Nesten all skipstrafikk til og fra Honningsvåg, og til steder øst for Honningsvåg, gikk gjennom Magerøysundet. Både Hurtigrutene, de mange godsbåtene og fiskefartøyer i alle størrelser, har gjort det og gjør det fortsatt.

Det samme gjorde de utenlandske trålerne, året rundt helt fra de under første verdenkrig begynte å komme nordover til fiskefeltene utenfor Finnmarkskysten og i Barentshavet.

I sommerhalvåret fulgte de mange trelastbåtene på vei til og fra Kvitsjøen og enda lenger øst, skipsleia gjennom her.

Skipene var mindre enn i dag og mange av dem dårligere teknisk utstyrt, samtidig som det var viktig å kunne seile i smult farvann.

Slik, omtrent som denne kunne mange av de gamle trelastbåtene som kom gjennom Magerøysundet i etterkrigstida se ut. De var på vei mot Honningsvåg for å sette i land sine to loser som de hadde fått om bord i Lødingen.

I øst-enden av Magrøysundet ligger Honningsvåg, og herfra er det åpent hav hele veien videre østover. I Honningsvåg ble de utenlandske fartøyene, og de norske som var ukjent med skipsleia, møtt av Losbåten. Losene sørfra kunne da gå fra bordet og bli satt i land.

Det var ikke bare lostjeneste å finne her, men også flere store tankanlegg der de kunne få etterfylt drivstoff. Det var også mulig å få etterfylt kull. På vei tilbake, måtte de igjen innom, nå for å få los om bord for kunne legge i vei gjennom Magerøysundet mot sør. Da fulgte de den samme leia sørover.

Et par-tre ti-år etter krigen, ble det slutt på den store skipstrafikken Magerøysundet. Tolvmilsgrensen ble 1. januar 1977 utvidet til 200 nautiske mils, og da var det snakk om 200 mils økonomiske soner. Over natten var dermed de utenlandske trålere borte.

Trelastbåtene forsvant også, sakte men sikkert. De gamle hadde blitt hugd opp, de nye hadde blitt større, og bedre utstyrt. Det skulle effektivitiseres og det er billigere å gå utenskjærs når de slipper å betale for to loser i flere døgn. Så nå går de ytre lei, langt til havs.