.

Jægtvikbruket slik det tok seg ut frem til det ble revet, etter en brann i slutten av 1960-årene.

I en annonse i Vestfinmarken kunne vi lese:

«Bank og bankfiskere Jeg kjøper alle sorter fisk til ising, salting og henging. Gudmund P. Gjægtvik»

De siste årene drev Jægtvik innkjøp av fisk, førte den med egen båt innover til Lafjord. Her ble den hengt på hjell til tørk.

Så gikk det slik at allerede før 1967 hadde Gudmund Gjægtvik lagt ned fiskebruket sitt. Han hadde sine aner i Trøndelag, og da bedriften i Honningsvåg ble lagt ned i tida omkring 1966-67, flyttet han med familien dit. Der gikk han i gang med lakseoppdrett, fortalte han, kom set frem i en artikkel i Finmarksposten på den tid, kan vi huske.

Robertsonbruket

Robertsonbruket i Vågen kom også fort i gang etter krigen. Som vi husker var det Georg Robertson, engelskmannen, som kom og bosatte seg i Hammerfest som etablerte seg også i Honningsvåg. Sønnen Charles Robertson overtok etter hvert, og drev virksomheten videre frem til 1958.

Robertsonbruket slik det tok seg ut i tida omkring 1960

Publisert med kildene

1. Richter Hansen, Einar (1990) NORDKAPP en fiskerikommune fra de eldste tider til i dag, Nordkapp kommune, Honningsvåg
2. Richter Hansen, Einar (1990-91) «Fiskeriene – Finnmarks hovednæring» Årbok for Nordkapp 1990-91, Honningsvåg
3. Eriksen, Steinar (2013) «Honningsvågminner» i Samhold gjør sterk, 100 år i bilder og tekst, Utgitt av Honningsvåg Handel- og Industriforening, Honningsvåg
4. Botolfsen, Øystein (1990) Finnmark Fylkeskommunes historie, Vadsø kommune, Vadsø

HOME  BACK.

Brødrene Kristian og Sigurd Isaksen kom til Honningsvåg i 1915. Inne i Storbukt, hadde de funnet ei strand de lett kunne trekke opp båter. De bygde et slippanlegg der. Så kom krigen, og under brenninga ble alt rasert. Maurits og Kåre Isaksen, sønnene til Kristian Isaksen hadde deltatt en del i arbeidet ved slippen, og gikk etter frigjøringa i gang med et mer tidsmessig anlegg.

Brødrene Kristian og Sigurd Isaksens slippanlegg i Storbukt, lengst borte, slik det var frem til brenninga. Foto: Mittet / Nasjonalbiblioteket

I 1948 begynte de arbeidet med å gjenreise anlegget. Det første de gikk i gang med var å bygge opp den lange brakka der de hadde redskaper og alt det de trengte for å gjøre jobbene som skulle komme. Så var det de tekniske innretningene de trengte for å hale opp fartøyene. Dem fikk de tak i da det fantes tyske etterlatenskaper i Harstad. I Kjersti Skavhaugs artikkel «Brødrene Isaksens patentslipp i Storbukt – et stykke verneverdig kystkultur fra gjenreisingstida», i Årbok for Nordkapp 1992, skriver hun:

«Her fant de jernbaneskinner, ruller og vinsjer som tyskerne hadde brukt ved jernbaneanlegg.»

Inne i det neste bygget de satte opp, like inntil veien, ble maskineriet som skulle trekke opp vogna med mindre og større fiskefartøyer plassert. Det maskineriet har vært så kraftig dimensjonert, og den tykke vaieren likeså, at den store M/K Føyken til og med ble trukket opp, slik vi så det da den ble slipsatt sommeren 1970.

Oppdatert kilde

• Skavhaug, Kjersti (1992) «Brødrene Isaksens patentslipp i Storbukt – et stykke verneverdig kystkultur fra gjenreisingstida», i Årbok for Nordkapp 1992

HOME  BACK