Det kom fort opp flere fiskebruk i Honningsvåg straks befolkninga for alvor hadde begynt å komme tilbake. For sentralmyndighetene var det også viktig å få de viktige fiskeriene i gang. Problemet i begynnelsen var å få sendt fisken sørover, men det løste seg gradvis. Som vi har vært inne på bestemte regjeringa at det skulle settes i gang ei viss sentralisering. Ikke alle fiskeværene som hadde eksistert i førkrigstida skulle bli bygd opp igjen. Honningsvåg ble det satset på, men Berlevåg mente man ikke var liv lage, og skulle legges ned.

Eilertsenbruket

Eilertsenbruket lå ytterst på Klubben, vi kan se det på bildet under.

Eliertsenbruket slik det tok seg ut frem til et godt stykke ut på 1960-tallet.

Floerbruket

Anton Richar Floer hadde flyttet til Honningvåg fra Breivikbotn på Sørøya allerede i tida  omkring 1920. Her bygde han opp sitt fiskeimperium, med ei avdelign i Tyskerbrygga på Holmen. Inne i Storbukt bygde han ei til avdeling, foruten at han hadde fiskebruk et par tre andre steder utenfor Honningsvåg. Straks krigen var over, og det var mulig å få komme tilbake, var han i gang igjen.

I samarbeid med oljeselskapet Shell levert han olje både til utenlandske trålere, trelastfartøyer, men i blant også til forsvarets marinebåter.

I førkrigstida sendte han ut to oppkjøpsfartøyer for å kjøpe opp tørrfisk som fiskere rundt omkring på småplassene i Vest-Finnmark selv hadde tørket på egne hjeller og hesjer. I etterkrigstida ble M/K Saltsalen brukt som innkjøpsfartøy for Floerbruket. Med Magnus Wagelid som skipper, og Einar Johansen som tørfiskvraker, dro de rundt om til de mange småstedene i Vest-Finnmark på oppkjøpsturer etter tørrfisk.

Richard Anton Floers fiskebruk inne i Storbukt – Foto: Kåre M. Hansen

Knut Erik Jensen ble med skipper Magnus Vagelid og fiskevraker Einar Johansen på en slik innkjøpstur tidlig i 1970-årene og lagde en film om en av de mange turene som ble gjort med fartøyet.. Filmen ble vist i NRK TV i 1975/76, og den skal det være mulig å få sett. De har den blant annet på Nasjonalbiblioteket.

Floerbruket ble lagt nedd i 1985, etter å ha vært i drift helt fra tida omkring 1916 da Gerhard Voldnes kom dit på fiskearbeid, ja enda lenger tilbake i tid.

Jensenbruket

Johan Jensen bygde fiskebruket sitt i Storbukt i 1949, ikke langt fra området der Waldemar Larsen senior hadde sitt andre fiskebruk i førkrigstida.

Ved Johan Jensens fiskebruk ble det, et av de første årene etter oppstart, iset 660 tonn fisk, og saltet 264 tonn. Det ble hengt så mye at det utgjorde 21 tonn tørket fisk. Det samme året ble det produsert 115 tonn tran.

Johan Jensens fiskebruk inne i Storbukt, slik det tok seg ut i 1950 og 1960-årene – Foto: i priavat eie.

Mens vårfisket var i gang, kunne Jensenbruket ha så mange som mellom 25 og 40 ansatte i virksomhet.

Johan Jensen solgte fiskebruket sitt til A/S Finnmark og Nord-Troms fiskeindustri, Finotro,  da driften der kom i gang tidlig i 1950-årene. Fra nå av ble den største av bygningene benyttet som tørrfisklager. Trandamperiet ble stående ubrukt, det samme ble det med egnerbuene og tanken som hadde blitt satt opp for levering av solar til fiskeflåten.

Et ukjent fiskebruk

På et av bildene som har kommet for dagen, kan vi se et fiskebruk med plassering der Finotro-anlegget kom.

FOTO

Her har vi et nyoppbygd fiskebruk som ble fjernet før bygginga av Finotroanlegget i Storbukt kom i gang.

Finotroanlegget

Finotroanlegget i Storbukt ble bygd i Honningsvåg, for det var et av fiskeværene det skulle satses på. Her kom Finotro, A/S Finnmark og Nord-Troms fiskeindustri i begynnelsen av 1950-årene. Hovedkontoret for denne organisasjonen med flere fiskebruk på kysten av Finnmark og Nord-Troms ble lagt her. Før byggingen av Finotro-anlegget kunne bli satt i gang, ble det nybygde fiskebruket fjernet, som allerede hadde kommet. Finotroanlegget fikk ikke bare flere avdelinger, men gav også mange nødvendige arbeidsplasser i gjenreisingstida og i flere ti-år utover.

