Forsøksfiske med trål hadde det vært utprøvd i Finnmark, med forskningsfartøyet Michael Sars, i årene rundt 1900. Fiskerne ville uansett at alt trålfiske skulle gå for seg utenfor fiskerigransa, den var på 4 nautiske mil, og slik ble det i 1908. I 1906 kom det forbud mot at utenlandske fiskere skulle kunne fiske innenfor fiskerigrensen. Dette forbudet var da rettet mot russiske og finske fiskere.

Til fiskefeltene i nord

I de store trålernasjonene som for eksempel Tyskland og Storbritannia hadde man etter hvert forstått at fisket i Nordsjøen hadde økt for mye. Med stadig større båter og med fiskeredskaper som hadde blitt svært effektive, hadde faren for overfiske blitt et problem.

Vi kan tenke oss at det er en tråler som nettopp har fått los om bord i Honningsvåg, på vei ut fjorden med kurs for Magerøysundet, og en annen på vei inn for å sette i land sin to loser. – Et illustrasjonsbilde

Så tidlig som 1894 ble det iverksatt lokale reguleringer i Nordsjøen, og trålerflåten med fartøyene fra Storbritannia, Tyskland, Spana og Portugal hadde drevet et så intenst fiske at de måtte begynne å søke etter nye fiskefelt. Allerede i 1890-årene dro trålere til feltene ved Færøyene, og så langt unna som til Island.

Så kom krgen, første verdenskrig og gjorde forholdene for fisket i Nordsjøen umulig.

De som hadde hadde drevet trålfiske i Nordsjøen, var klare over de store fiskemengdene utenfor Finnmarkskysten og i Barentshavet. Her har vi bakgrunnen for den store trålertrafikken som da begynte å gjøre seg gjeldene i de nordligere farvannene, men også inne på havna i Honningsvåg.

Det begynte å komme så mange utenlandske trålere nordover i tiden rundt første verdenskrig at det kunne komme opp til 15 og 20 innom Honningsvåg i døgnet.

I løpet av januar 1925, kom det ikke mindre enn 150 innom. Og i løpet av året 1938 var det blitt registrert så mange som 3.726 utenlandske trålere.

De mange utenlandske trålerne kom innom for å avlevere losene de hadde fått om bord i Lødingen, når de kom nordover og var på vei til fiskefeltene utenfor Finnmarkskysten eller Barentshavet. På vei tilbake fra fiskefeltet, kom de innom igjen for å få los gjennom skipsleia og tilbake med fisk.

De eldre rålerne, og det var de fleste, var kullfyrte, og det var i mange tilfelle nødvendig å etterfylle med kull, enten i Harstad eller i Hammerfest, etter hvert også i Honningsvåg. På tur nordover seilte de innenskjærs og ut til fiskebankene etter at de hadde avlevert losene i Honningsvåg. Gikk de ikke direkte sørover etter å ha avsluttet fisket, kom de innom etter los.

Et bilde tatt i den tida det fremdeles kom utenlanske trålere innom. Slik kunne vi se dem, for det aller meste britiske trålere, her en av de gamle, kullfyrte.

Så ble fiskerigrensen utvidet på ny. Trålerne, nå i hovedsak britiske, som hadde kommet innom helt fra like før 1920-årene, uteble. Det skjedde over natta da fiskerigerensen ble utvidet til 200 nautiske mil i 1977.

