Det er Arnold Losvik som forteller om en tragedie som skjedde en vinterdag i førkrigstida. Det var mye fisk å få, og det var flere båter ute på feltet. De fisket også med line, og de kunne få bra fangster med bare noen få stamper. Ut på vinteren i tida etter at sola hadde kommet tilbake, hadde det blitt vanlig å la bruket stå i sjøen i bare noen få timer. Da skulle det allerde være tid for å hale opp.

Skarsvåg i førkrigstida – Foto fra Bjarne Rosenstrøm

En dag skarsvågingen Stasius Pettersen og mannskapet holdt på å dra opp fisk, kom uværet plutselig settende. Det ble til at de måtte kappe lina og se til å komme seg i land for å bege livet. Det første de gjorde etter å ha brukt tollekniven, var å ta ned seilet og masta. Så var det å begynne å ro mot land. Det var tre mann om bord, og det var å bruke alt de hadde av krefter for å ro mot stormen som ville drive dem til havs.

Etter en stund fikk de øye på en til båt som var i farvannet. De kunne se at det var skarsvågingen Bernhard Pettersen og mannskapet hans. Det de da så, var at de hadde både mast og seil oppe. De ropte over til dem at de måtte ta ned seilet. Mer rakk de ikke, for de mistet dem av syne etter noen minutter i det forrykende uværet.

Etter ei stund, fikk de øye på dem igjen, og så at de prøvde å seile mot været, mot den sterke vinden for å komme seg inn mot Skarsvåg. Så med ett, mistet de båt og seil av syne. Båten med Berhard Pettersen og manskap hadde kullseilt.

For Stasus Pettersen og mannskap var det bare ett å gjøer, og det var å slite seg mot land med årene. Etter ei stund hadde de kommet i ly for de verste vindkastene og de største sjøskavlene fra vest. Da ble det letterer, og til slutt klarte de å komme seg inn til land i Skarsvåg.

Det de etter noen dager fikk vite, var at det var andre ute på feltet samtidig, som ikke hadde klart å komme seg helt hjem. En av dem var Oluf Hoel og hans mannskap. De hadde greid å komme seg i land vest for Opnan, og der hadde måttet bli til været hadde blitt bedre.

Enda en båt var det som var så langt ute, at det var umulig for dem å komme seg opp mot land i den stormen som den dagen raste utenfor Magerøya. Det var Henrik Pedersen og hans mannskap. Det de hadde måtte gjøre, var å holde oppe et lite stykke av seile og på den måten få hjelp til å få forflyttet seg litt vestover og litt østover til været hadde løyet. Slik holdt de på, til de om sider fikk rodd seg opp mot land.

Det gikk bra både med Stasius Pettersen, Oluf Hoel, Henrik Pettersen og mannskapet deres. Men Bernhard Pettersen og hans mannskap hadde forulykket den dagen. I land, skriver Losvik, satt der en som ikke bare ble enke, men som også mistet en av brødrene sine.

Publisert med kilde 

• Losvik, Arnold (1982) «Trekk fra Skarsvågs historie» i Årbok for Nordkapp 1982

HOME  BACK

Kjelvik er har vært kirkested og handelsted i flere hundre år. Allerede i 1589 var Kjelvik sentrum i et prestegjeld med tre kirker. Hovedkirka var i Kjelvik. På Helnes og ute på Opnan var det annekskirker. Olav Simonsen skriver i avisa Vestfinmarken den 9. oktober 1930 at:

«Allerede fra gammel tid er Kjelvik fiskevær kjendt som kirke- og handelssted.» og at «Kjelvik var i 1589 eget prestegjeld med tre kirker: nemlig hovedkirken i Kjelvik og annekskirker i Opnan og Helnes (Helganes), senere blev der også bygget annekskirker i Måsøy, Skarsvåg og Sværholt.»

Og videre skriver han:

«I 1593 berettes det, at prestegjeldet omfattet følgende steder: Kjelvik – Honningsvåg – Altsula – Ballhopen og Sværholt.»

Sorenskriver Jens Kraft beskriver i boka «Det Nordenfjeldske Norge» i 1835 Kjelvik slik, i følge Olaf Simonsen:

«Her har i fortiden boet 20-30 familier men i 1763, kun 3 og i 1825 2 familier og her er et gammelt handelsted som er anlagt på en liten slette rundt om en snæver vik, hvor sognets kirke, handelshusene og nogle fiskerbolier er opført og som omgives av et meget høyt stilt fjell, der ofte medfører fjellskred.»

