Det var i Kjelvik Olaf Simonsen vokste opp. Det var i tida mens kirka ennå stod der, og han gikk dit når presten kom dit det ble holdt gudstjenester.

Olaf Simonsen husker at presten fra Måsøy kom dit av og til. Han skriver:

«I midten av 75-årene bodde undertegnede i Kjelvik og var som barn mange ganger inne i daværende kirke, i alle fall jevnlig når Måsøpresten kom og holdt gudstjeneste der, så vidt jeg husker 10 -12 ganger i året».

Som ung mann reiste han til sørover og ble student ved universitetet i Oslo. Som jurist kom han etter noen år tilbake, og bosatte seg i Honningsvåg. Her ble han ansatt som journalist og redaktør i avisa Vestfinmarken, ei avis som kom med sitt første nummer i 1914.

Med sin bakrunn fra fiskeværet og kirkestedet Kjelvik, og med hans møter med kirkelivet der, gikk han i gang med å undersøke kommunens historie. Så langt vet vi at kirken og kirkelivet her han prøvde å få satt seg inn i.

I tillegg til det han selv hadde sett og opplevd, gikk han til boka sorenskriver Jens Kraft, «Det Nordenfjeldske Norge» som kom i 1835, og kunne der lese om Kjelvik:

«Her har i fortiden boet 20-30 familier men i 1763, kun 3 og i 1825 2 familier og her er et gammelt handelsted som er anlagt på en liten slette rundt om en snæver vik, hvor sognets kirke, handelshusene og nogle fiskerbolier er opført og som omgives av et meget høyt stilt fjell, der ofte medfører fjellskred.»

Av Olaf Simonsen hadde,  vokst opp i tida omkring 1875. Det får vi vite av i det han i «Vestfinmarken» 9. oktober 1930 skriver. Han forteller at han etter gjennomgang av skrevne og uskrevne kilder, vil gi en liten skildring av de eldre kirkehus i Kjelvik. Han skriver:

«Allerede fra gammel tid er Kjelvik fiskevær kjendt som kirke- og handelssted.» og at «Kjelvik var i 1589 eget prestegjeld med tre kirker: nemlig hovedkirken i Kjelvik og annekskirker i Opnan og Helnes (Helganes), senere blev der også bygget annekskirker i Måsøy, Skarsvåg og Sværholt.» Og videre at «I 1593 berettes det, at prestegjeldet omfattet følgende steder: Kjelvik – Honningsvåg – Altsula – Ballhopen og Sværholt. Opnan og Helnes var da tillagt Tunes prestegjeld».

Han skriver også om da stormen ødela kirka, og mer om det han skriver, kan vi lese i kapittel 4, Kjelvik i historien.

Publisert lørdag 11. oktober 2025 med kilder

• Simonsen, Olaf (1930) «Kjelvik sognekirke. Litt om dens vekslende skjebne» del I, i «Vestfinmarken», Nyhets- og Avertissementsblad for Finnmark fylke», Honningsvåg torsdag 9. oktober 1930
• Simonsen, Olaf (1930) «Kjelvik sognekirke. Litt om dens vekslende skjebne del II» i «Vestfinmarken», Nyhets- og Avertissementsblad for Finnmark fylke, Honningsvåg mandag 13. oktober 1930

HOME  BACK.

Det hadde kommet flere fiskebruk i Honningsvåg, og kirke. Innbyggertallet hadde økte sterkt, og tida for å få bygd skole, hadde kommet.

I 1896 stod den ferdig. Befolkninga var ikke større enn at man klarte seg med ble to klasserom. På loftet var det leilighet for den første læreren. Det ble slutt på omgangsskole, og barna helt inne fra Storbukt gikk den lange veien til det som ble kalt «Skolen på bakken».

Hvem de første lærerne var, vet vi ikke så mye om, men læreren Waldemar Larsen kom hit i 1989. Før han kom til skolen i i Vågen, hadde han vært omgangskolelærer og bodd på Sarnes. Han var ved skolen i Honningsvåg i 1903 da det kom ei lærerinne hit, Agnes Løkke. Hun var ung, nyutdannet og kom fra lærerseminaret i Tromsø, og her ble hun. Når hun ikke var i skolestua, var hun i arbeid på orgelkrakken i kirka, og hjemmet sitt de første årene var i leiligheta over de to klasserommene.

Folketallet i Honningsvåg hadde nettopp passet 500 og skolen hadde allerede da begynt å bli i minste laget. Befolkningen økte ved stadige tilflyttinger, og dermed økte elevtallet så mye at det måtte innrettes klasserom også på loftet, der Agnes Løkke hadde bodd da hun kom. Hvordan var det å være elev ved skolen i Honningsvåg da elevene møtte frem? Skoleloven av 1860 sa at de skulle ha undervisning i 12 uker hvert år. De skulle ha undervisning i lesing og kritendomskunnskap, og de skulle lese utvalgte stykker fra leseboken, særlig tekster som gikk på jordbeskrivelse, naturkunnskap og historie. De skulle ha sang, skriving og regning. Skolekommisjonen som hadde vært frem til 1860, hadde blitt avløst av et skolestyre, der presten ikke var selvskreven formann.

