Isak Isaksen, det var postmannen Håkon Johansen møtte i oppveksten i Nordvågen. I Årbok for Nordkapp 1983, skriver han om sin opplevelse av postmannen han møtte. Postmannen. Isak Isaksen, som den gang gikk under navnet «Isak Postmann» bodde på Vestersida, kanskje i et av husene på bildet under. I dag er de ikke mange som har hørt om Isak Isaksen, postmannen, han som i årevis gikk på sin vei mellom Honningsvåg og Kjelvik. Før arbeidsdagen begynte, måtte han tidlig opp, for han måtte gå fra Vestersida og til Honningsvåg for å komme på arbeid.
Håkon Johansen skriver:
«Her på postkontoret fikk han den store postveska stappende full, som oftest da, med post og pakker til Nordvågen og Kjelvik, som på den tiden hadde mellom 800 og 900 innbyggere til sammen.»
Så legger han til:
«Dette kunne være tungt nok sommerdag i fint vær, men høst og vinter med storm og snefokk, da var det et umenneskelig slit.»
Med postveska og posthornet over skuldra, la han i vei, fra Honningsvåg om morgenen, og fra Kjelvik ut på ettermiddagen. Vel fremme i Nordvågen, som i Kjelvik, ble postveska, og noen ganger postsekken han i tillegg hadde med, satt ned på bakken. Så blåste han i hornet, et horn med mange bulker etter lang tids bruk, men med en kraftig lyd så folk skulle kunne høre at nå, hadde posten kommet.
Om vintrene gikk han, «Isak Postmann», på ski, ja til langt ut på våren. Da hadde han kommager på, og ikke andre bindinger enn ei reim over skiene som han stakk føttene med kommagene på inn i. Skistaver hadde han ikke, men en lang staur.
Når postmannen kom så langt at han kunne se Kjelvik langt der nede, var det å begynne på den bratte nedstigninga, ned Kjelvikskaret.
På vei tilbake fra Kjelvik og Nordvågen, tok han med den posten som skulle sendes. Nedoverbakken fra Kjelvik mot Nordvågen, satte han seg over skrevs på stauren, det må jo være der han kunne sette utfor, så styrte han nedover mot bebyggelsen.
Vi får også høre Johansens vurdering av forholdene i vintertida:
«Vinterstid var gangstien dekket under metertykt sne og islag. Da var det en kjetting som en kunne fire seg ned etter, og til god hjelp når en skulle kravle seg opp på tilbaketuren.»
Det gikk helt sikkert greit i sommerhalvåret, men verre var det når høsten kom, med regn og frost og stien ble glatt og vanskelig både å komme ned og kan hende verre å komme opp.

Kjelvikskaret, eneste vei ned til fiskeværet, når man ikke kom med båt – Foto: Elisabeth Meyer 1941
Sterk skjønner vi at Isak ble, så mye som han gikk, men også at det kunne ble lange arbeidsdager, mange av dem slitsomme. I førjulstida måtte ha med mer enn postveska, for å få med alle pakkene folk hadde bestilt.
Håkon Johansen husker at Isak, når han kom fra Kjelvik ut på ettermiddagen, alltid gikk forbi kjøkkenvinduet deres i Nordvågen. Også da kunne postveska være fylt med post som skulle til postkontoret i Honningsvåg.
Johansen, som bare kaller ham Isak Postmann, skriver at han ikke vet i hvor mange år Isak bar posten frem og tilbake mellom Honningsvåg, Nordvågen og Kjelvik. Det han som pensjonist i tida omkring 1983 vet, når han ser tilbake, er at han, fra han var barn, til han som 19-åring reiste til sjøs, så Isak på den lange veien med posten.
Publisert på ny 30. mars 2024 med kilde
- Johansen, Håkon (1983) «Et barndomsminne fra gamle Nordvågen», i Årbok for Nordkapp 1983, Honningsvåg
Informant
- Håkon Johansen gir mannen betegnelsen Isak Postmann, mens han egentlig heter Isak Isaksen, forteller Svein Arne Broks, en av postmannens etterkommere.
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.