Den store fjorden kunne være fylt, med alt fra fiskeskøyter og snurpere trålere, norske og utenlandske. Store oljetankere kom også jevnlig innom med olje, og mindre oljetankere fraktet olje herfra til steder i Kyst-Finnmark. Det kunne også være en mengde trelastbåter å se når de kom innom, på vei, både til og fra det som da var Sovjetunionen. De kom og gikk fra tidlig om våren, hele sommeren igjennom, til langt ut på høsten. De som kom først innom, litt for tidlig på våren, kunne bli liggende for anker i inn på et par uker for å vente på at isen skulle gå opp i Kvitsjøen og innerst inne i Barentshavet.

Nikolai Jarosjenko het denne, sovjetiske trelastbåten som var innom BP, sitt tankanlegg i Kobbhola en gang før Sovjetunionen gikk i oppløsning i 1991. – Foto: Terje Cock Svane

Det var før det begynte å gå nedover med alt dette. Loddefiskerne og sildefiskerne med fartøyene deres ble borte. Det store indutrifisket som lenge hadde pågått, var sterket medvirkende til at både silde- og loddebestenden i havet nesten hadde blitt nedfisket i 1960-årende.

Med sterkt reduserte mengder sild og lodde, gikk det nedover med torskefisket også. Linefiskerne, også dem i Honningsvåg, gikk og ventet på at det skulle ta seg opp igjen.

Årsakene til at det hadde gått så sterkt nedover med torskefiskeriene også, var mangel på torskens føde, silda og lodda i Norskehavet og i Barentshavet. Når torsken ikke kunne spise seg mett på sild, og på lodde, hadde den blitt nødt til å spise av sin egen yngel. Resultatet viste seg midt på 1980-tallet.

Uansett hvordan man snur og vender på det, når det gjelder årsaker, har man lært av det som skjedde. Det må en god forvaltning av ressursene i havet til, for at ikke det som skjedde skal gjenta seg.

Samtidig med denne økolokiske krisa, forsvant de utenlandske trålerne også, over natta. Det var da fiskerigrensen, eller som den også blir kalt, den økonomiske sonen, ble utvidet til 200 nautiske mil.

Det var slik de tok seg ut nårde kom sigende innover fjorden i Honningsvåg, for å få los om bord eller for å få satt i land losene de hadde fått om bord i Lødingen. En gang i blant lastet de også kull i Kobbhola.

Det var mange flere trelastbåter av denne førkrigstypen innom i etterkrigstida, kullfyrte skip utstyrt med dampmaskiner, enn de moderne, velutstyrte drevet med motorer som brukte olje i stedet for kull. De mange trelastbåtene som før hadde kommet innom, ble byttet ut med nye, og større og bedre utstyrte. De hadde ikke behov fot å komme innom, de gikk utenskjærs, og dermed var ogsa denne trafikken borte.

Det ble stille på fjorden. Det ble slutt på lyden fra trålerne som fløytet for å få losbåten til å komme ut. Ramlet fra ankrene som ble sluppet fra de store lastebåtene ble det lengere og lengere mellom, og så opphørte det helt. Det ble lite å gjøre for dem som var i sving ved tankanleggene og ved sildoljefabrikkene. Fabrikken i Kobbhola ble lagt ned, og den i Storbukt. Oljetankene ble ikke fylt opp igjen og tre av de fire ble fjernet. Det tredje oljetankanlegget står der ennå, kanskje man håper på bedre tider, men ute av drift er det anlegget også.

Så ble fiskebrukene lagt ned. Først var det Gudmund Jægtvik som avlsuttet driften ved Gjæktvikbruket, og dro herfra. Så var det Floerbruket som stengte dørene. Man sluttet å kjøpe fisk under vårtorskefisket. Det ble samtidig slutt med det tørrfiskoppkjøpet fra fiskerbøndene inne i fjordene som fra langt tilbake i førkrigstida hadde blitt drevet via fraktefartøy som for eksempel  «Saltdalen». Så la bergensfirmaet Clemet Johnsen ned driften ved det tidligere Robertsonbruket.

Endelig ble Finotro, A/S Finnmark og Nord-Troms fiskeindustri med sitt hovedkontor i Honningsvåg, lagt ned. De mange avdelingene ved det store anlegget ble stengt. Det kom riktignok en arvtaker for Finotro, men denne drev i adskillig mindre målestokk.

Det ble enda stillere på fjorden. Færre fiskebåter på vei inn og ut fra Storbukt ble det å se og høre.

