Karesius Løkke (1831-1904) kom til Honningsvåg våren 1856, sammen med de mange fremmedfiskerne, kanskje under vårtorskefisket, eller for å delta under det andre viktige sesongfisket, det man har kalt sommerfisket.

Denne fiskeren, Karesius Løkke fra Karnes i Lyngen, var 25 år da han kom. Om det var første gangen han var innom, er ikke godt å si, men her ble han kjent med Kirsten Pedersdatter Johansen. Hun var nettopp blitt enke. Løkke ble værende, og tok jobb hos henne. Siden giftet de seg og han ble stedfar for de fire barna hun hadde, alle jenter.

Karesius Løkke – Et foto fra Rådhuset i Nordkapp

Så gikk han i gang med å kjøpe fisk, og etter hvert fikk han resten av familien til å bryte opp fra hjemstedet i Lyngen og hit kom de.

Foreldrene Ole Iver og Karine og de fire søsknene kom alle hit i 1863, elleve år etter at han selv hadde kommet.

Om Karesius Løkke er det å si at han nok var en driftig mann. Ikke bare klarte han å få resten av familien sin hit, men da det begynte å bli behov for det, åpnet han også en aldri så liten butikk. Det var i 1868, tolv år etter at han kom. Folketallet hadde allerede begynt å øke så pass at det var blitt et aldri så lite behov for ei forretning på stedet.

Løkke ble etter hvert innvalgt i herredstyret, og han ble ordfører i kommunen i 1865.

Som ordfører i Kjelvik herred, som kommunen da het, kom han også til å bli medlem av Finmarkens Amtforstanderskap, det som senere ble til Finnmark fylkesting. Her var det ordførerne som utgjorde den vedtaksfattende delen av Amtforstanderskapet.

Karesius Løkke skulle komme til å  være med i Kommunestyret i hele 37 år.

I en ti års tid hadde det vært bare to til tre familier i Honningsvåg. Nå hadde det kommet flere og bosatt seg her.

Og da det første dampskipet kom innom med varer, post og passasjerer i juni 1866, tok han seg av ekspederingen. Karesius Løkke ble da også en slags dampskipsekspeditør.

Kirsten og Karesius Løkke hadde flere eiendommer, som fiskebruket inne i Vågen, en eiendom på Altsula og ei utslått i Breivika.

Da det kom på tale å bygge ny kirke i kommunnen, og det ble snakk om å få den bygd opp i Honningsvåg, tilbød Løkkefamilien tomt, gratis. Og slik ble det, kirka og kirkegården kom opp der Karesius Løkke hadde fiskehjellene.

Her bodde Kirsten og Karesius Løkke, i det kvite huset med avtagbart bislag oppe til venstre – Foto fra Engelbert Svane

Nå er det også å si at en av brødrene hans, Edvard, som var 15 da familien ankom, ble gift med Berit, ei av de mange døtrene til Kirsten, enka han giftet seg med.

Edvard og Berit bygde hus i det som da var Holmbukt, det som på folkemunne etter hvert begynte å gå under navnet Løkkebukta. Det kan man forstå, for Edvard og Berit hadde i 1898 fått ikke mindre enn ti barn, og det ellevte skal ha kommet til verden kort tid etterpå. Og flere av dem bosatte ser her, blant annet Ole Løkke og kona. Karesius Løkkes ankomst i 1856 bidro også til at befolkningen i Honningsvåg økte så raskt som den gjorde.

Publisert 2017.05.19 – Sist endret 2019.04.24 med kilder som blant annet:

• Richter Hansen, Einar (1990) Nordkapp en fiskerikommune fra de eldste tider til i dag, Nordkapp kommune, Honningsvåg
• Nordkapp menighetsblad for desember 1959
• Se BAL!

HOME  BACK.

Samuli Paulaharju (1875-1944) vokste opp i Kurikka, 10 mil sør-øst for Vasa. Sin lærerutdanning fikk han ved Jyväskylä Lærerseminar. Han gikk ut herfra 27 år gammel og flyttet til Oulu. Her begynte han å undervise i kunst og håndverk ved en skole for døveblinde.

Som de finske innvandrerne til «Landet der oppe ved havet», gikk han til fots. Han, som de andre, fulgte de flere hundre år gamle rutene. Ut på vinteren, i tida omkring solas tilbakekomst, var det tid for å legge i vei.

Fra Oulu dro han nordover. Fra Torneå fulgte man elvene til Karesuando. Det var flere valgmuligheter under veis, men de fleste dro mot Skibotn, Nordreisa, Alta og Vadsø.

