Løkkebuktingen Gjert Olsen gikk i gang med å reparere den gamle kaia etter at krigen var over og det ble mulig å komme tilbake. Da kaia hadde kommet i orden, ble de satt opp, de to røde bygningene, og et par til lenger inne.

Det var tid for gjenoppbygging, så da kom Fridtjov Olsen med sin materialhandel her. Hit kom det da frakteskuter med alt av materialer sørfra, hver sommer, og ikke bare ei, men flere. Da ble det hyret inn folk for et par-tre dager til lossing av bord, planker, sement, ulike typer murstein og isolasjonsmaterialer.

Et bilde tatt i tida omkring 1975, byggmester Ted. Årnes for lengst hadde overtatt Gjert Olsens kaianlegg – Foto: Terje Cock Svane

Ved Fridtjov Olsens materiallager arbedet både han og kona, hun på kontoret, samt et par-tre til. Med lastebilen ble bygningsmaterialer kjørt rundt om til byggeplasser i kommunen. Denne materialhandelen var i drift frem til det meste av gjenoppbygginga i kommunen var ferdig. Da vi hadde kommet til i 1962 eller så, var det slutt, ja det ble bare stille. Ingen fraktebåter kom med bygningsmaterialer mer. Ingen lastebil kom opp derfra mer med planker, bordfjøler og glassvatt til isolasjom i husene. De som hadde hatt arbeidet sitt der, ble borte, uten at det ble snakket om, og uten at det stod noe om det i Finnmarksposten.  Og bygningene ble stående tomme.

Gjert Olsens kai ble deretter benyttet av de mange som i den tida robåt, speilbåt med påhengsmotor, eller litt støtte snekker med mitot. De trengte oppbevaringsplass for vinteren. I et par av bygningene, blant annet i den minste av de to ute på kaia, var det en og annen, for ikke å si, flere småbåtentusiaster som en vinter eller kanskje flere, som arbeidet med å utbedre båtene sine.

Så gikk det noen år, før byggmaster Ted Årnes kom med sitt firma og overtok det hele. Da ble det som en gang hadde vært en holme, en holme vi under kaia kunne se rester av og som hadde gitt bukta det offisielle navnet Holmbukt, til det vi har i dag, Løkkebukta, bygd videre ut til å bli slik det hele nå fremstår.

Mellom kaia og veien forbi, var det ei lang, slak fjære, så her ble småbåter, og litt større, trukket opp. Så til vanlig lå det flere robåter her. Samtidig var det en liten slipp der det ble trukket opp en litt større båt for vinteren.

Publisert…

HOME  BACK

Finotroanlegget ble anlagt inne i Storbukt, påbegynt allerede i 1951. Som vi skal se lenger nede har vi et par bilder der vi ser fiskere ved kai, Ingolf Johansen om bord i sjarken sin, og en ombord i «snekka» si, og Andor Reitans «Nøkken» som ligger ved kai for å få levert fangstene sine en sommerdag i 1975.

Bildene har blitt tatt så langt tilbake i tid at det med kvoter og kjøp og salg av kvoter ennå ikke har kommet. Så enhver som har vært ute på feltet får levere så mye han lyster.

Vi er inne i Storbukt der statsbedriften A/S Finnmark og Nord-Troms fiskeindustri gikk i gang i gjenreisingstida med sitt industrianlegg. – Foto: Terje Cock Svane

I bygninga midt på bildet har vi tørfiskloftet, i to etasjet, med salterier i underetasjen. I bygninga til venstre, var fiskemottsket i første etasje, og snekkerverkstedet i etasjen over, med Fridtjif Olsen som snekkeren etter at Andreassen hadde gått av med pensjon. – Foto: Terje Cock Svane

At det er nothjellen vi ser, vet vi alle, og at fiskerne trengte egnerbu ognlagerplass tot fiskeredskapene sine, skjønner vi også. Det hadde de i bygninga til høyre.

