Reindriftsamene vi møtte, i Honningsvåg, og omkring på Magerøya, som i Gullgammen og i Finnvika, det er mennesker med røtter tilbake i århundredene. Deres forfedre og formødre har levd sine liv her oppe i nord åtet rundt, med bitende kulde inne på vidda og midnattsola sommeren igjennom.

Reindriftsamer har hatt tilhold ute ved kysten og mest sannsynlig også på Magerøya så lenge det har vært tamreindrift på Nordkalotten, og det begynner å bli lenge. Det var på 1600 tallet man begynte med tamreindrift, kan vi lese i historiebøkene. Gjennom århundrene har samene om våren fulgt reinflokken fra vidda og utover til kysten. Her har de holdt til somrene igjennom.

Fiskerfagskolen med det offisielle navnet Statens Fiskarfagskole, var en gave fra Oslo kommune, til Finnmarks befolkning. Myndighetene så det som viktig å få fiskeriene i gang etter krigen. I ingen områder i landet har det vært så gode fiskefelt som utenfor Finnmarkskysten, har vi hatt inntrykk av. Det blir til og med fortalt at det i en periode ble fisket like mye på kysten utenfor Finnmark som i hele landet sammenlagt.

Fiskerfagskolen var en internatskole der elevene fikk fritt opphold og fri kost. Til og med reisene til og fra skolen var gratis. Bare skolemateriell måtte de betale selv. Lommepenger, og penger utenom kunne elevene søke stipend og lån for å skaffe seg.

Fiskerfagskolen ser vi der ute til høyre. – Foto: Mittet / Nasjonalbiblioteket

Bare til fiskeskipprlinjen var det opptakskrav: Bevitnet attest for minst 24 måneders fartstid på dekk, med deltakelse i fiske, og det etter fylte 15 år. I tillegg måtte de ha attest fra lege om tilfredsstillende syn og hørsel, men også vandelsattest fra politiet på hjemstedet.

Joachim Grønbech hadde i 1955 kommet til Fiskerfagskolen som navigasjonslærer. Det første året Grønbech var ved skolen, hadde den 17 elever på høvedsmannlinjen, altså på fiskerkipperlinjen, 10 på motorpasserlinjen og 4 på linjen for kokker.

Rektor da, var Odd Kristensen, med tittel styrer. Foruten de to, var det fire lærere.

En dag da Joakim Grønbeck var seksten, brøt opp fra hjemstedet Vardø og dro til Sandefjord. Der han hadde ei søster, og dit kom han uventet den lange veien, og banket på. Søstra, sier han, kunne ikke bare jage ham hjem igjen. Og en dag mens han var der, gikk han inn på et av rederikontorene der og bad om jobb som dekksgutt, og fikk det.

Joakim Grønbeck i 1976

Joakim Grønbeck ble sjømann i det han mønstret på en av tankbåtene. Han gikk gradene, og da han gikk i land for godt, hadde han tilbrakt mesteparten av sitt liv på de syv hav, står det. Det forteller han da han blir portrettert i Finmarksposten lørdag 21. august 1976.

Han forteller at han alltid har hatt lopper i blodet, og da han var seksten, pakket han snippeska og dro hjemmefra, står det også. Han ville ut i verden, se seg om, og lære. Havet, forteller han, hadde en voldsom tiltrekning på ham.

Og en dag stod han på broen og hadde nådd målet, han hadde blitt skipsfører.

Finmarkspostens journalist spør ham: «Var det ikke nokså hardt for en yngling på seksten år å mønstre på en båt og reise direkte ut i verden?» Svaret kom kontant, må vi få tro: «Det var hardt, men det var sunt!» Ute på et skip blir man fort som i en familie. Kontakten med de gamle sjøulkene ble etter hvert til vennskap, og han lærte mye.

Grønbeck ble tilsatt som rektor i 1963 og var det frem til i 1980. Da ble Statens fiskerfagskole i Honningsvåg del av den videregående skolen. Og vi som daglig gikk forbi posthuset, i vår ungdom, kunne rett som det se ham i det han gikk inn der etter dagens post.

Publisert med kilden, blant annet

• Joakim Grønbeck lengter mot havet og minnes, et lørdagsintervju i Finmarksposten 21. august 1976

Informant

• Tor Grønbech angående en av fiskerfagskolens lærere, hans far, fra skoleåret 1955 av og utover, i sms av 2022.10.15.

.HOME   BACK.

Kamøyvær hadde bare ni fastboende i 1900, men etter at det i 1905 kom fiskebruk med helårsdrift, økte folketallet jevnt gjennom de neste årene. Det var kjelvikværingen Christian Bruun som kom dit og  begynte å drive fiskebruk. Han hadde kjøpt fiskebruket av hammerfestfirmaet Robertson. Da de drev det, holdt de det gående bare i sesongene, som under vårtorskefisket og sommerfisket.

Christian Bruun begynte også med handel der man fikk kjøpt alt det man trengte av kolonialvarer og fiskeredskaper. Med kjøpet av anlegget fulgte det rorbuer for fremmedfiskerne og det var en anseelig mengde fiskehjeller. Også Lillekamøya, og omtrent halve Storkamøya fulgte med for de 12.000 kronene nesten hele fiskeværet ble kjøpt for.

Som på bildet Samuli Paulaharju tok da han var her helt tidlig i 1930-årene, så det ut langs ei viktig gate i fiskeværer.

Tallet på innbyggere i Kamøyvær hadde begynt å øke. Det kom folk mange steder fra, unge og eldre, hele  familier, også finlendere kom hit. Her var det det arbeid å få, og det var fisk i havet like utenfor. Under vårtorskefisket i mars, april og mai kom det fiskere langveisfra, også hit.

Etter hvert kom det flere fiskebruk, som det vi ser her, i Risfjord, drevet bare i sesongene.

Det samme området noen år etter. Vi ser utviklinga som har skjedd i det samme området, sett fra en annen vinkel.

Om bildene vi ser kan vi kansje si at de viser velstandsutviklinga i fiskeværet…

Kamøyvær i førkrigstida, enda et bilde som viser det samme område, et bilde fra Håkon Bertil.

Så kom krigen, evakueringa og nedbrenninga av alt det som var i Kamøyvær. Fiskebruket med trandamperiet, egnebuene, og kullagret til Christian Bruun med alt han hadde bygd opp, ble brent ned, butikken med. Og oljetankanlegget gikk det samme veien med, det ble ødelagt.

Da evakueringen ble satt i gang, høsten 1944 hadde antallet fastboende i løpet av førti år økt fra 9 til 330.

Oppdatert fredag 23. januar 2026 med kilde

• Aasegg, Svein (2012) «Kjøpmann Christian Martin Bruun, Kamøyvær (1862-1935)», Årbok for Nordkapp 2012

.HOME  TOPPEN  BACK.