Berit og Johan Bær hadde hjemstedet sitt i Gullgammen. Dem må vi vel kunne kalle for sjøsamer, eller reindriftsamer på Magerøya. Reinsdyrene de hadde var en viktig del av livsgrunnlaget deres. De var på Magerøya sommeren igjennom, og inne på Finnmarksvidda i vinterhalvåret.
Som barn tilbrakte jeg ti somre i Gullgammen, den første i 1956, og den siste i 1966. Her møtte jeg Bærfamilien til stadighet, og lærte både Johan Bær og Berit Bær å kjenne, og et stykke på vei noen av barna deres. Antakelig så jeg hver eneste av dem, en eller flere ganger.
Så da jeg kom tilbake dit sommeren 1975, var jeg frilanser i Finmarksposten, og hadde hellet med meg og møtte Berit Bær den siste sommeren hun bodde der. Bildet jeg tok av henne, etter at hun skiftet over og tok på seg samedrakten, forsvant i redaksjonen, det samme gjorde filmen, dessverre.
Foruten reinflokken, hadde familien sauer og ei ku og hver sommer en kalv, det Berit kalte kreaturene. Kua og kalven, sammen med naboens ku og kalv skulle følges innover til Svarthola om morgenen, og møtes i det de var på vei hjem for å bli melket om kveldene.
Reindriftsamene Johan og Berit Bær i sine yngre dager, på et bilde tatt av finlenderen Samuli Paulaharju da han var i Gullgammen, en sommer i tida omkring 1930
Siden de bodde året rundt i Gullgammen, hadde de kanskje noen utenom familien til å se etter reinflokken inne på vidda om vintrene. Foruten at Berit Bær, som mor til ti barn, hadde hun husdyrene å ta vare på, med daglig melking av kua. Så tjente hun også på å sy skaller og pesker
For å få gjort nødvendige innkjøp, måtte de i båt. Det meste av det de trengte for den lange vinteren, kjøpte familiene inn om høsten. Og da var de her i ett strekk, fra oktober til våren.
Berit som aldri har drevet fiske, fortalte om en gang hun ble med på innkjøpstur til Honningsvåg: «En vinter rodde vi i februar-mars. Bitende kaldt var det, og vind. Jeg tror vi brukte nærmere seks timer da vi skulle tilbake.
Gullgammen da Samuli Paulaharju var der og møtte Johan og Berit Bær og de to barna deres den gang. – Foto: Samuli Pauluharju
Etter hvert som barna kom i skolealder, måtte de reise bort og bo på internat, de første gikk på skole på Repvåg.
Da internatet på Sarnes kom etter krigen, gikk de på skole der. I hver skoleferie måtte barna hentes hjem og bringes tilbake.
«Før vi fikk motorbåten, måtte vi ro. Om sommeren gikk det bra, men i jule- og påskeferien var det ofte styggevær. Da måtte jeg springe over fjellet og rundt Sarnesfjorden for å hente dem hjem.»
Berit Bær vokste opp i Karasjok, giftet seg og hadde kommet til Gullgammen i 1927.
Det var flere familier i Gullgammen på 1950 og 1960-tallet.
I huset til den nærmeste naboen vokste det opp fem barn. Og familien litt lenger bort hadde i alle fall to som gikk på skole på Sarnes i de årene. Hver sommer kom det i tillegg en familie med seks barn innover og ble der i noen uker hver gang.
Gullgammen ligger i Magerøysundet, så pass langt vest at det går med et nærmere tre timer å ro herfra til Honningsvåg. Og det har gjennom årene vært robåten har man brukt for å komme til Honningsvåg. Innlagt strøm kom det ikke hit før i tida omkring 1960, så her var det frem til da som i førkrigstida og under krigen. Det var stearinlys og parafinlampe.
Berit og Johan bær sitt gårdsbruk i etterkrigstida, et bilde tatt i 1973 eller et par år etter. – Foto: Terje Cock Svane
Fraflyttinga fra Gullgammen begynte allerede etter hvert som barna hadde gjort seg ferdig med skolegangen. Omkring 1969 pakket tre av familiene hun hadde hatt som naboer sammen og forlot Gullgammen for godt.
Høsten 1975 flyttet den siste reindriftsamen fra Gullgammen, Berit Bær. Det var da hun skulle stenge av av vannet og spikre for vinduene, som hun sa. Da hadde hun holdt til her helt fra hun i 1927 hadde giftet seg og brutt opp fra Karasjok for å slå seg ned her sammen med sin mann, Johan Bær.
I det vi avslutter samtalen, sier hun at om mannen hennes hadde levd fremdeles, skulle hun ha blitt boende her fortsatt.
Sist oppdatert, 27. februar 2026, og publisert med kilde
- Svane, Terje Cock (1975) «Bærfamilien forlater Gullgammen», Finnmarksposten 9. november 1975
NORDKAPP I HISTORIEN 
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.