Sovjet går til motoffensiv på Murmanskfronten

Det var først i september 1944, tre år etter at tyskerne hadde gått mot Murmansk og møtt kraftig motstand, at det skjedde noe. Da hadde russerne forberedt seg til motoffensiv, og inngått våpenhvile med Finland. Det gjorde de den 4. september.

Betingelsene Russland hadde gitt, var at finnene skulle drive tyskerne ut av landet innen to uker. Datoen var satt til 15. september.

Tyskerne strømmer inn i Finnmark og Troms

Tyskerne hadde nå mistet en av sine allierte, og de tyske troppene i Finland som var på 200.000 mann, måtte trekke seg ut. De brente store områder i landet og la det øde etter seg i det de strømmet inn i Troms og Finnmark.

Nøyaktig én måned senere, den 4. oktober, fikk tyskerne beskjed fra Berlin om å trekke seg tilbake fra Murmanskfronten. Den 7. oktober, tre dager etter, satte russerne i gang offensiven mot tyskerne.

Den 18.oktober, hadde Hitler gitt ordre om at alle som bodde øst for Lyngenfjorden skulle evakueres.  For å få transportert folk unna før brenninga ble satt i gang, ble alt av  folk fra Berlevåg og vestover lastet om bord i skip fra den tyske marinen, men også store mengder fiskebåter og fraktefartøyer.

Det var ti dager senere, den 28. oktober, litt over tre uker etter at tyskerne hadde får beskjed om å trekke seg ut av sine besatte områder på Murmanskfronten, beskjeden fra Berlin kom om at de skulle brenne ned alt etter seg.  Alt skulle bli lagt øde. Russerne skulle ikke finne noen mulighet til å bli værende.

Brannkommandoer ble satt opp. De gikk i gang, men den russiske offensiven var så hard, og kom så fort, at tyskerne ikke klarte å få satt fyr på alt de skulle brenne ned. Mye ble igjen, men så godt som alt vest for Gamvik, Tana og Polmak ble brent ned. Det man i generasjoner hadde bygd opp, og uansett hvor fattigslig de fleste finnmarkinger levde, var det en tragedie.

Slik endte det

Før evakueringa ble iverksatt, hadde myndighetene med Reichskommisar Terboven og Quisling den 10. oktober 1944 utnevnt to ministre for Finnmark, deriblant Jonas Lie.

Ministrene med sine evakueringsmedarbeidere, hadde kommet nordover med fly. De hadde sendt ut rundskriv, satt opp plakater og dratt rundt i Finnmark og prøvd å få folk til å evakuere mer eller mindre frivillig. Myndighetene i London hadde på sin side oppfordret befolkninga til bli, så det nyttet ikke for Quislings ministre å få andre enn ledende nazister og NS-sympatisører til å dra.

Raseringen av Finnmark og Nord-Troms hadde begynt i Tanadalen den 31.oktober. I rask rekkefølge ble alt man kunne brenne, brent ned da på veien vestover.

Evakueringa kommer i gang

Den 22. oktober hadde skolemyndighetene fått beskjed om at undervisninga skulle avsluttes. Den 26. oktober fikk befolkninga i Honningsvåg beskjed om at nå hadde tida kommet.

Da beskjeden kom om å sette i gang evakueringa, hadde NS-ordfører Samuel Giæver allerede sendt ut beskjed til befolkninga i Honningsvåg om at evakueringa skulle begynne. I løpet av natt til den 26. oktober, og vi er i 1944, ble alle de 300 som hadde telefon oppringt og gitt følgende informasjon:

Om ikke folk evakuerte neste morgen, ville den mannlig befolkningen bli arrestert og betraktet som krigsfanger.

Honningsvåg med Dampskipskaia før krigen

Mens telefonene kimte rundt om, ble det banket på dørene i hele Honningsvåg. De mer enn to tusen innbyggerne ble vekket av tyske soldater og NS-folk som gikk rundt med den samme beskjeden. De fikk i tillegg vite at mennene ville bli tatt som gisler og sendt til Østfronten om ikke alle forlot husene sine.