Publisert på ny 14. februar 2024 med kilderne

• Hansen, Einar Richter (1984) Det engelske trålfisket og Honningsvåg – de første år Årbok for Nordkapp 1984
• Einar Richter Hansen, Einar Richter (1990) NORDKAPP en fiskerikommune jf Vestfinnmaken 1940.02.02
• Henriksen, Tore (2021) «Økonomisk sone» i Store norske leksikon, sist oppdatert 2024.02.14

HOME  BACK

Nordkapp i historien

I de store trålernasjonene som for eksempel Tyskland og Storbritannia hadde man etter hvert forstått at fisket i Nordsjøen hadde økt for mye. Med stadig større båter og med fiskeredskaper som hadde blitt svært effektive, hadde faren for overfiske blitt et problem. Så tidlig som i 1894 hadde det blitt iverksatt lokale reguleringer i Nordsjøen. Trålerflåten med fartøyer hjemmehørende i Storbritannia, Tyskland, Spania og Portugal hadde drevet et så intenst fiske at de måtte begynne å søke etter nye fiskefelt. Allerede i 1890-årene hadde trålere begynt å trekke til feltene ved Færøyene, og så langt unna som til Island.

Slik kunne det se ut i den slags vær, mens den ene tråleren nettopp har fått los om bord i Honningsvåg. På vei ut fjorden med kurs for Magerøysundet og på vei mot sør, i møte med en den neste, på vei inn for å sette i land sin to loser. – Et illustrasjonsbilde

Så kom krgen, første verdenskrig, og gjorde forholdene for fisket i Nordsjøen umulig. De som hadde drevet trålfiske i Nordsjøen, visste om de store fiskemengdene utenfor Finnmarkskysten og i Barentshavet. Her har vi bakgrunnen for den store trålertrafikken som da begynte å gjøre seg gjeldene i de nordligere farvannene, men også inne på havna i Honningsvåg.

Det begynte å komme så mange utenlandske trålere nordover i tida rundt første verdenskrig at det kunne komme opp til 15 og 20 innom Honningsvåg i døgnet. I løpet av januar 1925, kom så mange som 150 innom. Og i løpet av året 1938 hadde det blitt registrert så mange som 3.726 utenlandske trålere ute på fjorden.

På tur nordover hadde de kan hende tidlig sett fordelene med å seile innenskjærs, og fulgt leia nordover på vei til fiskefeltene.Til Honningsvåg kom de innom for å sette i land losene de hadde fått om bord i Lødingen. Etter å ha vært mange døgn ute i storm og stille, kanskje mest det siste, kom de lastet med iset fisk på vei sørover, innon på ny. Nå hadde mannskapet behov for noen roligere dager inne mellom øyer og skjær. Da stod som regel to loser klare, folk fra Lødingen som skulle lose båten hjem gjennom leia mot sør, eller honningsvåginger i samme ærend.

De gamle trålerne, og de fleste av dem vi så i tidlig etterkrigstid, var kullfyrte, og det hadde i noen tilfelle vært nødvendig å etterfylle med kull, enten i Harstad eller i Hammerfest. Etter at Finnmark Bunkerdepot A/S ble etablert i Honningsvåg, kom stadig flere av dem innom her.

Ute på den store fjorden kunne vi se dem, i etterkrigstida, hovedsakelig britiske. Det var for det meste de mange gamle, kullfyrte vi både kunne se når de kom, og høre når de fløytet for å varsle hva de ville. Da var det havnelos for å kunne gå til kai, eller for å få satt i land kystlosene, dem de hadde med fra Lødingen, eller få nye om bord når de skulle sørover gjennom leia. Var det ingen loser å få, kunne det bli nødvendig å vente til nordgående hurtigrute kom, med loser på hjemvei til Honningsvåg.

Økonomiske soner – Det var etter at FNs havrettskonferanse i Geneve i 1975 hadde gitt kyststater retten til å etablere 200 mils økonomiske soner, Norge gjorde det, i 1977. Norge etablerte 200 mils soner også rundt Jan Mayen og Svalbard. Siden ble også Smutthullet inkludet, da Norge og Russland etter mange år ble enige om hvor grensen skulle bli trukket. Vi kan se kart over de økonomiske sonene med Norges maritime grenser, ved å bruke lenka.

