Forfatter: Terje Cock Svane

Nordvågen i førkrigstida

Den av Terje Cock Svane

Nordvågen var ubebodd i tida mellom 1825 til 1841. Det finnes i alle fall ingen belegg for at noen bodde her da, skriver Einar Richter Hansen (1). Det var først i 1843 det kom folk hit. Da er en Peder Josefsen her å finne, og ikke lenge etter har fire fem andre kommet til.

Da man i tida rundt 1880 hadde fått ryddet en gangsti, mellom Honningsvåg og Nordvågen, gikk det lang tid før man begynte å tenke på en ordentlig vei, større var ikke behovet. Bil var det ingen som hadde. I 1891 søkte kommunestyret om å få bygd en kjørevei på den samme strekning som gangstien hadde kommet. Samtidig med det, ville man også få anrettet en gangsti mellom Nordvågen og Kjelvik.

En godværsdag i Nordvågen i førkrigstida – Foto: Samuli Paulaharju

Det gikk seks år, så i 1897 kom man i gang med bygginga. Fem år senere, i 1902, hadde man kommet frem til Vestersida. Da hadde Magerøya fått den første kjørbare veien i kommunen. Fartsgrensen hadde i 1899 vært på 15 km/t og var det vel ennå.

Den veien som hadde blitt bygd til Nordvågen, den hadde ikke blitt den fiskeværsveien folk ville ha. Den gikk ikke gjennom bebyggelsen, så i 1914 ble det søkt om forlengelse. Det kom bevilgninger, og om sider hadde veien blitt bygd ferdig slik man ville ha den, men det var ikke før i 1924. Da hadde det gått nesten tredve år fra bygginga begynte i 1897, men nå var veien der, og nå kunne man kjøre gjennom Honningsvåg og helt innover til Nordmanset.

Så kom den første bussruta. Det var Karl Jørgensen som gikk i gang med den. Jørgensen hadde kommet til Honningsvåg allerede i 1934, skriver Mona Høyen, og han var det som begynte med bussrute mellom Honningsvåg og Nordvågen. Jørgensen tok også initiativ overfor kommunen om midler til å få brøytet veien om vintrene. De første bevilgningene fra kommunen kom i 1937. Det ble bevilget penger til innkjøp av snøplog. Denne tok Jørgensen i bruk, for i alle fall å få holdt veien åpen for at bussruta frem og tilbake til Nordvågen skulle kunne holdes i gang året rundt (2).

Det var etter 1860, man begynte å skille mellom Honningsvåg og Nordvågen. Man begynte å kalle dem for hhv Søndre- og Nordre Honningsvåg, ikke bare Honningsvåg. Fra 1865 begynner man å skille mellom Honningsvåg og Nordvågen også under folketellingene. Det skulle likevel gå mange år før bruken av Honningsvåg og Nordvågen ble vanlig, så henholdsvis Søndre Honningsvåg og Nordre Honningsvåg forble, på folkemunne, navnene helt frem til i 1920-årene (1).

Publisert på ny mandag 20. mai 2024 med notene

  1. Richter Hansen 1990
  2. Høyen 2008
.HOME   BACK.

Skipstrafikken gjennom Magerøysundet

Den av Terje Cock Svane

Nesten all skipstrafikk til og fra Honningsvåg, og til steder øst for Honningsvåg, gikk gjennom Magerøysundet. Både Hurtigrutene, de mange godsbåtene og fiskefartøyer i alle størrelser, har gjort det og gjør det fortsatt.

Det samme gjorde de utenlandske trålerne, året rundt helt fra de under første verdenkrig begynte å komme nordover til fiskefeltene utenfor Finnmarkskysten og i Barentshavet.

I sommerhalvåret fulgte de mange trelastbåtene på vei til og fra Kvitsjøen og enda lenger øst, skipsleia gjennom her.

Skipene var mindre enn i dag og mange av dem dårligere teknisk utstyrt, samtidig som det var viktig å kunne seile i smult farvann.

Slik, omtrent som denne kunne mange av de gamle trelastbåtene som kom gjennom Magerøysundet i etterkrigstida se ut. De var på vei mot Honningsvåg for å sette i land sine to loser som de hadde fått om bord i Lødingen.

I øst-enden av Magrøysundet ligger Honningsvåg, og herfra er det åpent hav hele veien videre østover. I Honningsvåg ble de utenlandske fartøyene, og de norske som var ukjent med skipsleia, møtt av Losbåten. Losene sørfra kunne da gå fra bordet og bli satt i land.

Det var ikke bare lostjeneste å finne her, men også flere store tankanlegg der de kunne få etterfylt drivstoff. Det var også mulig å få etterfylt kull. På vei tilbake, måtte de igjen innom, nå for å få los om bord for kunne legge i vei gjennom Magerøysundet mot sør. Da fulgte de den samme leia sørover.

Et par-tre ti-år etter krigen, ble det slutt på den store skipstrafikken Magerøysundet. Tolvmilsgrensen ble 1. januar 1977 utvidet til 200 nautiske mils, og da var det snakk om 200 mils økonomiske soner. Over natten var dermed de utenlandske trålere borte.