A/S Finnmark og Nord-Troms fiskeindustri, Finotro på et bilde tatt i 1950-årene. Foto: Mittet / Nasjonalbiblioteket

Finotro var i drift fra 1952 til 1982, skriver Harald Vik i boka «FINOTRO A/S 1952-82. Finotro ble etablert etter tilråding fra Fiskeridepartementet, ved et vedtak i Stortinget 31. mars 1950 forteller han. Harald Vik var administrerende direktør fra 1954 til 1977.

Ikke bare kjøpte man inn fisk til henging og salting, men det ble produsert filet i stor målestokk for det uenlandske markedet, solgt gjennom organisasjonen Frionor. Da anlegget tidlig i 1960-årene ble utvidet, gikk man i gang med å produsere også produserte fiskepinner og såkalt lakserstatning. Det ble kjøpt inn nesten alle sorter fisk, som torsk, sei, hyse, brosme og kveite, og i blant uer, men bare hvis det kom store nok kvanta. Kom det kvalkjøtt, la man om produksjonen og pakket kvalkjøtt til det ikke var mer igjen.

I 1960-årene drev de to store hekktrålerne «Hans Egede» og «Kristian Tønder» fiske for Finotroanlegget.

Stadig kom det store godsbåter, som for eksempel søsterskipene «Torfinn Jarl» og «Sote Jarl» og lastet frossenfisk for de store markedene «ute i Europa».

Stadig ble det skipet ut ladninger med fersk, iset fisk utover til Vågen for utskiping til Trondheim og Bergen med hurtigrutene. Finotro, Finnmark og Nord-Troms fiskeindustri ble solgt til Frionor, Norsk frossenfisk A/S og deretter nedlagt i 1990.

Jægtvikbruket

Gudmund Jægtvik kom tilbake da evakueringstida var over, og gikk i gang. Han fortsatte i farens spor, og bygde opp sitt fiskebruk der de hadde hatt et frem til sommeren 1942.

Inne på, og mellom bergene i Nordmanset hadde han hjellene og hesjene der fisken ble tørket, slik både Finotro og Robertsonbruket også hadde. Om våren ble det tansportert fersk, sperret og «råttskjært» fersk fisk innover til hjellene. Ut på sommeren ble fisken plukket ned og fylt opp på lasteplanet. Edmund Jørgensen kjørte lastebilen i hele etterkrigstida, så lenge bruket var i drift.

I 1962/63 kom Mobil Oil og bygde opp to store oljetanker i tilknytning til fiskebruket, og Jægtvik fikk med det et utvidet arbeidsområde, og større inntjening.

De siste årene bruket var i drift, gikk han til anskaffelse av en liten fraktbåt. Med den førte han fisk innover til Lafjord for henging, i stedet for innover til Nordmanset.

Jægtvikbruket slik det tok seg ut frem til det ble revet, etter en brann i slutten av 1960-årene.

I en annonse i Vestfinmarken kunne vi lese:

«Bank og bankfiskere Jeg kjøper alle sorter fisk til ising, salting og henging. Gudmund P. Gjægtvik»

De siste årene drev Jægtvik innkjøp av fisk, førte den med egen båt innover til Lafjord. Her ble den hengt på hjell til tørk.

Så gikk det slik at allerede før 1967 hadde Gudmund Gjægtvik lagt ned fiskebruket sitt. Han hadde sine aner i Trøndelag, og da bedriften i Honningsvåg ble lagt ned i tida omkring 1966-67, flyttet han med familien dit. Der gikk han i gang med lakseoppdrett, fortalte han, kom set frem i en artikkel i Finmarksposten på den tid, kan vi huske.

Robertsonbruket

Robertsonbruket i Vågen kom også fort i gang etter krigen. Som vi husker var det Georg Robertson, engelskmannen, som kom og bosatte seg i Hammerfest som etablerte seg også i Honningsvåg. Sønnen Charles Robertson overtok etter hvert, og drev virksomheten videre frem til 1958.

Robertsonbruket slik det tok seg ut i tida omkring 1960

Publisert med kildene

1. Richter Hansen, Einar (1990) NORDKAPP en fiskerikommune fra de eldste tider til i dag, Nordkapp kommune, Honningsvåg
2. Richter Hansen, Einar (1990-91) «Fiskeriene – Finnmarks hovednæring» Årbok for Nordkapp 1990-91, Honningsvåg
3. Eriksen, Steinar (2013) «Honningsvågminner» i Samhold gjør sterk, 100 år i bilder og tekst, Utgitt av Honningsvåg Handel- og Industriforening, Honningsvåg
4. Botolfsen, Øystein (1990) Finnmark Fylkeskommunes historie, Vadsø kommune, Vadsø

HOME  BACK.