Nordkapp i historien

TEKST UNDR UTARBEIDING 12. JULI 2015

De mange trelastbåtene som sommeren igjennom kom innom Honningsvåg for bunkring og lostjenester, satte sitt preg på byen, slik trålerne også gjorde det.

Noen av dem kom flere ganger hver sommer. De som kom tidligst, kunne bli liggende ute på fjorden i både ei og to uker for å vente på tillatelse til å gå østover. Forsikringsselskapene, blant annet det store Lloys i London, fikk jeg vite av en som hadde vært fyrbøter om bord på et av skipene som gikk i denne trafikken, stilte krav om at ve måtte vente til en fastsatt dato.

Vi kunne høre, ikke bare de mange ulike lydene fra fløytene når de ville ha los om bord, eller få satt i land de medfølgende losene de hadde fått om bord i Lødingen. Vi hørte ramlingen fra kjettingene når de slapp de store, og tunge jernene, eller ankrene. Det var en skremmende lyd for småbarn i Honningsvåg når de ikke visste hva det var. Lyden fra kjettingene gikk daglig igjen, hele sommeren.

Var det ikke los å få i øyeblikket, måtte skipene ankre opp å bli liggende til det ble los å få. Det samme måtte gjøres når det ikke var kaiplass ledig når det skulle bunkres.

At de kom innom, dro videre, eller ble liggende, med eller uten last, var liksom en selvfølge helt fra vi var små og så lenge det varte. Det var med og gjorde Honningsvåg til et flott sted å vokse opp.

Hvor hentet de lasten?

Det vi alle visste, var at de var på vei til Arkhangelsk for å hente det vi kalt for trelast. Vi hørte så vidt om Onega, at det også var en by trelastbåtene gikk til, og at det også var i Kvitsjøen. Hvor de to byene mer nøyaktig lå, hadde mindre betydning, for de fleste av oss som så livet ute på fjorden. Det var som regel nok å vite at det var langt der øst, i Russland et sted.

Det vi ikke visste, var at mange av de store skipene gikk mye lenger innover i Russland. Først når spørsmålene om trelasttrafikken som vi nå ikke lenger ser noe til, blir spørsmålet stiltstilt; Hvor gikk trelastbåtene? Og hvordan var det skipene la til? Noen vil vite mer om det vi så.

I kilder jeg har oppsøkt, finner jeg at det ikke bare var i havnebyene Arkhangelsk og Onega skipene hentet lasten. Noen av dem passerte innseilinga til Kvitsjøen og dro videre bortover langs landskapet i det nordlige Russland. Det var trelastbåter som gikk mye lenger østover, gjennom sundet ved Novaja Semlia, og langt forbi. De hadde kurs for områdene der de store elvene munner ut.

Langt oppe i Jenisei ligger det ei utskipningshavn for trelast, Igarka.

KARTET

Når vi ser på kartet, finner vi utskipingshavna Igarka helt nede til høyre. Da skjønner vi at det ble en lang seilas, ikke bare langt mot øst, men også langt mot sør og inn i landet. Med den langstrakte øya Novaja Semlja, like lang som Norge, gir et perspektiv på hvor langt ferden sydover gikk.

Når vi ser på kartet, skjønner vi at det også ble en lang seilas sørover og inn i landet.

Med den langstrakte øya Novaja Semlija, minst like lang som Norge, gir et perspektiv på hvor langt ferden sydover gikk.

Øst for Novaja Semlia

På nettstedet til Norsk Skipsfartshistorisk Selskap Nordmøre, finner kan vi lese om hvordan skipet «Ekholm» omkring 1960 gikk ti timer oppover den store russiske elva Jenisej, øst for Novaja Semlja i Russland etter trelast.

BILDE

M/S Ekholm i ballast ute i rom sjø – Foto fra nettstedet til «Norsk Skipsfartshistorisk Selskap Nordmøre»

Vi leser:

«En spesiell tur ble det når trelast skulle hentes nordøst i Russland. Det var 10 timers tur opp elva Jenisej, som strekker seg hele 4000 kilometer fra nord i Mongolia til Karahavet nordøst for Novaja Semlja. Denne lasten skulle til Alexandria i Egypt.»

Det var ikke bare M/S Ekholm som gikk de om lag ti timer lange turene oppover Jenisei til Igarka. Mange flere enn den gikk langt inn i det sibirske landskapet for å hente trelast. I dag blir all trelastfart utført av russiske fartøyer, og Igarka er lukket for utlendinger.

Ved sagbruket i Igarka var det på 1990-tallet mer enn 3.000 ansatte. Tømret blir hogd i skogene rundt Igarka, kjørt frem til sagbrukene der og saget opp. Noe kommer også med lektere fra andre store trelastfirmaer lenger inne i landet.

BILDE

Fra elvemunningen trenger trelastbåtene omtrent ti timer på å nå frem til Igarka. Byen er ikke så stor, men den har både kino, teater og sine aviser. Foto: fra boka «Gjennom Sibir i nordmenns fotspor» av Stein P. Aasheim og Nils Lund som var der i 1990.

Fra elvemunningen trenger trelastbåtene omtrent ti timer på å nå frem til Igarka.

Igarka, en i dag lukket by, grunnlagt i 1929. Den hadde i 1989 godt og vel 18.000 innbyggere. I 2002 hadde folketallet kommet ned på noe i over av 8.000. Byen har flyplass. – Foto: fra boka «Gjennom Sibir i nordmenns fotspor» av Stein P. Aasheim og Nils Lund. De var der i 1990.

I sommerhalvåret blir tallet på arbeidere i byen fordoblet, for da skal materialene stables, kjøres frem til kaikanten og leveres til dem som skal stable alt om bord, nå på russiske fartøyer.

«Materiallagret i Igarka, utskipningshavna for trelast. Vi ser de mange lastebåtene som ligger der ute på havna, i den store elva Jevnisei. – Foto: fra boka «Gjennom Sibir i nordmenns fotspor» av Stein P. Aasheim og Nils Lund som var der i 1990.

I boka leser vi:

«1.2 mill kubikkmeter trelast blir i løpet av noen hektiske sommermåneder skipet ut av Sibir via havna i Igarka.»

Publisert på ny torsdag 25. april 2024 med kilde

• Aasheim, Stein P (1991) Gjennom Sibir i nordmenns fotspor, Ernst G. Mortensens Forlag, Oslo
• Norsk Skipsfartshistorisk Selskap Nordmøre, nettsiden https://www.skipet.no

HOME  BACK