Kjell Sandvik (1929-1992) vokste opp i Honningsvåg. Sandvik var journalist, forfatter og komponist, og han ble den første formann i Nordnorsk forfatterlag i 1972. Fra 1977 var han formann i Den norske forfatterforening.

BILDET KOMMER

Kjell Sandvik

Kjell Sandvik gav ut 30 bøker, som Måken – roman (1970), Vindjoik og bitter blues – dikt og viser (1976), og Sang til Finnmark – dikt (1989), for eksempel, men han står også for TV-produksjonen Storm over Utvær, en film som ble vist i NRK TV i 1982.

Han skrev diktet «Vår barndoms by».

Vår barndoms by

Borte er byen, den som vi så
gjemt i vår barndom: si, hvor er den nå?
– Krigen har tatt den, den gikk bort et år
da hatets flammer, slo over verden vår;
barndommens minner i aske er gjemt —
Der ned’ på holmen vi lekte engang,
fotball på løkka, på hjellan rundt vi sprang.
På Lillefjellet vi bygde et slott
av fiskekassa: – vi syn’tes det var flott —
Nu er det borte: nei, intet er glemt.

Tiden har vandret, år har gått bort
alt er forandret, det skjedde jo så fort:
– Barndommens by, vårt kjære Honningsvåg
ser vi på ny, fra tidens hurtigtog —
– – hvor er de venner som vi engang holdt av?
De er forsvunnet, og byen med dem, 
husene borte, vårt eget kjære hjem
er blitt til drømmer, – i vår fantasi
ser vi dem igjen, og si’r det er forbi —

Alt er forandret, kun fjellene står
mektig som den gang i vår barndoms år:
Honningsvågs gutter er vi, som den gang, –
det navnet er mektig, det har sin egen klang:
yte det beste i alt, hvor vi går frem —
– Lykk’lige minner har Honningsvåg gitt
her skal vi leve, så trygt og godt og fritt:
Her skal vi bygge vår verden så stor
på samme grunnmur, de bygget, far og mor —
Her ved det stormende hav, har vi vårt hjem.

Diktet «Vår barndoms by» ble fremført ca 1961. Kjell Sandvik har skrevet flere artikler for årbøkene som Nordkappmuseet gir ut i samarbeid med historielaget.

Storm over Utvær en kortfilm på 10 minutter, fra 1982

Storm over utvær, en film vist i NRK, kan vi se ved å klikke her.

Om den krigen Kjell Sandvik skriver, kan vi lese mer under teksten «Krigen kommer hit».

Dette leser vi om Kjell Sandvik på vikiprdia 26. juni 2025:

«Kjell Sandvik (født 1929 og oppvokst i Honningsvåg, død 1992 i Asker) var en norsk forfatter, komponist og journalist. Sandvik debuterte som forfatter i 1968 med diktsamlingen EXPO. Han arbeidet som journalist i Finnmark Dagblad, Nordlands Framtid og i Lofotposten. Han var første formann i Nordnorsk forfatterlag fra 1972-77, og satt i styret for Den norske forfatterforening fra 1977-1982, det siste året som formann, etter at Camilla Carlson trakk seg. Han har utgitt nærmere 30 bøker, i flere sjangre. Sammen med Thor Erdahl fikk han Kirke- og undervisningsdepartementets billedbokpris i 1980 for boka Storm over Utvær. Han har også gitt ut flere musikkverk registrert i TONO. Arkivet etter ham oppbevares ved Nordkappmuseet.»

Publisert på ny torsdag 26. juni 2025 med kildene

• Sandvik, Kjell (1984) «Vår barndoms by» i Årbok for Nordkapp 1984, Honningsvåg
• Sandvik, Kjell (1991) Lørveleven i nord, J. W. Cappelen Forlag as, Oslo
• Kjell Sandvik, Wikipedia 2025.05.26

HOME  BACK.

Isak Isaksen, det var postmannen Håkon Johansen møtte i oppveksten i Nordvågen. I Årbok for Nordkapp 1983, skriver han om sin opplevelse av postmannen han møtte. Postmannen. Isak Isaksen, som den gang gikk under navnet «Isak Postmann» bodde på Vestersida, kanskje i et av husene på bildet under. I dag er de ikke mange som har hørt om Isak Isaksen, postmannen, han som i årevis gikk på sin vei mellom Honningsvåg og Kjelvik. Før arbeidsdagen begynte, måtte han tidlig opp, for han måtte gå fra Vestersida og til Honningsvåg for å komme på arbeid.

Håkon Johansen skriver:

«Her på postkontoret fikk han den store postveska stappende full, som oftest da, med post og pakker til Nordvågen og Kjelvik, som på den tiden hadde mellom 800 og 900 innbyggere til sammen.»

Så legger han til:

«Dette kunne være tungt nok sommerdag i fint vær, men høst og vinter med storm og snefokk, da var det et umenneskelig slit.»