En mengde arbeidsplasser ble borte. Samtidig hadde den generasjonen arbeidsfolk som hadde hatt fiskebrukene, sildoljefabrikkene og tankanleggene som arbeidsplass helt fra etterkrigstida, kommet langt på vei mot pensjonsalderen.

Det hadde vært bygging og ekspansjon fra 1945, gjennom 1950- og 1960-årene, til nedgangen helt uventet kom.

I løpet av årene som har gått etter at nedgangen begynte, en nedgang som også har flere grunner til enn som så, har folketallet i kommunen blitt nesten halvert. På det høyeste lå det på rundt regnet 5.500 mens det nå ligger på omtrent 3.200 (1).

Publisert..- med kilder

• Hamre, Johannes og Gjøsæter, Harald (1992) «Sildefisker», i Norges dyr, Fiskene 2, Saltvannsfisker, J.W. Cappelens forlag A/S

HOME  BACK

Det har kommet fiskere langveis fra for å ta del i fisket på de rike fiskefeltene utenfor Magerøya og områdene rundt. Fra 1840-årene har det kommet store mengder fiskere hit under vårtorskefisket, og under sommerfiske. De har fra begynnelsen av kommet seilende mannsterke i fembøringer og funnet seg fiskeplasser. Ut fra Kjelvik, fra Skarsvåg og Repvåg, for eksempel, har det blitt «rodd» i sesong etter sesong i mer enn to hundre år, også av fiskere langveisfra.

BILDE

I Kjelvik, vet vi at det kunne oppholde seg inn på 5-600 såkalte fremmedfiskere under vårtorskefisket. Da kirka skulle bygges i Honningsvåg, den kom i 1885, ble det argumentert for å få ei adskillig støre kirke enn det man fikk bygd. Det var med tanke på alle de tilreisende fiskerne som kom for å dreifte ut fra Honningsvåg og områdene i nærheta.

Nordkapp er en fiskerikommune, med flere fiskevær, som Gjesvær, Skarsvåg, Kamøyvær, Nordvågen og Honningsvåg. En periode var Honningsvåg det største fiskeværet i Vest-Finnmark. I tida omkring 1930 hadde kommunen, med Nordvågen og Honningsvåg, den sørste banklineflåten i Finnmark under et fiske som i et par ti-år gikk for seg ute på Hjelmsøybanken og Nordkappbanken i fire måneder hver vinter.

Fiskere fra fjern og nær har kom hit på fiske. De har brukt, ikke bare de nevnte fiskeværene, men Kjelvik, Helnes, Opnan og Tunes, også Tamsøya som utrorsvær under vårtorskefisket, og under sommerfisket. Også Repvåg, ja til og med Jærnøya under seifisket har vært brukt som utrorsvær, i sommertida med eget fiskebruk.

Vårtorskefisket

Vårtorskefisket, eller loddetorskefisket som man også har kalt det, tar til i mars og pågår til ut mai. Det er da lodda har kommet inn til kysten for å gyte, og blitt fulgt av store mengder torsk. Da har det vært vanlig med mye større mengder torsk enn under vintertorskefisket.

BILDE

Inne på vågen i Honningsvåg i 1960-årene under vårtorskefisket

Sommerfisket

Sommerfisket har man vært i gang med straks vårfisket var over, da hovedsakelig etter sei, torsk og kveite. Også da har det vært sesong for nye store mengder fiskere lenger vest- og lenger sørfra, med omkring 3/4 fremmedfiskere til stede. Tilstrømmingen har vært litt mindre enn under vårtorskefisket. Da har mange vært hjemme for å bidra undet høyånda.

I tillegg til fiskere fra vest og sør, som deltakere under fisket, kom det i tidligere tider både folk flyttende sørfra, fra bygdene i innlandet og fra Finland, enten for sesongen, eller for å bygge seg ei fremtid som fiskere. Mange har også kommet for å ta arbeid der det var arbeid å få. Det var det på fiskebrukene, særlig. Slik økte ikke bare Finnmarks befolkning og ble fordoblet på 45 år, men også befolkninga i vår kommune økte sterkt, for eksempel fra 1850-årene og utover.

I Kamøyvær, i 1905, den gang et lite utvær med bare ni fastboende, gikk Christian Bruun i gang med oppbygging av et fiskebruket han overtok etter andre. Det var ikke noe fiskebruk i Risfjorden da, men Waldemar Larsen kom kort tid etter med sitt.