Horn-Schulstad (1962) FOLKESKOLENS GEOGRAFI, sjette utgave, J. W. Cappelens Forlag, Oslo

Trålerne, nå i hovedsak britiske, som hadde kommet innom helt fra like før i 1920-årene, de uteble nå. Det skjedde over natta da de nye økonomiske sonene ble innført, og dermed kan vi si at fiskeigrensen ble utvidet fra 12 til 200 nautiske mil.

Om de økonomiske sonene som ble innført, skriver Jan E. Helgesen på snl.no at sonen ble utviklet på initiativ fra nylig uavhengige utviklingsland som ønsket større kontroll over naturressursene utenfor egne kyster. Initiativet ble støttet av enkelte i-land som mente at kyststatene ville være i bedre stand til å forvalte havets fiskeressurser enn de regionale fiskeriforvaltnings-organisasjonene hadde vært i stand til mens havområdene var del av det åpne havet.

Vi kan lese om de økonomiske sonene, og se kartet her https://snl.no/økonomisk_sone

Publisert på ny lørdag  12. mars 2025 med en illustrasjon fra

• Horn-Schulstad (1962) Folkeskolens geografi, sjette utgave, tegnet av Ulf Aas, J. W. Cappelens Forlag, Oslo

HOME   BACK

Finnmark i historien

«Det var et hårdt liv, og folk nå for tiden kan vel vanskelig gjøre seg noen forestilling om slitet gamlekarene hadde.» Det er Arnold Losvik som skriver det i sin artikkel «Trekk fra Skarsvågs historie» i Årbok for Nordkapp 1982.

Han forteller hvordan det var å drive fiske fra udekkede båter. Løftingen kaller han for «et lite krypinn» over akterskottet. Losvik forteller at William Sannes fra Vestrålen kom til Finnmark i sine unge år.

William Sannes kom første gang nordover til Finnmark i 1877. Han var fisker og rodde, som man sier, med en fembøring, slik vi ser dem på bildet.

Med en fembøring var det William Sandnes seilte på fiske til Finnmark med.

Fembøringene hadde råseil og løfting bak til å legge seg inn i for å få noen timers søvn under fisket. Wiiliam Sandnes og mannskap kom altså til Finnmark og Skarsvåg så langt borte fra som et sted i Vesterålen. Det betyr at de var langt hjemmefra, og at de var heldige og kunne ta inn i ei rorbu med jevne mellomrom.

Vesterålingene vi snakker om, drev fiske og visste hvordan de skulle ordne seg når de var langt unna hjemmet eller rorbua i været de rodde ut fra.

Normalt var det fire til fem mann på en fembøring, skriver Losvik og forteller at fiskene holdt sengetøyet tørt ved å lagre det i tønner. Når det var tid for å få seg litt søvn, var det å finne et høvelig bukt der man kunne kaste ut dreggen. Så ble tønna åpnet, man dro opp sengetøyet og la seg til å sove.

Det var først i 1917 William Sandnes fant å ville slå seg ned i Finnmark, og det i Skarsvåg. Da var han antakelig ferdig med å sove i løftingen bak i båten, for da hadde det kommet motor i fiskebåtene, og lugar med et par-tre køyer framme. Dessuten bodde han nå like ved fiskefeltet.

Hvordan var det så i Skarsvåg i den tida da William Sandnes drev fiske her?

Arnold Losvik forteller at det i 1889 var sju familier med forsørgere som drev fiske i Skarsvåg, et av de nordligste fiskeværene. Det var rorbuer her så fiskere langveisfra kunne leie seg inn. Det var åtte rorbuer i fiskeværet, og de gav plass til mange mann.

Skarsvåg hadde i året 1900 ei befolkning på 66, og noen av dem hadde husdyr som kyr, sauer og geiter får vi vite. Det var også en som hadde hest. Folketellinga det året oppgir at det også var noen som hadde høns, skriver han.

Publist 2019.02.20 – Sist endret 2020.04.08 med kilde:

• Losvik, Arnold (1982) «Trekk fra Skarsvågs historie» i Årbok for Nordkapp 1982

HOME