Kjelvik sogn

Det var i 1911 Kjelvik – etter å ha vært annekssogn under Måsøy hovedsogn siden 1861 – ble et eget prestegjeld. Frem til da bodde presten på Måsøya, der prestegården var. Vi må vel kunne gå ut fra at prestegården i Honningsvåg ble bygd slik at den stod ferdig i 1911, eller kort tid etter, for da ble Sverre Widsteen tilsatt som ny sokneprest.

Måsøya med kirka og prestegården i det tidligere kommunesentret Måsøy, på et bilde tatt i den tida da Kjelvik var annekssogn under Måsøy – Foto fra Sverre Nygaard

Den først soknepresten

Sverre Widsten (1885-1953) ble utnevnt til sokneprest i Kjelvik, med bopel i Honningsvåg, og kom hit høsten 1911. Han hadde forberedt seg godt, med en militær utdannelse før han begynte på teologistudiet. Før han ble ordinert til prest hadde han tatt eksamen i både samisk og kvensk. Likevel ble han her i bare tre og et halvt år.

Prestegården i Honnongsvåg som kan hende stod ferdig i 1911, på et bilde tatt før 1921 – Mittet / Nasjonalbiblioteket

Som vi ser, var det ikke lange veistrekninga den første soknepresten i den forholdsvis nye kommunen, hadde å gå for å komme frem og tilbake til kirka.

Da Widsten flyttet, ble han sokneprest i Flakstad i Lofoten, og hans siste tjeneste var som prost i Indre Helgeland prosti, forteller Nils Mikal Flakstad (Flakstad 1999).

I ettertid gav sokneprest Widsten uttrykk for at de var her i altfor kort tid, og sier at første verdenskrig brøt ut og det ble mange vanskeligheter for presteparet.

Seksti år senere skrev fru Widsten at:

«..tungt var det å forlate Honningsvåg og folket der oppe, som eiet vår første kjærlighet.»

Med kildene…

HOME  BACK

Langstrand

Langstrand hadde blitt navnet på strekninga mellom Vågen og Løkkebukta i tida før krigen. Det er et viktig bilde, tatt i tida omkring 1965. Det forteller kanskje mer enn mange andre bilder fra Honningsvåg i etterkrigstida gjør.

iBILDE

Se på kaiene, tre stykker, ja fire kaier. Alle er borte nå. Se på Mobil Oil sine to oljetanker. De kom, sto der noen år, et par-tre tiår, kanskje mer, og ble borte.

Hit til «Kollagret» kom Helge Helgesen med lastebilen fylt med kull fra Kobbhola og tippet det ned og utfor veien, men også inn i lagerbygninga for kull.

Hit kom så vognmennene med hest og slede vintrene gjennom eller med vogn resten av året, etter kull. Det var Stensund, Persen, Reite og Cock. Sekker ble fylt og lagt på slede, eller måket og lagt på i løsvekt.

Se på fiskeflåten, den gang, under sildefisket, må det vel være. Her har de lagt seg til ro noen timer, kanskje en dag eller to.

Navnet området en gang i fortida fikk, kan tyde på at bølgene fikk slå mot ei fjære av samme type som vi har i området noen kaller Klubbfjæra. Det må ha vært før veien forbi Løkkebukta og innover til Storbukt ble bygd. Da ble denne fjæra, ja denne stranda, fylt over og bygd ned. Den ble borte. Navnet området fikk før veibygginga, ble Langstranda. Det navnet mener jeg å huske at historikeren Einar Richter Hansen har brukt om strekninga i tekstene sine.

Et bilde fra en opphavsmann jeg mener å vite hvem er, sist presentert for omkring ni år siden.

HOME  BACK

Loddefisket begynner

Det var på Finnmarkskysten, dit lodda kommer inn for å gyte ut på vinteren, med store torskestimer i sitt følge, vinterloddefisket hadde begynt. Allerede i januar gjorde fiskerne seg klare for å dra dit loddestimene kom inniver fra dypet ute i Barentshavet der de holder til ellers.

Fra store deler av Kyst-Norge kom de nordover, helt nede fra Vestlandet, hele veien nordover til Finnmark for å ta del i dette fisket. Ute på fjorden i Honningsvåg kunne vi se dem komme seilende, og når vinterstormene raste, kunne vi se at de samlet seg inne på fjorden i Honningsvåg. Fisket varte til ved påsketider, og da var det meste som det var mulig å få tak den vinteren, fisket opp, og for fiskerne var det tid for hjemreise og påskeferie.

Bestanden av lodde ute i Barentshavet hadde Norge og Sovjet blitt enige om å fordele.

Fisket etter lodde hadde begynt i Varangerfjorden ut på ettervinteren, i 1920-årene. Da dette fisket ble kjent, kom det båter nordover og fisket lodde som ble brukt til agn under Lofotfisket.

Guanofabrikker

Det ble opprettet guanofabrikker mange steder i Norge. Den første kom i Lofoten. Så kom de i tur og orden langs kysten. I Honningsvåg kom det en i førkrigstida, Honningsvåg guanofabrikk A/S.

