Hammerfest og Vardø fikk kjøpstadrettigheter en gang i fortida, mer nøyaktig, så langt tilbake som i 1789. I Finmarkens amt var det bare de to fiskeværene som fikk rettighetene, pliktene og privilegiene som som fulgte med. En kjøpstad, som Hammerfest og Vardø, fikk rettigheter fremfor andre fiskevær og bygder til å drive virksomhet i ulike næringer, fremfor alt, i handelsvirksomhet.

Det var fra København slike rettigheter ble tildelt. På den måten ble det overkommelig å ha kontroll med innførsel og utførsel av varer og tjenester. Begrepet kjøpstad gikk gradvis ut av bruk i løpet av 1800-tallet, da privilegiene hadde falt bort.

Bymessig bebyggelse

Kjøpstadprivilegiene falt bort i løpet av 1800-tallefra ble det vanlig å betegne stedene som hadde hatt kjøpstdarettigheter for byer. Andre områder med bymessig bebyggelse fikk etter hvert også betegnelsen by.

Betydningen av å være by, har som følge av den generelle samfunnsutviklinga – for eksempel den sterke veksten utenfor de administrative sentrene, fått stadig mindre praktisk og formell betydning og har nå falt helt bort. 

Kommuneloven i endring

Nå har dette blitt endret, og den som nå ønsker det, for eksempel folk i Havøysund eller i Mehamn, kan nå kalle hjemstedet sitt for by, ja til og med en av verdens nordligste byer. Det kan de om så skal være, gå offentlig gå ut med, i turistbrosjyrer, for eksempel. 

KART

Kart fra Google før det sist ble endret og opptatert i 2024

Det er ikke lenger noe i veien for det, siden den såkalte Kommuneloven har blitt endret, av forståelige grunner, og ikke legner opererer med regler for hva som er by. Det kan vi lese om på nettstedet snl.no under søkeordet «Kjøpstad».

• Vabo, Signy Irene (2021) «kjøpstad», i Store norske leksikon, 25. mai 2021

HOME  BACK

Sarnes var i noen ti-år et fraflytta innvær, men har igjen fått fastboende. Det begynta da det kom vei dit.

Skoleinternatet på Sarnes ble lagt ned i 1971, og den gang hadde flere sarnesfamilier gjort alvor av truslene sine om å pakke sammen å flytte herfra. De hadde da i noen år kjempet for å få vei, men tida var ikke inne. Om det kunne vi stadig lese i lokalavisa.

Samtidig med at folketallet sank så kraftig at Sarnes nesten ikke hadde innbyggere mer, hadde sentraliseringa av mange ulike årsaker satt inn for alvor. Folk flyttet fra innværene og utværene. De store barnekullene fra etterkrigstida var også i ferd med å bli voksne. Det var ikke lenger nødvendig med noe internat i kommunen.

Sarnes i førkrigstida, med skolehuset lengst borte – Foto:  Reinert Skoland

Waldemar Larsen kom som nyutdanna læreren til kommunen i 1889, fire år etter at kirka i Honningsvåg hadde blitt bygd. Larsen ble omgangskolelærer, boende på Sarnes. Den gang var det ikke noe skolehus der, så undervisninga hans gikk for seg hjemme hos skolebarnas foreldre der, og på småstedene omkring i kommunen. Her møtte de frem i de periodene læreren var der. Skolehuset på Sarnes, skriver Einar Richter Hansen, ble bygd tidligst i 1911, så her ogs var det vel kjøkkenbordet barna ble sittende rundt når de skulle lære det skoleloven tilsa.

Reinert Skoland kom som nygift lærer til kommunen i 1922. Han underviste en kort periode i Kamøyvær før han kom til Sarnes. Her ble han i 20 år. Gustav Johansen, som ble født i 1915 og vokste opp på Sarnes, hadde ham som lærer. Johansen forteller at han var med og tok imot Skolandfamilien da den kom til Sarnes. Han beskriver læreren sin som en mann som både interesserte seg for plassen og for barnas læring og utvikling. Skoland forlot kommunen i 1942.

