Kjelvik er har vært kirkested og handelsted i flere hundre år. Alleredei 1589 var Kjelvik sentrum i et prestegjeld med tre kirker. Hovedkirka var i Kjelvik. På Helnes og ute på Opnan var det annekskirker.

Olaf Simonsen, vokst opp i Kjelvik, skriver i Vestfinmarken i 1930 om om Kjelvik. Et sted skriver han om hvor mye, og hva som ble utført fra handelstedet Kjelvik i tida mellom 1765 og 1788, og lister opp fiskevarer, bukkeskinn, reinhorn og fuglefjær. Det er ei nedgangstid han da skriver om og vi leser:

«I den tid var Kjelvik tinglags almue tillike med finnerne i Porsangerfjorden henlagt under dette handelsted, der i den senere tid ikke har vært av synderlig viktighet.» 

Det kan vi skjønne, når vi ser hvor få som bodde der da, og når vi også vet at folk flyttet på seg.

Kjelvik slik det så ut oppe fra gangstien mellom Nordvågen og Kjelvik, da Elisabeth Meier under krigen, sommeren 1941 gikk hit.

Veibygging i kommunesentret Kjelvik Befolkninga i Kjelvik hadde i 1907 søkt om å få vei i fiskeværet, det som nå hadde blitt et kommunesenter. Så mange som 1000 mennesker kunne ha tilhold i Kjelvik under vårtorskefisket i denne tida. Når det regnet, og snøen tinte, kom vannet sigende ned fra fjellet rundt og gjorde at hele området folk beveget seg på ble ei oppløst gjørme. Veien inne i Kjelvik ble påbegynt i 1912, med ei bevilgning på 8.500 kroner fra amtstinget, og bygd ferdig i 1913. Det ble også lagt ned stikkrenner under veien, for å få unna vannet.

Fra lenger tilbake vet vi at fiskeværet og kirkestedet Kjelvik har hatt et varierende antall beboere gjennom tidene. Folketallet på det høyeste var i tida omkring 1690, med nær inn på 60 husholdninger. Med smått og stort bodde det da nesten 300 mennesker i fiskeværet. Folk flyttet på seg, og i 1717, forteller Thomas von Westen, var det bare et par tre fattige fiskerfamilier tilbake, men kirke, det var det også da.

En koppeepidemi kom til områdene i Midt-Finnmark i tida omkring 1760, og mange døde også i fiskeværet Kjelvik mens den stod på. Likevel hadde folketallet økt, for det var 85 beboere her i 1769. Når vi kommer til 1801, og det i hele Finnmark var, som det blir opplyst, 7.701 innbyggere – eller som det også blir nevnt, i underkant av åtte tusen, hadde befolkninga i fiskeværet, på kirkestedet og i sentrumet av annekssognet Kjelvik igjen skrumpet inn. Nå var det ikke mer enn 38 fastboende å finne, og det gikk stadig nedover. Det gikk så mye ned at det 1825 bare var 14 igjen.

Ved folketellinga i 1900 fant man at det var ei befolkningsøkning, da tallet på beboere igjen hadde økt, nå til 114.

Av Olaf Simonsen som hadde vokst opp i Kjelvik i tida omkring 1875, får vi vite av i det han i «Vestfinmarken» 9. oktober 1930 skriver. Han forteller at han etter gjennomgang av skrevne og uskrevne kilder, vil gi en liten skildring av de eldre kirkehus i Kjelvik. Han skriver:

«Allerede fra gammel tid er Kjelvik fiskevær kjendt som kirke- og handelssted.» og at «Kjelvik var i 1589 eget prestegjeld med tre kirker: nemlig hovedkirken i Kjelvik og annekskirker i Opnan og Helnes (Helganes), senere blev der også bygget annekskirker i Måsøy, Skarsvåg og Sværholt.» Og videre at «I 1593 berettes det, at prestegjeldet omfattet følgende steder: Kjelvik – Honningsvåg – Altsula – Ballhopen og Sværholt. Opnan og Helnes var da tillagt Tunes prestegjeld».

