De eldste spor etter mennesker i Norge, har så langt blitt funnet i Finnmark. Funnene som ble gjort i 1993 viser at det allerede for 10.300 år siden var noen som holdt til på Magerøya. Boplassen ligger et godt stykke over dagens flomål, 28 meter over, på et eid.

Sarnes i etterkrigstida, på et bilde fra Kathrin Hägglund

De kan ha hatt tilhold her i deler av den istida som tok slutt for 8.500 år siden.

I boken «Finnmark» som kom i 1979, skrev historikeren Einar Niemi, lenge før de eldste spor etter mennesker i Norge ble funnet på Magerøya i 1993, at folket som levde her, kan ha levd under de samme betingelsene som i inuitter, grønlendere, samojeder og nordlige folk i Øst-Sibir.

Leveforholdene har ikke vært enkle her heller, men som andre folk ved iskanten har også de hatt somre med bar mark. De har ikke bare hatt fisken i elver og vann, i havet, og sel og hval, fugler, fuglefjell og egg, alt dette til føde, men også klær av skinn. Som mange steder ellers, har det vært en kamp for tilværelsen.

Den første kirka i området langt mot nord, ble satt opp Tromsø i 1250, ved grensen opp mot området «der hedningene bodde». Det var folk med helt andre religiøse oppfatninger. Dit ble det sendt misjonærer. Det ble satt opp enkle kirkebygg.

Kirka i Vardø mener man å vite, kom i 1309. Bygginga av ei kirka der, og ei festning hadde blitt satt i gang av kong Håkon V Magnus. Begge skulle de markere Norges grense mot øst. Vardøhus len hadde blitt lagt under Trondhjems amt, så erkebiskopen, Jørund fra Nidaros kom til Vardø for å innvie den kirka.

Men Magerøya har vært et sentralt sted på Finnmarkskysten. I det området som skulle bli Nordkapp kommune, lå det fem kirker i 1589. Ifølge Einar Richter Hansen blir det antatt at den nåværende norske befolkninga her har sine røtter fra 1200-tallet.

Lenge før det, har Finnmarkskysten vært et bruksområde, først for samer, etter hvert også for håløyger som har trukket nordover og slått seg ned. Ved begynnelsen av 1600-tallet bodde det omtrent 3-4.000 mennesker i Finnmark. Det var mindre enn én prosent av Norges befolkning.

Vi ser litt av det lille fiskeværet Kjelvik, yttest ute mot nord-øst på Magerøya, slik det var den gang det ennå bodde folk der. – Foto fra Nordkappmuseet

Torskefiskeriene – Torsk hadde allerede først på 1100-tallet blitt en viktig handelsvare i Lofoten. Da det ute i Europa begynte å bli etterspørsel etter fisk tidlig på 1200-tallet ble fisk en viktig eksportvare. Hanseatene med sine handelsforbindelser i Nordsjøområdet og i Østersjøen, kom til Bergen på 1300-tallet, og var mottakere av fisk fra Nord-Norge.

Og når behovet for fisk var der, begynte det å komme folk sørfra for og bosatte seg i nord. Dermed begynte koloniseringa av ytterkysten. Det skjedde i tida mellom 1250 og 1350, er det mye som tyder på, får vi vite. Når det først og fremst var ute på øyende folk bosatte seg, var det for å komme nærmest mulig fiskeplassene. Slik la fisken grunnlaget for en norsk bosetting på kysten av Finnmark.

Med kildene

• Lillehammer, Arvid, (1994) Aschehougs Norgeshistorie, Bind 1, Fra jeger til bonde – inntil 800 e. Kr, Oslo
• Niemi, Einar (1979) «Streiftog gjennom Finnmarks historie», i Hirsti, Reidar (1979) Finnmark, Gyldendal Norsk Forlag A/S, Oslo

.HOME  BACK