Sovjet går til motoffensiv på Murmanskfronten

Det var først i september 1944, tre år etter at tyskerne hadde gått mot Murmansk og møtt kraftig motstand, at det skjedde noe. Da hadde russerne forberedt seg til motoffensiv, og inngått våpenhvile med Finland. Det gjorde de den 4. september.

Betingelsene Russland hadde gitt, var at finnene skulle drive tyskerne ut av landet innen to uker. Datoen var satt til 15. september.

Tyskerne strømmer inn i Finnmark og Troms

Tyskerne hadde nå mistet en av sine allierte, og de tyske troppene i Finland som var på 200.000 mann, måtte trekke seg ut. De brente store områder i landet og la det øde etter seg i det de strømmet inn i Troms og Finnmark.

Nøyaktig én måned senere, den 4. oktober, fikk tyskerne beskjed fra Berlin om å trekke seg tilbake fra Murmanskfronten. Den 7. oktober, tre dager etter, satte russerne i gang offensiven mot tyskerne.

Den 18.oktober, hadde Hitler gitt ordre om at alle som bodde øst for Lyngenfjorden skulle evakueres.  For å få transportert folk unna før brenninga ble satt i gang, ble alt av  folk fra Berlevåg og vestover lastet om bord i skip fra den tyske marinen, men også store mengder fiskebåter og fraktefartøyer.

Det var ti dager senere, den 28. oktober, litt over tre uker etter at tyskerne hadde får beskjed om å trekke seg ut av sine besatte områder på Murmanskfronten, beskjeden fra Berlin kom om at de skulle brenne ned alt etter seg.  Alt skulle bli lagt øde. Russerne skulle ikke finne noen mulighet til å bli værende.

Brannkommandoer ble satt opp. De gikk i gang, men den russiske offensiven var så hard, og kom så fort, at tyskerne ikke klarte å få satt fyr på alt de skulle brenne ned. Mye ble igjen, men så godt som alt vest for Gamvik, Tana og Polmak ble brent ned. Det man i generasjoner hadde bygd opp, og uansett hvor fattigslig de fleste finnmarkinger levde, var det en tragedie.

Slik endte det

Før evakueringa ble iverksatt, hadde myndighetene med Reichskommisar Terboven og Quisling den 10. oktober 1944 utnevnt to ministre for Finnmark, deriblant Jonas Lie.

Ministrene med sine evakueringsmedarbeidere, hadde kommet nordover med fly. De hadde sendt ut rundskriv, satt opp plakater og dratt rundt i Finnmark og prøvd å få folk til å evakuere mer eller mindre frivillig. Myndighetene i London hadde på sin side oppfordret befolkninga til bli, så det nyttet ikke for Quislings ministre å få andre enn ledende nazister og NS-sympatisører til å dra.

Raseringen av Finnmark og Nord-Troms hadde begynt i Tanadalen den 31.oktober. I rask rekkefølge ble alt man kunne brenne, brent ned da på veien vestover.

Evakueringa kommer i gang

Den 22. oktober hadde skolemyndighetene fått beskjed om at undervisninga skulle avsluttes. Den 26. oktober fikk befolkninga i Honningsvåg beskjed om at nå hadde tida kommet.

Da beskjeden kom om å sette i gang evakueringa, hadde NS-ordfører Samuel Giæver allerede sendt ut beskjed til befolkninga i Honningsvåg om at evakueringa skulle begynne. I løpet av natt til den 26. oktober, og vi er i 1944, ble alle de 300 som hadde telefon oppringt og gitt følgende informasjon:

Om ikke folk evakuerte neste morgen, ville den mannlig befolkningen bli arrestert og betraktet som krigsfanger.

Honningsvåg med Dampskipskaia før krigen

Mens telefonene kimte rundt om, ble det banket på dørene i hele Honningsvåg. De mer enn to tusen innbyggerne ble vekket av tyske soldater og NS-folk som gikk rundt med den samme beskjeden. De fikk i tillegg vite at mennene ville bli tatt som gisler og sendt til Østfronten om ikke alle forlot husene sine.

