Den store fjorden kunne være fylt, med alt fra fiskeskøyter og snurpere trålere, norske og utenlandske. Store oljetankere kom også jevnlig innom med olje, og mindre oljetankere fraktet olje herfra til steder i Kyst-Finnmark. Det kunne også være en mengde trelastbåter å se når de kom innom, på vei, både til og fra det som da var Sovjetunionen. De kom og gikk fra tidlig om våren, hele sommeren igjennom, til langt ut på høsten. De som kom først innom, litt for tidlig på våren, kunne bli liggende for anker i inn på et par uker for å vente på at isen skulle gå opp i Kvitsjøen og innerst inne i Barentshavet.

Nikolai Jarosjenko het denne, sovjetiske trelastbåten som var innom BP, sitt tankanlegg i Kobbhola en gang før Sovjetunionen gikk i oppløsning i 1991. – Foto: Terje Cock Svane

Det var før det begynte å gå nedover med alt dette. Loddefiskerne og sildefiskerne med fartøyene deres ble borte. Det store indutrifisket som lenge hadde pågått, var sterket medvirkende til at både silde- og loddebestenden i havet nesten hadde blitt nedfisket i 1960-årende.

Med sterkt reduserte mengder sild og lodde, gikk det nedover med torskefisket også. Linefiskerne, også dem i Honningsvåg, gikk og ventet på at det skulle ta seg opp igjen.

Årsakene til at det hadde gått så sterkt nedover med torskefiskeriene også, var mangel på torskens føde, silda og lodda i Norskehavet og i Barentshavet. Når torsken ikke kunne spise seg mett på sild, og på lodde, hadde den blitt nødt til å spise av sin egen yngel. Resultatet viste seg midt på 1980-tallet.

Uansett hvordan man snur og vender på det, når det gjelder årsaker, har man lært av det som skjedde. Det må en god forvaltning av ressursene i havet til, for at ikke det som skjedde skal gjenta seg.

Samtidig med denne økolokiske krisa, forsvant de utenlandske trålerne også, over natta. Det var da fiskerigrensen, eller som den også blir kalt, den økonomiske sonen, ble utvidet til 200 nautiske mil.

Det var slik de tok seg ut nårde kom sigende innover fjorden i Honningsvåg, for å få los om bord eller for å få satt i land losene de hadde fått om bord i Lødingen. En gang i blant lastet de også kull i Kobbhola.

Det var mange flere trelastbåter av denne førkrigstypen innom i etterkrigstida, kullfyrte skip utstyrt med dampmaskiner, enn de moderne, velutstyrte drevet med motorer som brukte olje i stedet for kull. De mange trelastbåtene som før hadde kommet innom, ble byttet ut med nye, og større og bedre utstyrte. De hadde ikke behov fot å komme innom, de gikk utenskjærs, og dermed var ogsa denne trafikken borte.

Det ble stille på fjorden. Det ble slutt på lyden fra trålerne som fløytet for å få losbåten til å komme ut. Ramlet fra ankrene som ble sluppet fra de store lastebåtene ble det lengere og lengere mellom, og så opphørte det helt. Det ble lite å gjøre for dem som var i sving ved tankanleggene og ved sildoljefabrikkene. Fabrikken i Kobbhola ble lagt ned, og den i Storbukt. Oljetankene ble ikke fylt opp igjen og tre av de fire ble fjernet. Det tredje oljetankanlegget står der ennå, kanskje man håper på bedre tider, men ute av drift er det anlegget også.

Så ble fiskebrukene lagt ned. Først var det Gudmund Jægtvik som avlsuttet driften ved Gjæktvikbruket, og dro herfra. Så var det Floerbruket som stengte dørene. Man sluttet å kjøpe fisk under vårtorskefisket. Det ble samtidig slutt med det tørrfiskoppkjøpet fra fiskerbøndene inne i fjordene som fra langt tilbake i førkrigstida hadde blitt drevet via fraktefartøy som for eksempel  «Saltdalen». Så la bergensfirmaet Clemet Johnsen ned driften ved det tidligere Robertsonbruket.

Endelig ble Finotro, A/S Finnmark og Nord-Troms fiskeindustri med sitt hovedkontor i Honningsvåg, lagt ned. De mange avdelingene ved det store anlegget ble stengt. Det kom riktignok en arvtaker for Finotro, men denne drev i adskillig mindre målestokk.

Det ble enda stillere på fjorden. Færre fiskebåter på vei inn og ut fra Storbukt ble det å se og høre.

En mengde arbeidsplasser ble borte. Samtidig hadde den generasjonen arbeidsfolk som hadde hatt fiskebrukene, sildoljefabrikkene og tankanleggene som arbeidsplass helt fra etterkrigstida, kommet langt på vei mot pensjonsalderen.

Det hadde vært bygging og ekspansjon fra 1945, gjennom 1950- og 1960-årene, til nedgangen helt uventet kom.

I løpet av årene som har gått etter at nedgangen begynte, en nedgang som også har flere grunner til enn som så, har folketallet i kommunen blitt nesten halvert. På det høyeste lå det på rundt regnet 5.500 mens det nå ligger på omtrent 3.200 (1).

Publisert..- med kilder

• Hamre, Johannes og Gjøsæter, Harald (1992) «Sildefisker», i Norges dyr, Fiskene 2, Saltvannsfisker, J.W. Cappelens forlag A/S

HOME  BACK