Tuberkulosehjemmet

Den av Terje Cock Svane

Tuberkulosen, som hadde blitt en vanlig og ofte dødelig sykdom, begynte å gjøre seg gjeldende i Norge rundt forrige århundreskifte og verst var det i Finnmark.

Før det ble utviklet medisiner, bestod behandlinga av sanatorieopphold. Befolkninga i Honningsvåg fikk også merke at sykdommen kom hit.

Etter oppfordring fra «Nasjonalforeningen for folkehelsen», fikk Sofie Aas i april 1911, med seg presten, legen og noen andre interesserte til et møte i Turnlokalet med tanke på å få dannet en tuberkuloseforening i kommunen.

BILDE

Honningsvåg i tida etter 1921, med Tuberkulosehjemmet i forgrunnen, til høyre – Mittet & Co

I mai 1911 ble foreninga formelt stiftet, og man gikk i gang med arbeidet. Etter at foreninga hadde vært i virksomhet i to måneder, kunne man sende pasienter til Lyster santatorium i Sogn, og til Vestnes helseheim ikke langt unna. Reisen dit var lang, og den syke måtte i mange tilfelle ha reisefølge. Da ble det ekstra kostbart. Det var ingen trygdekasse, og tuberkuloseforeninga måtte betale.

De som satt i styret i tuberkuloseforeninga forstod at man også måtte arbeide for å få et eget tuberkulosehjem kommunen. I 1921 stod Tuberkulosehjemmet i Honningsvåg ferdig. Befokninga hadde stor forståelse for det viktige arbeidet foreninga drev, og man fikk inn penger ved å holde basar, og andre tilstelninger som «Tuberkulosedagen» hvert år i oktober. I tillegg kom det inn penger ved ofring i kirka.

I 1916 bevilget staten 10.000 til bygging av tuberkulosehjemmet, og tomt fikk man gratis.

Det nye tuberkulosehjemmet hadde plass til tolv pasienter, men behovet var så stort at man ved å sette inn ekstra senger klarte å få plass til atten.

Man så seg nødt til å utvide, og i 1932 gikk det det an å få bygd ut tuberkulosehjemmet.

Til å begynne med ble det kalt for Dødsanstalten, fordi så mange av pasientene som kom inn der, døde. Men etter hvert var det mange som fikk helsen tilbake etter noen måneder, og folk så at det likevel ikke var noen dødsanstalt.

Tuberkulosehjemmet ble finansiert av staten, og Kjelvik tuberkulolseforening bidro til driften. I 1937 fikk man i tillegg 60.000 kroner av «Nasjonalforeningen for folkehelsen» og i 1938 ble Tuberkulosehjemmet utvidet enda en gang.

BILDE

Tuberkulpsehjemmet etter den siste utbygginga – Foto: Elisabeth Meyer 1941

Harald Borgersen som kom hit som lege i 1927 og ble her i 18 år, skriver om situasjonen før krigen:

«… takket være det omfattende behandlingsopplegget vi fikk i stand, nært knyttet til diagnosestasjonene, hadde vi faktisk tuberkulosesituasjonen under kontroll før krigen brøt ut i 1940» (Borgersen 76, 1986).

Det var Robert Koch, en tysk lege, som påviste tuberkulosebakterien i 1882, skriver Dag Skogheim, og sier at det var en epokegjørende påvisning som ga grunnlag for å forstå årsak og smitteveier og det faktiske omfang av sykdommen.

I 1905 fikk Robert Koch Nobelprisen i medisin, men, skriver Skogheim, det skulle likevel gå mange, mange tiår før det ble utviklet medisiner mot tuberkulosen, og det var ikke før i siste halvdel av 1940-årene det ble vanlig å ta de nye tuberkulosemedisinene i bruk på norske sanatorier.

Etter krigen hadde tuberkulosen kommet under kontroll, og det var ikke lenger behov for et eget behandlingshjem for tuberkuløse i kommunen. En del av denne kontrollen bestod i at «skjermbildebåten Olaf Scheel» kom til Honningsvåg, kanskje ikke hvert år, men jevnlig i 1950 og 1960-årene. Da ble hele befolkninga innkalt, hver eneste innbygger, for å finne dem som kunne ha blitt smittet.

BILDE

Skjembilledbåten «Olav Scheel», den nyeste av de to skipene som dro rundt i Norge

Om bord fikk vi den såkalte «BCG-vaksinen» og «pirketprøven» vi hadde fått av helsesøtra før båten kom, ble avlest for å finne ut hvordan det stod til.

«Tuberkulosen var vår største folkesykdom, fryktet siden de eldste tider under navnet tæring. Bare på de seksti årene 1895-1955 kostet den en kvart million nordmenns liv», skrev Dag Skogheim i sin kronikk i Aftenposten 22. mars 2005.

Dag Skogheim, den velkjente forfatteren, hadde tuberkulose, men overlevde. De fleste som fikk tuberkulose var unge i alderen mellom 15 og 35, skrev han, læreren, forfatteren og kulturarbeideren. Han ga ut både skjønnlitteratur og faglitteratur, og brukte mye dokumentarisk materiale i sine romaner, og minnet om at den 22. mars er verdens tuberkulosedag.

Sist endret med kildene

  • Aas, Sofie (1983) «Kjelvik herreds tuberkuloseforening» i Årbok for Nordkapp 1983, Honningsvåg
  • Borgersen, Harald (1986) «18 år som lege i Nordkapp» i Årbok for
  • Skogheim, Dag (2005) «Da tuberkulosen herjet i Norgen» Kronikk i Aftenposten 22. mars 2005
  • Wikipedia

Les også kronikken

.HOME  BACK.