Når de tok så hardt i, var det fordi befolkninga ikke tok tyskernes og nazistenes beskjed om evakueringa på alvor. På et møte noen dager før, det 22. oktober 1944, hadde ordføreren gitt beskjed om at skoleundervisninga i skolen skulle stoppe.

Alle skulle bli sendt vekk, det var ordre dra Hitler. Fra Skarsvåg ble ikke folk sendt av gårde før søndag 5. november. Da hadde alle de noe over 200 som bodde der, blitt ført om bord i lokalruteskipet D/S Røst.

Lensmann Knut Valle hadde tydelig sagt fra til de tyske myndighetene i Honningsvåg at ei evakuering ikke var aktuelt. Valle nektet, og adlød ikke ordren om evakuering. Han sa at det befolkninga da måtte igjennom ville by på store problemer, og lidelser.

Ingenting hjalp, kommandanten lånte ikke øre til det. Ordfører Giæver forlangte lensmannsfullmektig Valle arrestert. Knut Valle og familien ble arrestert. NS-ordføreren i Hammerfest, Peder Berg, var evakueringsjef i Vest-Finnmark. Han mente at Valle burde bli skutt, kunne telegrafbestyrer Peder Hvalrygg, som hadde avlyttet telefonsamtalene, fortelle (Jaklin 2016).

Da NS-ordfører Samuel Giæver ga opp under anstrengelsene, ble Ola Røkke, presten, av okkupasjonsmakten bedt om å overta ansvaret for evakueringa. Etter litt betenkningstid, kom han til at det var det riktige å gjøre, slik situasjonen var (Jaklin 2016).

Det ble satt inn både tyske marinefartøyer for å få transportert folk unna før brenninga ble satt i gang, men også store mengder fiskebåter og fraktefartøyer.

Folk ble satt om bord i alle slags fartøyer, fra små fiskebåter til det store, nybygde fraktefartøyet til fiskekjøper «Sivert Maan».

Frakteskuta «Sivert Maan» ble solgt til Ibestad i Troms, og omgjort til fiskefartøy etter krigen.

Det første skipet folk hadde fått beskjed om å møte frem til, var frakteskuta «Sivert Maan».  Den var klar for avgang søndag 29. oktober, slik jeg forstår det Einar Richter Hansen skriver i Nordkapp, en fiskerikommune (Hansen 1990,450).

Den 13. november 1944 satte tyskerne i gang med å brenne Honningsvåg, og da hadde man allerede brent både Skarsvåg, Kamøyvær, Sarnes og Nordvågen. Tyskerne gikk så nøye til verks at de ikke ble ferdige før i slutten av desember, men flere hadde stukket seg bort, har vi hørt fortellinger om.

Her som i resten av fylket, fikk innbyggerne tjuefire timer på seg til å gjøre seg klare til å dra, og det var omtrent bare det de gikk og stod i de fikk med seg.

Raseringa hadde begynt i Tanadalen den 31.oktober. I rask rekkefølge ble den satt i gang vestover. Alt av folk fra Berlevåg og vestover ble lastet om bord i båter, men også om bord i skip fra den tyske marinen.

Honningsvåg var et av de største fiskeværene i Finnmark, det største i Vest-Finnmark og hadde 2.500 innbyggere. Samtidig var det viktig for tyskerne å sette alt inn på å få hindret russerne i å finne mulighet til å sette seg fast her.

Evakueringshøsten var uvanlig mild det året, ellers hadde det gått adskillig verre for dem som ble stuet om bord i alle slags fartøyer for å bli fraktet bort.

Hjørdis Lia forteller hvordan hun opplevde det å bare måtte gå om bord i en fiskebåt med 24 andre for så å forlate alt.

«Det var grusomt å måtte forlate det man eide, men vi var jo optimister og trodde dette bare skulle bli et kortere opphold som viste seg å vare i 4 år.»

Publisert på ny torsdag 17. juli 2025

HOME  BACK

Den 5. november 1944, ble innbyggerne i Skarsvåg sendt derfra. De litt mer enn 200 som bodde i Skarsvåg, hadde fått beskjed noen dager før om hva som kom til å skje. Som ellers der deportasjon eller evakuering var forestående, måtte buskapen slaktes, om det ble tid til det før man måtte flykte.