Med postveska og posthornet over skuldra, la han i vei, fra Honningsvåg om morgenen, og fra Kjelvik ut på ettermiddagen. Vel fremme i Nordvågen, som i Kjelvik, ble postveska, og noen ganger postsekken han i tillegg hadde med, satt ned på bakken. Så blåste han i hornet, et horn med mange bulker etter lang tids bruk, men med en kraftig lyd så folk skulle kunne høre at nå, hadde posten kommet.

Om vintrene gikk han, «Isak Postmann», på ski, ja til langt ut på våren. Da hadde han kommager på, og ikke andre bindinger enn ei reim over skiene som han stakk føttene med kommagene på inn i. Skistaver hadde han ikke, men en lang staur.

Når postmannen kom så langt at han kunne se Kjelvik langt der nede, var det å begynne på den bratte nedstigninga, ned Kjelvikskaret.

På vei tilbake fra Kjelvik og Nordvågen, tok han med den posten som skulle sendes. Nedoverbakken fra Kjelvik mot Nordvågen, satte han seg over skrevs på stauren, det må jo være der han kunne sette utfor, så styrte han nedover mot bebyggelsen.

Det gikk helt sikkert greit i sommerhalvåret, men verre var det når høsten kom, med regn og frost og stien ble glatt og vanskelig både å komme ned og kan hende verre å komme opp.

Kjelvikskaret, eneste vei ned til fiskeværet, når man ikke kom med båt – Foto: Elisabeth Meyer 1941

Sterk skjønner vi at Isak ble, så mye som han gikk, men også at det kunne ble lange arbeidsdager, mange av dem slitsomme. I førjulstida måtte ha med mer enn postveska, for å få med alle pakkene folk hadde bestilt.

Håkon Johansen husker at Isak, når han kom fra Kjelvik ut på ettermiddagen, alltid gikk forbi kjøkkenvinduet deres i Nordvågen. Også da kunne postveska være fylt med post som skulle til postkontoret i Honningsvåg.

Johansen, som bare kaller ham Isak Postmann, skriver at han ikke vet i hvor mange år Isak bar posten frem og tilbake mellom Honningsvåg, Nordvågen og Kjelvik. Det han som pensjonist i tida omkring 1983 vet, når han ser tilbake, er at han, fra han var barn, til han som 19-åring reiste til sjøs, så Isak på den lange veien med posten.

Publisert på ny 30. mars 2024 med kilde

• Johansen, Håkon (1983) «Et barndomsminne fra gamle Nordvågen», i Årbok for Nordkapp 1983, Honningsvåg

Informant

• Håkon Johansen gir mannen betegnelsen Isak Postmann, mens han egentlig heter Isak Isaksen, forteller Svein Arne Broks, en av postmannens etterkommere.

HOME  BACK.

Christian Martin Bruun (1862-1935) og kona Helene tok de to barna sine med seg og flyttet fra Kjelvik til Kamøyvær i mai 1905. Da hadde Christian, som nettopp hadde fylt 40, kjøpt fiskebruket i det lille fiskeværet. Det hadde vært bare ni fastboende i Kamøyvær i 1900, og ingen i Risfjord.

Da Christian Bruun kom til Kamøyvær, hadde han skaffet seg allsidig erfaring gjennom oppveksten, men også som ansatt på fiskebruket til broren i Kjelvik og på fiskebruket hos Feddersen & Nissen i Honningingsvåg. Han hadde jobbet i forretningen til Ole Finckenhagen i Hammerfest. Deretter dro han til Amerika sammen med flere av brødrene. Her jobbet som snekker.

Christian Martin Bruun

Firmaet Robertson som han hadde kjøpt fiskebruket av, hadde drevet det bare i sesongene. Christian Bruun derimot gikk i gang med helårsdrift. Han begynte også med handel der man fikk kjøpt alt det man trengte av kolonialvarer og fiskeredskaper.

MED KJØPET  av anlegget fulgte det rorbuer for fremmedfiskerne og det var en anseelig mengde fiskehjeller. Også Lillekamøya, og omtrent halve Storkamøya fulgte med i prisen på de 12.000 kronene nesten hele fiskeværet ble kjøpt for.

Christian Bruun gjorde hva han kunne for å sikre seg så mye som mulig av strandarealene for å beskytte seg mot eventuelle konkurrenter.

All den erfaring han hadde skaffet seg, skulle komme godt med i oppbyggingen av fiskebruket han nå gikk i gang med. Han var egenhendig med i snekkerarbeidene som skulle gjennomføres da han satte i gang utbedringer av kai og bygninger, men også i byggingen av nye boliger.

ALLEREDE DEN SAMME HØSTEN som familien kom til Kamøyvær, ble både posteksederingen og ekspederingen av dampskipstrafikken en del av det bedriften ble å ta seg av. De største båtene kunne ikke komme til kai. Både lokalbåten, og godsbåtene som kom med salt og kull, og som hentet tørrfisk, saltfiske og tran måtte betjenes via ekspedisjonsbåt.