BILDE

Kamøyvær, et aktivt fiskevær i dag også – Illustrasjon: Omar Andreen.

Det har kommet oppkjøpsfartøyer både til Honningsvåg, Kamøyvær og de andre værene, både norske og russiske, som drev i skarp konkuranse med fiskebrukene på land.

Det har blitt bygd fiskebruk etter fiskebruk i hele kommunen. Og det, både etter krigen, men særlig i førkrigstida. Da kom det et fiskebruk nesten på hvert nes og i hver ei vik, særlig rundt Honningsvågfjorden.

Fiskerne har benyttet alle tilgjengelige redskaper, og oppfinnsomheten har vært stor. Foruten jukse og dorg, har både line og garn blitt tatt i bruk etter som utviklinga har gått og båtene fått motor og har blitt støre.

I tillegg til de mange andre fiskebrukene i kommunen som ble bygd etter krigen, kom det store Finotroanlegget, og to sildoljefabrikker i Honningsvåg.

Finotroanlegget ble bygd helt i begynnelsen av 1950-årene. Her ble det kjøpt inn fisk i store mengder, men også kvalkjøtt. Både trålere og fiskebåter fra stedet og fra fjern og nær leverte fisk i store mengder. Man sendte fra seg tonnevis med filet av torsk, hyse og sei. Det ble sendt saltfisk og tørrfisk ut på markedene. Fersk iset fisk av mange slag, torsk, kveite, flyndre og steinbit ble sent med sørgående hurtigrute via Trondheim til fiskeforretningene både der io i områdene rundt.

Når det kom hvalkjøtt, la man om produksjonen og pakket hvalkjøtt likesåvel som  pakket filet av torsk, sei og hyse og sendte ut på markedet. Det ble også kjøpt inn reker, produsert grilletter og lakserstatning. I et moderne trandamperi ble det av fiskelevra produsert tran, og sendt herfra i store mender.

De tre sistnevnre er alle nedlagt nå, men vi har fiskebruk i dag både i Gjesvær, Skarsvåg, Kamøyvær, Nordvågen og i Honningsvåg, lkke mange, men mange nok til at kommunen fortsatt kan kalles en fiskerikommune.

Alt dette viser at fiskeriene har hatt avgjørende betydning for kommunen gjennom lange tider. Det er fiskeriene som har medført at kommunens folketall en gang i etterkrigstida passerte fem tusen.

Publisert…

.HOME  BACK.

I 1889 kunne det være slik som det blir fortalt her, noen år før den første skolen i Honningsvåg kom. I en artikkel i Nordkapp menighetsblad fra 1958, kan vi lese, slik det ordrett står skrevet:

«Da enken etter ishavsskipper Karl Svane i 1889 tok med seg barna og flyttet fra Hammerfrst til Honningsvåg, var Engelbert Svane 6 år gammel og skulle snart begynne på skolen som holdt til på loftet i huset til telegrafbestyrer og urmaker Andreas Aas og Lovise Bruun var lærerinne.»

Da elevene i 1896 møtte frem til undervisning i den nybygde skolen, var det 157 år etter at skoleplikt var blitt innført i landet. Totalbudsjettet for kommunen hadde 1893, tre år før skolen stod ferdig, vært på kr 6.150, og av det hadde skolebudsjettet vært på kr 4.150.

BILDET

Agnes Glomseth, som var nyutdannet fra Lærerseminaret i Tromsø, kom hit ti år senere. Da var skolen tredelt og hadde 54 elever. Folketallet hadde passet 500 og skolen hadde begynt å bli i minste laget. Skolebygget hadde to klasserom, og ei leilighet for en lærer i andre etasje. Her bodde fru Glomsett, som senere ble gift Løkke.

Etter hvert vokste elevtallet så mye at det måtte innrettes klasserom også på loftet, og den som bodde der, måtte finne seg annet sted å bo.

«Da syntes vi at skolen var vokst adskillig», sier fru Løkke da avisa Vestfinnmarken, mange år senere, i 1954, er i samtale med henne.

Men hvordan var det med skole- og skolegang ellers i kommunen da Agnes Glomset kom hit?

I 1900, tre år før hun kom, var kommunen delt inn i åtte skolekretser. Det var tilsatt fire lærere og det var 232 underviningsberettige barn.

Skolen kom elleve år etter at kirka stod ferdig. Vi ser den til høyre for kirka.

Publisert… med kilde 

• Nordkapp menighetsblad 1958

HOME  BACK