Sarnesområdet hadde ei befolkning i 1900 på 64, før befolkningsveksten der satte inn. I løpet av ti år, frem til 1910, økte befolkninga med 56, ikke så langt unna til det dobbelte, og kom opp i 100. Den fortsatte i det neste ti-året slik at den hadde kommet opp i 149 i 1920.

Sarnes har omfattet begge Bakliene, Ytre Baklia og Indre Baklia, Ole Arntsavika og Altsula. I 1891 hadde Bakliene 26 beboere og Ole Arntsavika 10. Altsula hadde samtidig med det ikke mindre enn 43 fastboende. Men hva med Altsula i tidligere tider? Det hadde bodd folk her tidligere, men i 1668 lå øya øde. Heller ikke i 1712 kan det ha bodd folk her, for da ble Altsula brukt som utmark av folk i Gullgammen og Nordvågen.

Lille-Altsula hva med den? Her ble det plassert sauer i etterkrigstida, men bare værene, for å holde dem isolerte. Det fortalte Ida i Gullgammen, og hun fortalte om kampene værene i mellom. Den kunne de se straks de hadde sluppet væren sin i land og forlatt øya. Sant, eller ikke, det var det Ida Tapio fortalte meg i tida rundt 1958.

Det er på Sarnes de eldste spor etter mennesker i Norge blitt funnet. Funnene som ble gjort i 1993 viser at det allerede for 10.300 år siden var noen som holdt til på Sarnes, på Magerøya. Boplassen ligger et godt stykke over dagens flomål, 28 meter over, på et eid.

Mye, som at det har bodd mennesker på Magerøya for 10.300 år siden, kan tyde på at mennesker har holdt til her under hele eller deler av den istida som tok slutt for 8.000 år siden.

Historikeren, professor Einar Niemi, skriver allerede i 1979 at folket som langt tilbake i tid har levd her, kan ha holdt til under de samme betingelsene som folkene som eskimoene, og folk i det nordlige Russland, dem som går under betegnelsen samojeder.

Etter krigen kom Solvang internat på Sarnes. De mange barna som vokste opp på småstedene rundt om i kommunen, i innvær og på utvær, ble å gjennomføre skolegangen sin her. Høsten 1958 kunne undervisninga begynne. Barna på Sarnes fikk sin nye skole, og det samme fikk barna som kom fra Gullgammen, Lafjord, Laholmen, Kåfjord og Repvåg, og de som kom fra den delen av kommunen som ligger langs landet innenfor Sværholt, som Rekvika.

Også fra Skarsvåg og Kamøyvær kom elever til internatet og fikk sin undervisning mens de gikk i 7. klasse. Etter at det ble innført 9-årig skole i 1964 kom de til Honningsvåg for å fullføre de to siste skoleårene her.

BILDE

Fraflytting – Da Internatet ble lagt ned i 1971, hadde flere sarnesfamilier gjort alvor av truslene sine om å pakke sammen å flytte herfra. De hadde da i noen år kjempet for å få vei, men tida var ikke inne. Samtidig med at folketallet sank så kraftig at Sarnes nesten ikke hadde innbyggere mer, hadde sentraliseringa av mange ulike årsaker satt inn for alvor. Folk flyttet fra innværene og utværene. De store barnekullene fra etterkrigstida var også i ferd med å bli voksne. Det var ikke lenger nødvendig med noe internat i kommunen.

Publisert med kildene

1. Lillehammer, Arnvid (1994) Aschehougs Norgeshistorie bind 1
2. Niemi, Einar (1979) «Streiftog gjennom Finnmarks historie» i boken Finnmark, ei bok under redaksjon av Reidar Hirsti, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo
3. Richter Hansen, Einar (1990) Nordkapp – en fiskerikommune, fra de eldste tider til i dag, Nordkapp kommune, Honningsvåg
4. Thorsen, Laila og Thor (1996) «Barne- og ungdomsår i Sarnes» i boken For det daglige brød Et kystfolks historie, Eget forlag – Laila og Thor Thorsen, med støtte fra Norsk kulturfond
5. Wikipedia 2019.07.22 Komsakulturen

HOME  BACK