BILDET

Samuli Paulaharju

Samuli Paulaharju hadde vært på flere reiser her nord, i 1925, 1926 og i 1927. Da han først sent ble oppmerksom på at det bodde kvæner i det som da var Kjelvik herred, kom han hit. Vi har sett bilder han har tatt i blant annet Kjelvik, Kamøyvær og Gullgammen.

Einar Niemi skriver at når Paulaharju ikke alltid er helt nøyaktig, for eksempel når det gjelder personalopplysninger, så blir ikke hovedverdien av det han har gjort, knyttet til de eksakte data, og skriver:

Vi får lite av egentlige historiske opplysninger, men desto mer om miljø, boforhold, eventyr og sagn og om det kulturmøte som fant sted her ute hvor også samer og nordmenn levde og virket.

Samtidig omtaler han Paulaharju som en mester i å formidle, først og fremst i kuturhistorisk forstand.

Det var sommerhalvåret Paulaharju brukte til sine reiser for å studere folkelivet. Om vinteren skrev han, og arbeidet, først som lærer, og deretter fra 1908, som kurator ved Nord-Østerbotn Museum i Oulo.

Det er han som har skrevet boken På Finnmarkens ytterste öer, ei bok som lenge var å finne i hyllene ved Nordkapp folkebibliotek.

Einar Niemi omtaler årsakene til den finske tilflyttingen som mange, og forholdene dem i mellom som sammensatte, men sier at hovedårsakene var befolkningsøkning i hjemlandet og rikt fiske i Varanger.

Om dette har Samuli Paulaharju skrevet, gjengitt etter Einar Niemi:

«Havet og havets grøde og hundrevis av fortellinger om det forunderlige Finnmark har vært finlenernes følgesvenn til Ishavet.»

«Tidende om det merkelige landet og enda merkeligere havet har uavbrutt funnnet vegent til Finlands ødemarker og lokket folket ut på vandring.»

SamuliPaulaharju var en produktiv forfatter, og skrev mer enn 20 bøker. I tillegg skrev han hundrevis av avisartikler og tok mer enn åtte tusen fotografier. Og han tegnet.

Samuli Paulaharju hadde ingen akademisk utdannelse i retning av etnografi, og ble av enkelte i samtidens elite, sett på med et litt nedlatende blikk. I dag blir han regnet som en av de aller fremste finske etnografene, eller folkelivskildrerne. I 1943 ble han utnevnt til professor.

Samuli Paulaharju døde i 1944.

Publisert på ny 7. mars 2024 med kildene

• Bottolfsen, Øystein (1990) Finnmark fylkeskommunes historie 1940-1990, Finnmark fylkeskommune, Vadsø
• Einar Niemi (1982) «Finsk bosetting i Nordkapp» i Årbok for Nordkapp 1982,
• Einar Niemi (1976) «Emner fra Finnmark» i Trekk fra Nord-Norges historie, Gyldendal Norsk Forlag A/S, Oslo 1976 2. opplag,
• Paulaharju, Samuli (1935) På Finnmarkens yttersta öar, Tornedalica, Luleå 1982
• Wikipedia (2017) «Samuli Paulaharju» engelsk versjon 2017.05.18

.HOME

Elisabeth Meyer (1899-1968) var journalist og fotograf. Hun arbeidet først og fremst som reportasjefotograf, og publiserte blant annet i Aftenposten, i A-magasinet, i Magasinet for alle og i National Geographic Magazine.

Foruten at hun reiste rundt i Norge, Norden og i flere land i Europa, var hun også i Iran, Irak, Syria og India, men også i Mexico og Alaska.

Under krigen kom hun til Finnmark i 1941. Med et forlag hadde hun inngått avtale om å fotografere fra hele Norge.

Elisabeth Meyer tok bilder i Honningsvåg, Kamøyvær og Kjelvik. Her la hun vekt på å beskrive samfunnet, menneskene og miljøet. Da hun var omkring og fotograferte på fiskebruket vi også har bilder fra, la hun vekt på å få med navnene på dem hun fotograferte. Det samme gjorde hun da hun tok bilder av en del av bolighusene i Honningsvåg, hun fikk med seg navnene på huseierne.

Da hun gikk bort i 1968, ble alle de 50.000 fotografiene hennes, flere hundre private brev, og notater lagret privat, men har nå kommet frem. Det skjedde ikke før 2000. Her kan man få innblikk i hennes liv og virke.

Elisabeth Meyer 1924

I september 2013 var det en artikkel i A-magasinet om henne, og samme år kom boken «Elisabeth Meyer Rapporter fra verden 1920-1950» ut.

Publisert med kildene

• Elisabeth Meyer på Wikipedia 24. juni 2024
• A-magasinet 30.09.2013

.HOME