Her ser vi fiskemottaket, nærmest, med salteriet og torfiskloftet litt bortenfor, ja vi skimter også nothjellen også, lengst borte. F 38 NK er fiskerinumret på sjarken, med skipper Ingolf Johansen. – Foto: Terje Cock Svane

Sjarken nærmest kaia er MK Nøkken, med skipper, Andor Reitan. Mannen nærmest er ukjent, så langt, men fisk har han fått, det ser vi. – Foto: Terje Cock Svane

Slik kunne det også se ut, med større båter ved kai. MK Føyken hadde sin faste plass ved nothjellkaia, og amlegget hadde trålere som kom med fisk. Etterspørselen var nok stor. – Foto: Terje Cock Svane

Billedserien ble tatt i 1975, kan hende med unntak av bildene med de to sjarkene. – Foto Terje Cock Svane

HOME  BACK

Opnan er et av de mange fraflytta utvær i Nordkapp, der folk har slått seg ned, ytterst ute mot havet. Herfra var det kort vei til fiske, og derfor har folk kommet hit og blitt boende. Så mange har det ikke vært, og det har vært folketomt til sine tider. Så pass mange var det en gang at det har blitt reist kirker i flere av utværene. Opnan var en gang, sammen med Helnes, et annet av utværene, tillagt Tunes prestegjeld, skriver Olaf Simonsen i avisen Vestfinmarken i 1930.

Opnan var ubebodd i 1867 da J. Petter Larsen Ollaka ga til kjenne at han ville slå seg ned der. Det var folk som satte pris på det, for fiskere i hardt vær kunne i de verste tilfeller måtte søke nødhavn der. Og det hadde hendt at fiskere hadde vært nær ved å fryse ihjel der i situasjoner som det.  Ollaka ble ikke boende lenge i Opnan, for i 1875 var stedet ubebodd.

Opnan er i dag et fraflytta utvæ der det ikke har bodd folk etter siste krig.

Opnan i 1930-årene – Foto: Samuli Paulaharju

Ei større rorbu ble satt opp i tida omkring 1895 og det bosatte seg noen fiskerfamilier i Opnan igjen. Da hadde stedet vært avfolket i en periode. Nå ble det bygd bolig for faktoren, ansatt av handelshuset i Skarsvåg, som igjen var eid av bergensfirmaet Joakim Jensen.

Det ble kjøpt fisk i sesongen fra mars til september. Da kom det mange fremmedfiskere hit, og det var opp i tjue båter som leverte fangstene sine. Båtene var ikke større enn at det var mellom to og fire mann på hver. Selv om det meste av fisken ble levert til handelsfaktoren, rodde mange av fiskerne til Kamøyvær når russeskutene hadde ankret opp Det var omtrent ei mil å ro, men dit rodde de, den lange veien med noe av fisken. I bytte fikk de det nødvendige rugmelet de trengte for vinteren.

Statens havnevesen bygde molo i 1920-årene, her som på mange andre småplasser der folk var avhengig av å få dratt båtene i land. Og noen få år senere kom det enda en molo. Fiskerne trengte beskyttelse for vær og vind når de skulle ut, komme i land, eller bare levere fangstene.

Opnan i 1930-årene – Foto: Samuli Paulaharju…

Lokalbåten hadde anløp av Opnan under vår- og sommerfisket, og da ble folk og last ekspedert med båt ut fra land. Det var ikke så ofte den kom forbi, men da var det liv og røre på land. Alle så med spenning på det som gikk for seg utenfor, og noen ganger kom det kanskje til og med brev med båten.

Som på så mange andre små fiskevær i utkantene, har også Opnan, et sted der folk kan ha bodd i generasjoner, gått over i historien som boplass.

Opnan er i dag et fraflytta utvæ der det ikke har bodd folk etter siste krig.

Publisert med kilde

• Thorsen, Laila (1984) «Opnan» i Årbok for Nordkapp 1984

.HOME   BACK