Trelastbåtene forsvant også, sakte men sikkert. De gamle hadde blitt hugd opp, de nye hadde blitt større, og bedre utstyrt. Det skulle effektivitiseres og det er billigere å gå utenskjærs når de slipper å betale for to loser i flere døgn. Så nå går de ytre lei, langt til havs.

HOME  TOPPEN  BACK

Richard Anton Floer

Den av Terje Cock Svane

Richard Anton Floer (1877-1961) var handelsmann og fiskekjøper i Hasvik på Sørøya, og hadde handel også i Breivikbotn og i Sørvær. Det hadde også vært en mindre filial i Kobbevåg, ikke langt fra Hasvik – et fiskebruk overtatt og drevet av hans sønn Richard Floer jr (1912-1982).

Det var i 1906 han hadde kjøpt den nedlagte hvalstasjone i Bøle på Sørøya og omgjort den til fiskebruk. Han etablerte også en filial Kongsfjord, i Berlevåg.

Da Richard Floer kom til Honningsvåg, leide han Svindlands fiskebruk fra 1913, litt senere også Karl Isaksens fiskebruk.

Richard Anton Floer

I Honningsvåg etablerte han et fiskebruk med kontor, tørrfisklager og tørfiskpresse, saltfisklager, islager og rom for kassespikring i den såkalte Tyskerbrygga på Holmen. Det også var ført krigen.

Floerbruket i etterkrigstida, var inne i Storbukt, like ved det som da var Sild og fiskeindustri A/S, Sifi. Her hadde han kaianlegg med fiskemottak, tørrfisklager, fiskehjeller, trandamperi og nothjell for seisnurperne, og ei lita kontoravdeling. Ute i Vågen hadde han hovedkontoret, i bygget der Posthuset var.

Både før og etter krigen drev Richard Floer tørfiskhandel, med oppkjøp rundt om i Finnmark, fra egne fraktebåter. Floerbrukets båter besøkte hjemmefiskere rundt om i distriktet og kjøpte det fiskerne selv hadde tilvirket. Før krigen het båtene de brukte på oppkjøpsturene henholdsvis «Laksen» og «Krabben», mens oppkjøpsfartøyet i etterkrigstida var «Saltdalen».

I årene etter krigen, dro «Saltdalen» i sommerhalvåret med sin fiskevraker rundt på oppkjøpsturer som i førkrigstida. Etter krigen var det Einar Johansen, også oppvokst på Sørøya, som var vraker. Sammen med skipper Magnus Wagelid seilte de på oppkjøpsturene. Om dem og oppkjøpsturene deres med «Saltdalen», har Knut Erik Jensen laget en dokumentarfilm. Den ble vist på NRK i tida rundt 1975 og er nå er tilgjengelig blant annet på Universitetsbiblioteket i Oslo.

Vrakerens arbeid var å sortere tørfisken etter kvalitet. Den sorterte fisken ble stablet inn i en maskin der den ble presset kraftig sammen før det ble viklet streng rundt. Når det var gjort, ble den sammenpressa bunten sydd inn i sekkestrie, klargjort for stabling i høyda og eksport til utenlandske oppkjøpere.

I 1960 og 70-årene kjøpte Floerbruket fisk bare under vårtorskefisket, hengte den på hjeller og tørket den. Ut over det, var firmaet agent for oljeselskapet Shell. Innover til Floerbruket i Storbukt kom det marinebåter, trålere og trelastfartøyer for bunkring. Med olje til tankanlegget kom det også mindre oljetankbåter som «Sølvskjell».

Richard Floer gjorde det godt og ble en av Finnmarks store forretningsmenn og etter hvert mangemillionær. Driften avtok gradvis etter at Richard Anton Floer døde i 1961, og opphørte omkring 1985.  Da hadde bedriften blitt drevet av Floers eldste sønn Kristian Floer og deretter av sønn hans, Helge Floer.

Floerbruket i etterkrigstida, med nothjellen og trandamperiet til venstre. – Foto: Mittet / Nasjonalbiblioteket

Floerbruket i Honningsvåg fikk den triste skjebne, lenge å bli stående ubrukt og til nedfalls. Til slutt ble anlegget kondemnert og nedbrent av Nordkapp kommune. Da var oljeselskapet Shell sine oljetanker borte for lengst. Samme veien gikk det med tranmeieriet og nothjellen. Alt har blitt fjernet, alt inklusive bygningene med kontoret og det som utgjorde fiskekjøpet og tørrfisklagret.

Richard Anton Floer døde i 1961.

Oppdatert lørdag 17. januar 2026, 19:18 med kildene

  • Alf Ragnar Tobiassen i Finmarksposten den…
  • Nekrolog over Richard Anton Floer i Finmarksposten 11. februar 1961
  • voldnes.no,
  • Geni.com om Richard Floer
.HOME  TOPPEN  BACK.