Christian Martin Bruun (1862-1935) og kona Helene tok de to barna sine med seg og flyttet fra Kjelvik til Kamøyvær i mai 1905. Da hadde Christian, som nettopp hadde fylt 40, kjøpt fiskebruket i det lille fiskeværet. Det hadde vært bare ni fastboende i Kamøyvær i 1900, og ingen i Risfjord.

Da Christian Bruun kom til Kamøyvær, hadde han skaffet seg allsidig erfaring gjennom oppveksten, men også som ansatt på fiskebruket til broren i Kjelvik og på fiskebruket hos Feddersen & Nissen i Honningingsvåg. Han hadde jobbet i forretningen til Ole Finckenhagen i Hammerfest. Deretter dro han til Amerika sammen med flere av brødrene. Her jobbet som snekker.

Christian Martin Bruun

Firmaet Robertson som han hadde kjøpt fiskebruket av, hadde drevet det bare i sesongene. Christian Bruun derimot gikk i gang med helårsdrift. Han begynte også med handel der man fikk kjøpt alt det man trengte av kolonialvarer og fiskeredskaper.

MED KJØPET  av anlegget fulgte det rorbuer for fremmedfiskerne og det var en anseelig mengde fiskehjeller. Også Lillekamøya, og omtrent halve Storkamøya fulgte med i prisen på de 12.000 kronene nesten hele fiskeværet ble kjøpt for.

Christian Bruun gjorde hva han kunne for å sikre seg så mye som mulig av strandarealene for å beskytte seg mot eventuelle konkurrenter.

All den erfaring han hadde skaffet seg, skulle komme godt med i oppbyggingen av fiskebruket han nå gikk i gang med. Han var egenhendig med i snekkerarbeidene som skulle gjennomføres da han satte i gang utbedringer av kai og bygninger, men også i byggingen av nye boliger.

ALLEREDE DEN SAMME HØSTEN som familien kom til Kamøyvær, ble både posteksederingen og ekspederingen av dampskipstrafikken en del av det bedriften ble å ta seg av. De største båtene kunne ikke komme til kai. Både lokalbåten, og godsbåtene som kom med salt og kull, og som hentet tørrfisk, saltfiske og tran måtte betjenes via ekspedisjonsbåt.

Så skjedde det som til vanlig skjer, der det er arbeid å få, dit kommer det arbeidskraft. Fisket var godt de første årene etter at den nye bedriften var kommet i gang, og hit kom det både enslige og hele familier flyttende. Kamøyvær begynte å vokse, stadig kom det nye innbyggere. Det kom folk hit både fra fjern og nær, finlendere likesåvel som nordmenn.

TILSTRØMMINGEN I SESONGENE var stor, omtrent like mange fiskere var vanligvis samlet i Finnmark under begge sesongene, men i Kamøyvær mest om våren. Under vårtorskefisket i mars, april og mai, via den glidende overgangen mot sommerfisket, kom også oppkjøpsfartøyene, sammen med alle fremmedfiskerne.

OPPKJØPSFARTØYENE kom til Kamøyvær, langveisfra, som til de andre fiskeværene i Finnmark. Straks lodda var der og med det de store torskestimene i sitt følge, var kjøpefartøyene der. Om bord ble fisken saltet og ført sørover til Vestlandet, der den ble tørket på berg og solgt som klippfisk til Spania og Portugal. Det var også køpefartøy som saltet fisken og førte den til Alta, der det også ble produsert klippfisk til markedene i Europa.

Det var da det var penger å tjene, og fiskerne hadde valgmulighene, selge der prisene var høyest.

POMORENE FRA RUSSLAND kom også med sine kjøpefartøyer fra Kvitsjøområdet, slik de allerede hadde gjort i det lange tider.

Cristian Bruun fikk konkurrenter. Dem var det ikke lett å holde på avstand, så til Kamøyvær kom det flere fiskebruk, også rundt i Rishamn. Alle var de filialer av fiskebruk andre steder, så Christian Bruun fikk konkurranse allerede kort til etter at han etablerte seg. Særlig var det mange som etablerte seg i perioden med høykonjunktur under første verdenskrig da prisene økte så mye.

Vi ser noen av konkurentenes fiskebruk

DE FLESTE AV KONKURENTENE drev mindre bruk, og bare under vårfisket. Da det var over i slutten av mai, lukket de dørene. Waldemar Larsen som hadde fiskebruk i Storbukt, kom i 1908 til Kamøyvær med sitt fiskebruk. Kan ble dermed en av de viktigste konkurentene, og drev et av de viktigste brukene i sesongene.

Christian Bruun skaffet seg likevel en konkurrent, og det frivillig. Det var da han solgte tomt til brødrene Olaf og Fredrik Bull fra Repvåg i tida omkring 1920. Svein Aasegg, dattersønn til Christian, skriver at tanken på hva som var til nytte for Kamøyvær, antakelig var med å avgjøre saken.

Christian Bruun var naturligvis en nessekonge, han også. Han var hardt arbeidende, mild og hjelpsom. Han var stillfarende, gemyttlig, snill og lett å omgåes med. Dermed hadde han mange venner i Kamøyvær. Svein Aasegg forteller at han av eldre kamøyværfiskere har fått bekreftet at bestefaren var godt likt.

Christian Bruun var respektert og pålitelig. I tillegg til å drive fiskebruket, og forretningen, var han kommunens revisor, og han tok på seg mange offentlige hverv. Blant annet satt han i styret for Tuberkuloseforeningen sammen med Sofie Aas. Han var medlem i Kjelvik sparebanks forstanderskap fra oppstarten i 1912 og helt til 1929, herav åtte år som dets leder.

Det var som nevnt kun ni fastboende i Kamøyvær i 1900, altså fem år før Christian Bruun kom dit. I Skipsfjord bodde det 18, og det bidro kanskje til at det ble nok arbeidsfolk på fiskebruket.

Da veien var bygd ferdig frem til Kamøyvær i juni 1939, kjøpte firmaet, ved svigersønnen Roald Aasegg to biler, en splitter ny Ford lastebil og en Ford personbil. Lastebilen ble brukt når det skulle sendes fisk via Honningsvåg med hurtigruta. Personbilen ble brukt som taxi i Honningsvåg, med Simon Jensen som sjåfør.

TYSKERNE KONFISKERTE først drosjebilen, allerede i 1940, noe senere også lastebilen. Da Kamøyvær ble satt i brann, forsvant fiskebruket og og alt det som hørte med; egnebuene, trandamperiet, oljetankanlegget og kullagret – alt det Christian Bruun hadda bygd opp gjennom tretti år.

Christian Martin Bruun døde i 1935.

Publisert på ny tirsdag 2. april 2024 med kildene

• Aasegg, Svein (2012) «Kjøpmann Christian Martin Bruun (1862-1935)» Årbok for Nordkapp 2012
• Hansen, Einar Richter (2012) «Klippfiskproduksjon i Finnmark gjennom 300 år» Årbok for Nordkapp 2012

HOME  BACK.