Fabrikkene begynte etter hvert å ta inn sild og lodde som å råstoff i produksjonen av fiskemel, og etter hvert av fiskeolje i form av fett, brukt i margarinproduksjonen, i dag som fiskeoljebaserte tilsettinger i mat, og som fortilsetting ved lakseoppdrett (1)

Hvor store mengder lodde det har vært, har vel ingen visst før det kommersielle loddefisket begynte, blir det sagt. Det kom i gang etter at man hadde funnet ut at guano kunne bli brukt til dyrefor. Guano ble betegnelsen på det som ble igjen etter at fisken var sløyd.

BILDE

Ringnotsnurpere og loddetrålere samlet ute på den store Honningsvågfjorden en vinterdag, tidlig i 1970-årene – Foto fra..

Når så fangstredskapene som not og trål hadde blitt tilstrekkelig utviklet, og fiskefartøyene store nok, kom fisket etter lodde og sild i gang for fullt. Det samme som guanoen ble brukt til, kunne man også nyttiggjøre seg av de store mengdene lodde og sild i produksjonen av både fiskemel til dyrefor, og fiskeolje.

Sifi, Sild og fiskeindustri A/S kom i Honningsvåg i 1947. Det var det som før krigen hadde vært «Honningsvåg guanofabrikk» som da ble bygd opp igjen med nytt navn. Den neste kom i 1961/62, da Sifi, Nordkapp fiskeindustri A/S ble satt i drift.

Ringnotsnurperen «Meløyvær» hadde i 1978 oppdaget lodde ved Jan Mayen, og det året ble det tatt opp 154.000 tonn. Det ble da to bestander å fiske på, den ene i Barentshavet, delt mellom Norge og Russland, og den andre omkring Island, Grønland og Jan Mayen, delt mellom Island, Grønland og Norge. Norge kunne ta opp 15 prosent av lodda ved Jan Mayen, mens Island skulle kunne ta opp 85 prosent til sine fiskere.

Ringnotsnurperne hadde blitt flere, og de hadde blitt utstyrt, ikke bare med ekkolodd for å finne fisken. De hadde fått asdic, et enda bedre appates for å finne loddestimene og beregne dybde og mengde.

Så en vinter etter at fisket hadde kommet godt i gang, oppdaget fiskerne at det begyte å bli vanskelig å få fylt opp båtene. Overfisket hadde vært så stort at fangstmengdene det var mulig å få opp fra havet gikk ned til et minimum.

Fisket hadde nådd en topp i 1977 da totalt oppfisket kvantum var på 3,9 millioner tonn, herav 2,1 millioner tonn til Norge, resten til Russland. I 1983 ble totalfangsten kun på 1,5 millioner tonn, og slik fortsatte det med fangster årlig på 1,6-3,3 millioner tonn, inntilloddebestanden i Barentshavet brøt sammen i 1985/1986.

Det store industrifisket etter lodde som foregikk på Finnmarkskysten, hadde blitt så effektivt og så omfattende at det måtte bli stopp. Det ble bråstopp. Hva var det som skjedde?

Mens man i 1983 hadde fanget 1,5 millioner tonn lodde, kunne man i 1986 bare få opp 270 tusen tonn. Loddebestanden hadde blitt så redusert at man måtte begynne å beskytte det som var igjen.

Fra 1987 ble det forbudt å fiske lodde i Barentshavet, der de to bestandene holdt til. Det var ikke bare loddefisket som hadde blitt så effektivisert. Det samme var tilfelle med sildefisket. Fisket hadde blitt så effektivisert at flåten nesten hadde tømt havet for de to fiskeslagene.

Vi vet hvordan det så gikk. Det måtte settes inn kraftige restriksjoner for å redde fiskestammer som lodde og sild. Det kom færre og færre laster til fabrikkene. Røyken fra pipene ble sett sjeldnere og sjeldnere, og så var det slutt.

Man ble uten råstoff til produksjonen. Slik som det gikk med loddefisket, gikk det også med sildefisket, og begge sildemel- og sildeoljefabrikkene i Honningsvåg ble lagt ned, Sifi og Norfi, slik andre sildeolje- og sildemelfabrikker i nord ble det. Man fikk ikke råstoff nok til å holde dem i gang.

BILDE

De store, tunge notbåtene som under fart hang i davitene, en på hver side, ble skifet ut mot kraftblokka i 1960-årene. «Hugo Trygvason», F 100 M – Foto fra Per Eliassen på nettstedet «Gamle og nye norske fiskebåter».

Det som hadde utviklet seg og gitt store inntekter til fiskere og fiskebåtredere, har i ettertid blitt betegnet som «Det store industrifisket etter sild og lodde».

For å beskytte de små mengdene som var igjen, ble fisket i Barentshavet forbudt i 1987, men etter noen år åpnet igjen i perioder.

Det hadde blitt bygd større og større båter, utstyrt med not og trål, ekkolodd og asdic. Fisket ble så effektivt at det begynte å gå sterkt nrdover med mengden på både sild og lodde.

Fra nå av ble loddas betydning som føde for organismer høyere oppe i næringskjeden begynt å bli tatt litt mere på alvor. Siden, blir det fortalt, har det meste av lodda i senere år gått til konsum. Japan som vi vet spiser mye god fisk, og dit blir det rksportert hunlodde med rogn. Den blir griljert og solgt som delikatesse til forbrukerne.

Slik har det gått med fisket etter lodde som hadde begynt i Varangerfjorden ut på ettervinteren, i 1920-årene. Da dette fisket ble kjent, kom det båter nordover og fisket lodde som ble brukt til agn under Lofotfisket.

HOME  BACK