Selv ser vi at det var et annet liv de levde, enn det vi gjør. Og de flyttet på seg, fra kysten til innlandet, litt avhengig av hvordan det var med fisket. Svært mange druknet på havet, kullseilte med de små båtene med seil, i stedet for motor. Og det kom stadig folk flytende nordover når det var dårlige tider lenger sør.

Barnedødeligheta hadde gått ned. Mange steder var det mangel på jord å dyrke opp, og det var ofte ikke mer av jorda å dele opp. Slik var det i Norge, og slik var det i Finland. Det kom både nordmenn, og finlendere nordover, og folk fra de svenske Lappmarker. Av nordmenn, kom de fleste fra Trøndelag og Nordland, men også fra lenger sør enn det, både fra Vestlandet og fra Østlandet. I Finnmark ble folketallet fordoble i løpet av de fire-fem ti-årene fra 1860 og utover, i ei tid da flesteparten av de 800.000 nordmenn som dro til Amerika forlot landet. Befolkninga i Finnmark økte i denne perioden fra 16 tusen til 32 tusen.

Med kildene…

HOME   BACK

Tunes ligger ut mot havet, på Magerøya, litt vest for Knivskjellodden, som igjen ligger vest for Nordkapp. Bernt Holst besøkte Tuness for omkring fem ti-år siden. I avisen Nordlys for 24. januar 1976, skriver han om turen han var på ut til Tunes. Det blir 48 år siden, nå i 2023. Da han kom dit den gang, fant han hesjestaurer, godt bevarte rester etter ei kai, nedfalne hus og gammer. Det lå også ei trillebår med trehjul der, forteller han. Gangspillet som Havnevesnet satte opp i slutten av 1800-tallet, for at fiskerne skulle få dratt opp nordlandsbåtene sine, stod også der fortsatt.

Tunes slik det var da Paulaharju var her i tida omkring 1930 – Foto: Samuli Paulaharju

I boka Finmarkens amt, utgitt av Amund Helleland i 1906 på Aschehoug forlag ser han at: «Tunes i følge den trykte «formats», var eget prestegjeld så tidlig som i 1589, med et anneks i Stappene.»

Bernt Holst forteller at det som i våre dager går for å være verdens nordligste fiskevær, også er omtalt i et håndskrevet eksemplar av reformatsen, og at det der skal stå: «og een Annnex heder Skarswiig» I følge Bernt Holst skal Tunes prestegjeld i 1593 ha omfattet værene Vandfjord, Skarsvaag, Opnen, Helgenes og Kamø. Han forteller også at det i følge sagnet skal ha vært 33 oppsittere der på den tiden, med egen kirke, «sågar Europas nordligste». Etter 1620 blir ikke Tunes nevnt som prestegjeld lenger, forteller han, og stedet skal ha forekommet ganske øde.

Tunes sett nede fra fjæra, i begynnelsen av 1930-årene – Foto: Samuli Paulaharju

Vi vet at Tunes, i følge Einar Richter Hansen, den gang da Samuli Paulaharju var der, var ubebodd det meste av året. Så da bildet over ble tatt, var det folk der, som vanlig var den gang, i sommertida.

Tunes i 1930-årene – Foto: Samuli Paulaharju

Publisert med kilde 

• Holst, Bernt (1976) «Tunes – en gang Europas nordligste kirkested» i avisen Nordlys lørdag 24. januar 1976

.HOME   BACK.

Indre Rekvika

Det var i Indre Rekvika Aksel og Olufine Lindset oppholdt seg under evakueringa, og det var herfra de kunne se når Honningsvåg og Nordvågen ble brent.

Rekvika i Nordkapp 1900-1910  – Foto: Havnedirektoratet via Digitalarkivet

Rekvika i Nordkapp 1900-1910  – Foto: Havnedirektoratet via Digitalarkivet

Restene av gammen i Indre Rekvika, mange år etterpå, men det var her de den gang fikk satt den i stand så familien hadde et sted å bo. – Foto: Roald Grimsø 

Vi kan gå til artikkelen Rekvika og der lese hva Aksel Lindset har berettet. – Foto: 

I denne gammen i Rekvika holdt familien Lindseth til under evakueringa. Herfra kunne de se at Honningsvåg og Nordvågen ble brent i november og desember 1944.

HOME  BACK