Om handelstedet Kjelvik skriver Simonsen hvor mye, og hva som ble utført fra handelstedet Kjelvik i tida mellom 1765 og 1788, og lister opp fiskevarer, bukkeskinn, reinhorn og fuglefjær. Det er ei nedgangstid han da skriver om og vi leser:

«I den tid var Kjelvik tinglags almue tillike med finnerne i Porsangerfjorden henlagt under dette handelsted, der i den senere tid ikke har vært av synderlig viktighet.» 

Det kan vi skjønne, når vi ser hvor få som bodde der da, og når vi også vet at folk flyttet på seg.

Veibygging i kommunesentret Kjelvik – Befolkninga i Kjelvik hadde i 1907 søkt om å få vei i fiskeværet, det som nå hadde blitt et kommunesenter. Så mange som 1000 mennesker kunne ha tilhold i Kjelvik under vårtorskefisket i denne tida. Når det regnet, og snøen tinte, kom vannet sigende ned fra fjellet rundt og gjorde at hele området folk beveget seg på ble ei oppløst gjørme. Veien inne i Kjelvik ble påbegynt i 1912, med ei bevilgning på 8.500 kroner fra amtstinget, og bygd ferdig i 1913. Det ble også lagt ned stikkrenner under veien, for å få unna vannet.

Fra lenger tilbake vet vi at fiskeværet og kirkestedet Kjelvik har hatt et varierende antall beboere gjennom tidene. Folketallet på det høyeste var i tida omkring 1690, med nær inn på 60 husholdninger. Med smått og stort bodde det da nesten 300 mennesker i fiskeværet. Folk flyttet på seg, og i 1717, forteller Thomas von Westen, var det bare et par tre fattige fiskerfamilier tilbake, men kirke, det var det også da.

En koppeepidemi kom til områdene i Midt-Finnmark i tida omkring 1760, og mange døde også i fiskeværet Kjelvik mens den stod på. Likevel hadde folketallet økt, for det var 85 beboere her i 1769. Når vi kommer til 1801, og det i hele Finnmark var, som det blir opplyst, 7.701 innbyggere – eller som det også blir nevnt, i underkant av åtte tusen, hadde befolkninga i fiskeværet, på kirkestedet og i sentrumet av annekssognet Kjelvik igjen skrumpet inn. Nå var det ikke mer enn 38 fastboende å finne, og det gikk stadig nedover. Det gikk så mye ned at det 1825 bare var 14 igjen.

Ved folketellinga i 1900 fant man at det var ei befolkningsøkning, da tallet på beboere igjen hadde økt, nå til 114.

Av Olaf Simonsen som hadde vokst opp i Kjelvik i tida omkring 1875, får vi vite av i det han i «Vestfinmarken» 9. oktober 1930 skriver. Han forteller at han etter gjennomgang av skrevne og uskrevne kilder, vil gi en liten skildring av de eldre kirkehus i Kjelvik. Han skriver:

«Allerede fra gammel tid er Kjelvik fiskevær kjendt som kirke- og handelssted.» og at «Kjelvik var i 1589 eget prestegjeld med tre kirker: nemlig hovedkirken i Kjelvik og annekskirker i Opnan og Helnes (Helganes), senere blev der også bygget annekskirker i Måsøy, Skarsvåg og Sværholt.» Og videre at «I 1593 berettes det, at prestegjeldet omfattet følgende steder: Kjelvik – Honningsvåg – Altsula – Ballhopen og Sværholt. Opnan og Helnes var da tillagt Tunes prestegjeld».

Selv ser vi at det var et annet liv de levde, enn det vi gjør. Og de flyttet på seg, fra kysten til innlandet, litt avhengig av hvordan det var med fisket. Svært mange druknet på havet, kullseilte med de små båtene med seil, i stedet for motor. Og det kom stadig folk flytende nordover når det var dårlige tider lenger sør.

Barnedødeligheta hadde gått ned. Mange steder var det mangel på jord å dyrke opp, og det var ofte ikke mer av jorda å dele opp. Slik var det i Norge, og slik var det i Finland. Det kom både nordmenn, og finlendere nordover, og folk fra de svenske Lappmarker. Av nordmenn, kom de fleste fra Trøndelag og Nordland, men også fra lenger sør enn det, både fra Vestlandet og fra Østlandet. I Finnmark ble folketallet fordoble i løpet av de fire-fem ti-årene fra 1860 og utover, i ei tid da flesteparten av de 800.000 nordmenn som dro til Amerika forlot landet. Befolkninga i Finnmark økte i denne perioden fra 16 tusen til 32 tusen.

Med kildene…

HOME  BACK

Et vinterbilde med litt av Honningsvåg, med Nordkappveien i retning utover mot Sentrum.

BILDE

Løkkebukta en vinterdag – Foto fra Finnmarksposten, et bilde tatt av Niels Westphal

Publisert på ny lørdag 10. februar 2024

HOME  BACK