Når de tok så hardt i, var det fordi befolkninga ikke tok tyskernes og nazistenes beskjed om evakueringa på alvor. På et møte noen dager før, det 22. oktober 1944, hadde ordføreren gitt beskjed om at skoleundervisninga i skolen skulle stoppe.

Alle skulle bli sendt vekk, det var ordre dra Hitler. Fra Skarsvåg ble ikke folk sendt av gårde før søndag 5. november. Da hadde alle de noe over 200 som bodde der, blitt ført om bord i lokalruteskipet D/S Røst.

Lensmann Knut Valle hadde tydelig sagt fra til de tyske myndighetene i Honningsvåg at ei evakuering ikke var aktuelt. Valle nektet, og adlød ikke ordren om evakuering. Han sa at det befolkninga da måtte igjennom ville by på store problemer, og lidelser.

Ingenting hjalp, kommandanten lånte ikke øre til det. Ordfører Giæver forlangte lensmannsfullmektig Valle arrestert. Knut Valle og familien ble arrestert. NS-ordføreren i Hammerfest, Peder Berg, var evakueringsjef i Vest-Finnmark. Han mente at Valle burde bli skutt, kunne telegrafbestyrer Peder Hvalrygg, som hadde avlyttet telefonsamtalene, fortelle (Jaklin 2016).

Da NS-ordfører Samuel Giæver ga opp under anstrengelsene, ble Ola Røkke, presten, av okkupasjonsmakten bedt om å overta ansvaret for evakueringa. Etter litt betenkningstid, kom han til at det var det riktige å gjøre, slik situasjonen var (Jaklin 2016).

Det ble satt inn både tyske marinefartøyer for å få transportert folk unna før brenninga ble satt i gang, men også store mengder fiskebåter og fraktefartøyer.

Folk ble satt om bord i alle slags fartøyer, fra små fiskebåter til det store, nybygde fraktefartøyet til fiskekjøper «Sivert Maan».

Frakteskuta «Sivert Maan» ble solgt til Ibestad i Troms, og omgjort til fiskefartøy etter krigen.

Det første skipet folk hadde fått beskjed om å møte frem til, var frakteskuta «Sivert Maan».  Den var klar for avgang søndag 29. oktober, slik jeg forstår det Einar Richter Hansen skriver i Nordkapp, en fiskerikommune (Hansen 1990,450).

Den 13. november 1944 satte tyskerne i gang med å brenne Honningsvåg, og da hadde man allerede brent både Skarsvåg, Kamøyvær, Sarnes og Nordvågen. Tyskerne gikk så nøye til verks at de ikke ble ferdige før i slutten av desember, men flere hadde stukket seg bort, har vi hørt fortellinger om.

Her som i resten av fylket, fikk innbyggerne tjuefire timer på seg til å gjøre seg klare til å dra, og det var omtrent bare det de gikk og stod i de fikk med seg.

Raseringa hadde begynt i Tanadalen den 31.oktober. I rask rekkefølge ble den satt i gang vestover. Alt av folk fra Berlevåg og vestover ble lastet om bord i båter, men også om bord i skip fra den tyske marinen.

Honningsvåg var et av de største fiskeværene i Finnmark, det største i Vest-Finnmark og hadde 2.500 innbyggere. Samtidig var det viktig for tyskerne å sette alt inn på å få hindret russerne i å finne mulighet til å sette seg fast her.

Evakueringshøsten var uvanlig mild det året, ellers hadde det gått adskillig verre for dem som ble stuet om bord i alle slags fartøyer for å bli fraktet bort.

Hjørdis Lia forteller hvordan hun opplevde det å bare måtte gå om bord i en fiskebåt med 24 andre for så å forlate alt.

«Det var grusomt å måtte forlate det man eide, men vi var jo optimister og trodde dette bare skulle bli et kortere opphold som viste seg å vare i 4 år.»

Publisert på ny torsdag 17. juli 2025

HOME  BACK