I Skarsvåg gikk man i gang med å slakte høns, sauer, geiter og kyr. Man hadde da med mat på veien. Tønner ble funnet frem, og i dem ble kjøttet saltet, og gravd ned i bakken. Håpet var å kunne komme tilbake, og da finne maten. Det kjøttet som var mer enn de kunne få plass til, kastet de på sjøen for at tyskerne ikke skulle kunne gjøre seg nytte av det.

BILDE

I familien til Torbjørn Øvervold (f.1934) fikk de ikke bare saltet og gravd ned kjøttet, de fikk også pakket ned noen av eiendelene sine. Også dem pakket de i tønner som de også grov ned, mens rasende tyskere gikk rundt i bygda og kommanderte.

Det var «i håp om å finne det igjen hvis vi noen gang kom tilbake», forteller Øvervold 73 år etter til reporter Knut Hovind i ukebladet Hjemmet for uke 23, 2017.

På avreisedagen gikk de om bord i den gamle dampbåten «Røst» sammen med resten av skarsvågingene som skulle transporteres vekk. Under veis kunne de se at det brant langs hele leia mens de seilte mot Tromsø.

Når han, som da var 10 år gammel, i dag blir spurt om han var redd, svarer han: ”Nei, faren min var jo der hele tiden, men jeg var svært spent”. Så legger han til: ”Men jeg gråt, og kjente et voldsomt hat til tyskerne”.

Publisert med kilde

• Hovind, Knut (2017) «Jeg hatet tyskerne til jeg møtte deg» i ukebladet Hjemmet, uke 23/2017

HOME   BACK

Nordkapp i historien

TEKST UNDR UTARBEIDING 12. JULI 2015

De mange trelastbåtene som sommeren igjennom kom innom Honningsvåg for bunkring og lostjenester, satte sitt preg på byen, slik trålerne også gjorde det.

Noen av dem kom flere ganger hver sommer. De som kom tidligst, kunne bli liggende ute på fjorden i både ei og to uker for å vente på tillatelse til å gå østover. Forsikringsselskapene, blant annet det store Lloys i London, fikk jeg vite av en som hadde vært fyrbøter om bord på et av skipene som gikk i denne trafikken, stilte krav om at ve måtte vente til en fastsatt dato.

Vi kunne høre, ikke bare de mange ulike lydene fra fløytene når de ville ha los om bord, eller få satt i land de medfølgende losene de hadde fått om bord i Lødingen. Vi hørte ramlingen fra kjettingene når de slapp de store, og tunge jernene, eller ankrene. Det var en skremmende lyd for småbarn i Honningsvåg når de ikke visste hva det var. Lyden fra kjettingene gikk daglig igjen, hele sommeren.

Var det ikke los å få i øyeblikket, måtte skipene ankre opp å bli liggende til det ble los å få. Det samme måtte gjøres når det ikke var kaiplass ledig når det skulle bunkres.

At de kom innom, dro videre, eller ble liggende, med eller uten last, var liksom en selvfølge helt fra vi var små og så lenge det varte. Det var med og gjorde Honningsvåg til et flott sted å vokse opp.

Hvor hentet de lasten?

Det vi alle visste, var at de var på vei til Arkhangelsk for å hente det vi kalt for trelast. Vi hørte så vidt om Onega, at det også var en by trelastbåtene gikk til, og at det også var i Kvitsjøen. Hvor de to byene mer nøyaktig lå, hadde mindre betydning, for de fleste av oss som så livet ute på fjorden. Det var som regel nok å vite at det var langt der øst, i Russland et sted.

Det vi ikke visste, var at mange av de store skipene gikk mye lenger innover i Russland. Først når spørsmålene om trelasttrafikken som vi nå ikke lenger ser noe til, blir spørsmålet stiltstilt; Hvor gikk trelastbåtene? Og hvordan var det skipene la til? Noen vil vite mer om det vi så.