Barna og læreren deres, Agnes Løkke, på bildet under, har kanskje skoletimene sine et sted ute i Vågen, i et leid lokale.

I 1900 hadde det blitt 232 undervisningsberettigede barn i kommunen. Kommunen hadde blitt inndelt i åtte skolekretser, og det var tilsatt fire lærere. Kommunens totalbudsjett for 1893, var på 6.150 kroner. Av dette var skolebudsjettet det året på 4.150 kroner.

Innbyggertallet i Honningsvåg vokste så fort at skolen som hadde to klassrom etter kort tid ble for liten, selv om man tok leiligheta på loftet i bruk som klasserom. Det hjalp ei stund, men det ble fort nødvendig å begynne å planlegge en ny, og større skolebygning. Mens man ventet, så skolemyndighetene ingen annen utvei enn å leie flere rom ute i byen for å kunne holde undervisninga i gang frem til den nye skolen kom i 1929. Året etter, i 1930, hadde Honningsvågs innbyggertall på 1.639.

Med kildenen…

HOME  BACK

Vi får vite litt, ikke bare om kirka, men også litt om menighetslivet i Kjelvik mens kirka fortsatt sto der. Olaf Simonsen husker at presten fra Måsøy kom dit av og til. Han skriver:

«I midten av 75-årene bodde undertegnede i Kjelvik og var som barn mange ganger inne i daværende kirke, i alle fall jevnlig når Måsøpresten kom og holdt gudstjeneste der, så vidt jeg husker 10 -12 ganger i året».

Olaf Simonsen skriver om kirka fra 1844, og viser til sin egen erindring som han sammenligner med det andre husker:

«Kirken var åttekantet, bygget av massivt tømmer og panelt innvendig, malt hvit utvendig. Den hadde ikke ovn og heller ikke lysekrone. Det var også mindre påkrevd da, så vidt jeg kan huske, ble alle gudstjenester holdt i den lyse årstiden. Det var heller ingen altertavle, men et kors sto på alteret, akkurat som tidligere i nåværende Honningsvåg kirke.»

I tillegg forteller han om størrelsen på kirka:

«Hvor mange plasser det var kan ikke oppgis, men kirken var også utstyrt med et galleri («lemmet» som vi kalte det), og eldre mennesker fra den tiden mener at det kan være nok plass til et par hundre mennesker.»

Vi får vite litt, ikke bare om kirka, men også litt om menighetslivet i Kjelvik mens kirka fortsatt sto der. Olaf Simonsen husker at presten fra Måsøy kom dit av og til. Han skriver:

«I midten av 75-årene bodde undertegnede i Kjelvik og var som barn mange ganger inne i daværende kirke, i alle fall jevnlig når Måsøpresten kom og holdt gudstjeneste der, så vidt jeg husker 10 -12 ganger i året».

Olaf Simonsen skriver om kirka fra 1844, og viser til sin egen erindring som han sammenligner med det andre husker:

«Kirken var åttekantet, bygget av massivt tømmer og panelt innvendig, malt hvit utvendig. Den hadde ikke ovn og heller ikke lysekrone. Det var også mindre påkrevd da, så vidt jeg kan huske, ble alle gudstjenester holdt i den lyse årstiden. Det var heller ingen altertavle, men et kors sto på alteret, akkurat som tidligere i nåværende Honningsvåg kirke.»

I tillegg forteller han om størrelsen på kirka:

«Hvor mange plasser det var kan ikke oppgis, men kirken var også utstyrt med et galleri («lemmet» som vi kalte det), og eldre mennesker fra den tiden mener at det kan være nok plass til et par hundre mennesker.»

Kirketufta, midt på bildet, lå inntakt i 1941 da bildet over ble tatt. På bildet har vi hhv lærerboligen, kirkestua og skolen, tre hvite bygninger, med Ottar Olsen som kilde. Bildet ble tatt av Elisabeth Meyer da hun var i Kjelvik sommeren 1941.

Så kommer litt om klasseskillet i fiskeværet:

«Av de første stolene nærmest alteret var to innelukket, den ene ble brukt av kjøpmannen og hans familie og den andre av presten og hans folk.»

Om kirkeklokkene siterer Simonsen det rektor Qvigstad har skrevet til ham:

«Kjelvik kirkeklokke har sin egen historie. I 1826 ble den stjålet av noen russere, som lå med et fartøy i Kjelvik havn, og da klokken var borte. i land ville de undersøke det russiske fartøyet. Da russerne la merke til dette, kastet de vakt over bord.»

Kirkeklokka var borte, men den ble funnet 41 år senere, og Simonsen siterer videre fra Qvigstads brev: «

«I juli 1867 ble den ved et uhell fisket opp med dregg og ble i 1886 overlevert av Kirkedepartementet til Tromsø museum. hvor den nå finnes.»

Kirkeklokka er i dag å finne på Nordkappmuseet i Honningsvåg, og av inskripsjonen på den skal vi kunne se at den er støpt i 1521.

Med kildene…

HOME  BACK