Så skjedde det som til vanlig skjer, der det er arbeid å få, dit kommer det arbeidskraft. Fisket var godt de første årene etter at den nye bedriften var kommet i gang, og hit kom det både enslige og hele familier flyttende. Kamøyvær begynte å vokse, stadig kom det nye innbyggere. Det kom folk hit både fra fjern og nær, finlendere likesåvel som nordmenn.

TILSTRØMMINGEN I SESONGENE var stor, omtrent like mange fiskere var vanligvis samlet i Finnmark under begge sesongene, men i Kamøyvær mest om våren. Under vårtorskefisket i mars, april og mai, via den glidende overgangen mot sommerfisket, kom også oppkjøpsfartøyene, sammen med alle fremmedfiskerne.

OPPKJØPSFARTØYENE kom til Kamøyvær, langveisfra, som til de andre fiskeværene i Finnmark. Straks lodda var der og med det de store torskestimene i sitt følge, var kjøpefartøyene der. Om bord ble fisken saltet og ført sørover til Vestlandet, der den ble tørket på berg og solgt som klippfisk til Spania og Portugal. Det var også køpefartøy som saltet fisken og førte den til Alta, der det også ble produsert klippfisk til markedene i Europa.

Det var da det var penger å tjene, og fiskerne hadde valgmulighene, selge der prisene var høyest.

POMORENE FRA RUSSLAND kom også med sine kjøpefartøyer fra Kvitsjøområdet, slik de allerede hadde gjort i det lange tider.

Cristian Bruun fikk konkurrenter. Dem var det ikke lett å holde på avstand, så til Kamøyvær kom det flere fiskebruk, også rundt i Rishamn. Alle var de filialer av fiskebruk andre steder, så Christian Bruun fikk konkurranse allerede kort til etter at han etablerte seg. Særlig var det mange som etablerte seg i perioden med høykonjunktur under første verdenskrig da prisene økte så mye.

Vi ser noen av konkurentenes fiskebruk

DE FLESTE AV KONKURENTENE drev mindre bruk, og bare under vårfisket. Da det var over i slutten av mai, lukket de dørene. Waldemar Larsen som hadde fiskebruk i Storbukt, kom i 1908 til Kamøyvær med sitt fiskebruk. Kan ble dermed en av de viktigste konkurentene, og drev et av de viktigste brukene i sesongene.

Christian Bruun skaffet seg likevel en konkurrent, og det frivillig. Det var da han solgte tomt til brødrene Olaf og Fredrik Bull fra Repvåg i tida omkring 1920. Svein Aasegg, dattersønn til Christian, skriver at tanken på hva som var til nytte for Kamøyvær, antakelig var med å avgjøre saken.

Christian Bruun var naturligvis en nessekonge, han også. Han var hardt arbeidende, mild og hjelpsom. Han var stillfarende, gemyttlig, snill og lett å omgåes med. Dermed hadde han mange venner i Kamøyvær. Svein Aasegg forteller at han av eldre kamøyværfiskere har fått bekreftet at bestefaren var godt likt.

Christian Bruun var respektert og pålitelig. I tillegg til å drive fiskebruket, og forretningen, var han kommunens revisor, og han tok på seg mange offentlige hverv. Blant annet satt han i styret for Tuberkuloseforeningen sammen med Sofie Aas. Han var medlem i Kjelvik sparebanks forstanderskap fra oppstarten i 1912 og helt til 1929, herav åtte år som dets leder.

Det var som nevnt kun ni fastboende i Kamøyvær i 1900, altså fem år før Christian Bruun kom dit. I Skipsfjord bodde det 18, og det bidro kanskje til at det ble nok arbeidsfolk på fiskebruket.

Da veien var bygd ferdig frem til Kamøyvær i juni 1939, kjøpte firmaet, ved svigersønnen Roald Aasegg to biler, en splitter ny Ford lastebil og en Ford personbil. Lastebilen ble brukt når det skulle sendes fisk via Honningsvåg med hurtigruta. Personbilen ble brukt som taxi i Honningsvåg, med Simon Jensen som sjåfør.

TYSKERNE KONFISKERTE først drosjebilen, allerede i 1940, noe senere også lastebilen. Da Kamøyvær ble satt i brann, forsvant fiskebruket og og alt det som hørte med; egnebuene, trandamperiet, oljetankanlegget og kullagret – alt det Christian Bruun hadda bygd opp gjennom tretti år.

Christian Martin Bruun døde i 1935.

Publisert på ny tirsdag 2. april 2024 med kildene

• Aasegg, Svein (2012) «Kjøpmann Christian Martin Bruun (1862-1935)» Årbok for Nordkapp 2012
• Hansen, Einar Richter (2012) «Klippfiskproduksjon i Finnmark gjennom 300 år» Årbok for Nordkapp 2012

HOME  BACK.