I kilder jeg har oppsøkt, finner jeg at det ikke bare var i havnebyene Arkhangelsk og Onega skipene hentet lasten. Noen av dem passerte innseilinga til Kvitsjøen og dro videre bortover langs landskapet i det nordlige Russland. Det var trelastbåter som gikk mye lenger østover, gjennom sundet ved Novaja Semlia, og langt forbi. De hadde kurs for områdene der de store elvene munner ut.

Langt oppe i Jenisei ligger det ei utskipningshavn for trelast, Igarka.

KARTET

Når vi ser på kartet, finner vi utskipingshavna Igarka helt nede til høyre. Da skjønner vi at det ble en lang seilas, ikke bare langt mot øst, men også langt mot sør og inn i landet. Med den langstrakte øya Novaja Semlja, like lang som Norge, gir et perspektiv på hvor langt ferden sydover gikk.

Når vi ser på kartet, skjønner vi at det også ble en lang seilas sørover og inn i landet.

Med den langstrakte øya Novaja Semlija, minst like lang som Norge, gir et perspektiv på hvor langt ferden sydover gikk.

Øst for Novaja Semlia

På nettstedet til Norsk Skipsfartshistorisk Selskap Nordmøre, finner kan vi lese om hvordan skipet «Ekholm» omkring 1960 gikk ti timer oppover den store russiske elva Jenisej, øst for Novaja Semlja i Russland etter trelast.

BILDE

M/S Ekholm i ballast ute i rom sjø – Foto fra nettstedet til «Norsk Skipsfartshistorisk Selskap Nordmøre»

Vi leser:

«En spesiell tur ble det når trelast skulle hentes nordøst i Russland. Det var 10 timers tur opp elva Jenisej, som strekker seg hele 4000 kilometer fra nord i Mongolia til Karahavet nordøst for Novaja Semlja. Denne lasten skulle til Alexandria i Egypt.»

Det var ikke bare M/S Ekholm som gikk de om lag ti timer lange turene oppover Jenisei til Igarka. Mange flere enn den gikk langt inn i det sibirske landskapet for å hente trelast. I dag blir all trelastfart utført av russiske fartøyer, og Igarka er lukket for utlendinger.

Ved sagbruket i Igarka var det på 1990-tallet mer enn 3.000 ansatte. Tømret blir hogd i skogene rundt Igarka, kjørt frem til sagbrukene der og saget opp. Noe kommer også med lektere fra andre store trelastfirmaer lenger inne i landet.

BILDE

Fra elvemunningen trenger trelastbåtene omtrent ti timer på å nå frem til Igarka. Byen er ikke så stor, men den har både kino, teater og sine aviser. Foto: fra boka «Gjennom Sibir i nordmenns fotspor» av Stein P. Aasheim og Nils Lund som var der i 1990.

Fra elvemunningen trenger trelastbåtene omtrent ti timer på å nå frem til Igarka.

Igarka, en i dag lukket by, grunnlagt i 1929. Den hadde i 1989 godt og vel 18.000 innbyggere. I 2002 hadde folketallet kommet ned på noe i over av 8.000. Byen har flyplass. – Foto: fra boka «Gjennom Sibir i nordmenns fotspor» av Stein P. Aasheim og Nils Lund. De var der i 1990.

I sommerhalvåret blir tallet på arbeidere i byen fordoblet, for da skal materialene stables, kjøres frem til kaikanten og leveres til dem som skal stable alt om bord, nå på russiske fartøyer.

«Materiallagret i Igarka, utskipningshavna for trelast. Vi ser de mange lastebåtene som ligger der ute på havna, i den store elva Jevnisei. – Foto: fra boka «Gjennom Sibir i nordmenns fotspor» av Stein P. Aasheim og Nils Lund som var der i 1990.

I boka leser vi:

«1.2 mill kubikkmeter trelast blir i løpet av noen hektiske sommermåneder skipet ut av Sibir via havna i Igarka.»

Publisert på ny torsdag 25. april 2024 med kilde

• Aasheim, Stein P (1991) Gjennom Sibir i nordmenns fotspor, Ernst G. Mortensens Forlag, Oslo
• Norsk Skipsfartshistorisk Selskap Nordmøre, nettsiden https://www.skipet.no

HOME  BACK