Christian Bruun gikk i gang med helårsdrift av fiskebruket. Hammerfestfirmaet Robertson som Bruun hadde kjøpt fiskebruket av, hadde drevet det bare i sesongene. Bruun begynte også med handel der man fikk kjøpt alt det man trengte av kolonialvarer og fiskeredskaper. Med kjøpet av anlegget fulgte det rorbuer for fremmedfiskerne og det var en anseelig mengde fiskehjeller. Også Lillekamøya, og omtrent halve Storkamøya fulgte med for de 12.000 kronene nesten hele fiskeværet ble kjøpt for.

For å beskytte seg mot konkursnse, gjorde Bruun hva han kunne for å sikre seg så mye som mulig av strandarealene. All den erfaring han hadde skaffet seg, skulle komme godt med i oppbyggingen av fiskebruket han nå gikk i gang med. Han var egenhendig med i snekkerarbeidene som skulle gjennomføres da han satte i gang utbedringer av kai og bygninger. Det samme var det under byggingen av nye boliger, han var med da også.

Posteksederingen og ekspederingen av dampskipstrafikken ble en del av det bedriften ble å ta seg av allerede den samme høsten som familien kom til Kamøyvær. De største båtene kunne ikke komme til kai. Både lokalbåten, og godsrutebåtene som kom med salt og kull, og som hentet tørrfisk, saltfiske og tran, måtte betjenes via ekspedisjonsbåt. Så skjedde det som til vanlig skjer, der det er arbeid å få. Dit kommer det arbeidskraft.

Fisket var godt de første årene etter at den nye bedriften var kommet i gang. Så hit kom det både enslige og hele familier flyttende. Kamøyvær begynte å vokse, stadig kom det nye innbyggere. Det kom folk hit både fra fjern og nær, finlendere likesåvel som nordmenn.

Tilstrømmingen av fiskere til Finnmark i sesongene var stor, og med dem kom også oppkjøpsfartøyene. Til Kamøyvær kom det flest fiskere under vårtorskefisket i mars, april og mai. Oppkjøpsfartøyene kom til Kamøyvær, langveisfra, som til de andre fiskeværene i Finnmark.

Straks innsiget lodde med de store torskestimene i sitt følge kom, var kjøpefartøyene der. Om bord ble fisken saltet og ført sørover til Vestlandet, der den ble tørket på berg og solgt som klippfisk til Spania og Portugal. Det var også køpefartøy som saltet fisken og førte den til Alta, der det også ble produsert klippfisk til markedene i Europa. Konkurrentene var det ikke lett for Cristian Bruun å holde på avstand.

Det kom flere fiskebruk til Kamøyvær, som dem rundt Risfjorden og i Rishamn. Alle var de filialer av fiskebruk andre steder, så Christian Bruun fikk konkurranse allerede kort til etter at han hadde etablerte seg. Særlig var det mange som etablerte seg i perioden med høykonjunktur under første verdenskrig. De fleste av konkurrentene drev mindre bruk, og bare under vårfisket. Da det var over i slutten av mai, lukket de dørene. Waldemar Larsen var en av konkurrentene, han kom i 1908. Bruket hans var det viktigste brukene som også drev her i sesongene. Han etablerte også handel her, med de vanlige forbruksartiklene. Pomorene fra Kvitsjøområdet kom også hit med sine kjøpefartøyer slik de hadde gjort det i lange tider.

Da veien var bygd ferdig frem til Kamøyvær i juni 1939, kjøpte firmaet ved svigersønnen  Roald Aasegg to biler, en splitter ny Ford lastebil og en Ford personbil. Lastebilen ble brukt når det skulle sendes fisk med hurtigruta, personbilen ble brukt som drosjebil i Honningsvåg, med Simon Jensen som sjåfør. Tyskerne konfiskerte først drosjebilen, allerede i 1940, noe senere også lastebilen.

Kamøyvær i tida omkring 1930 – Foto: Samuli Paulaharju