Det var på havet utenfor Skarsvåg det skjedde

«Det var et et hårdt liv og folk nå for tiden kan vel vanskelig gjøre seg noen forestilling om slitet gamlekarene hadde.» Det skriver Arnold Losvik i sin artikkel «Trekk fra Skarsvågs historie» i Årbok for Nordkapp 1982.

Arnold Losvik forteller om en tragedie som skjedde en vinterdag utenfor skarsvåg. Det som hendte er så langt tilbake som i tida før første verdenskrig, og da brukte både tre- og fire-roringer. Vi som lever nå, skriver han, kan vanskelig gjøre oss noen forestilling om slitet gamlekarene hadde.

Da det som skjedde, var en dag det var mye fisk å få, og det var flere båter ute på feltet. De fisket også med line, og de kunne få bra fangster med bare noen få stamper. Ut på vinteren i tida etter at sola hadde kommet tilbake, hadde det blitt vanlig å la bruket stå i sjøen i bare noen få timer. Da skulle det allerde være tid for å hale opp.

Skarsvåg i førkrigstida – Foto: Samuli Paulaharju

En dag skarsvågingen Stasius Pettersen og mannskapet holdt på å dra opp fisk, kom uværet plutselig settende. Det ble til at de måtte kappe lina og se til å komme seg i land for å bege livet. Det første de gjorde etter å ha brukt tollekniven, var å ta ned seilet og masta. Så var det å begynne å ro mot land. Det var tre mann om bord, og det var å bruke alt de hadde av krefter for å ro mot stormen som ville drive dem til havs.

Etter en stund fikk de øye på en til båt som var i farvannet. De kunne se at det var skarsvågingen Bernhard Pettersen og mannskapet hans. Det de da så, var at de hadde både mast og seil oppe. De ropte over til dem at de måtte ta ned seilet. Mer rakk de ikke, for de mistet dem av syne etter noen minutter i det forrykende uværet.

Etter ei stund, fikk de øye på dem igjen, og så at de prøvde å seile mot været, mot den sterke vinden for å komme seg inn mot Skarsvåg. Så med ett, mistet de båt og seil av syne. Båten med Berhard Pettersen og manskap hadde kullseilt.

For Stasus Pettersen og mannskap var det bare ett å gjøer, og det var å slite seg mot land med årene. Etter ei stund hadde de kommet i ly for de verste vindkastene og de største sjøskavlene fra vest. Da ble det letterer, og til slutt klarte de å komme seg inn til land i Skarsvåg.

Det de etter noen dager fikk vite, var at det var andre ute på feltet samtidig, som ikke hadde klart å komme seg helt hjem. En av dem var Oluf Hoel og hans mannskap. De hadde greid å komme seg i land vest for Opnan, og der hadde måttet bli til været hadde blitt bedre.

Enda en båt var det som var så langt ute, at det var umulig for dem å komme seg opp mot land i den stormen som den dagen raste utenfor Magerøya. Det var Henrik Pedersen og hans mannskap. Det de hadde måtte gjøre, var å holde oppe et lite stykke av seile og på den måten få hjelp til å få forflyttet seg litt vestover og litt østover til været hadde løyet. Slik holdt de på, til de om sider fikk rodd seg opp mot land.

Det gikk bra både med Stasius Pettersen, Oluf Hoel, Henrik Pettersen og mannskapet deres. Men Bernhard Pettersen og hans mannskap hadde forulykket den dagen. I land, skriver Losvik, satt der en som ikke bare ble enke, men som også mistet en av brødrene sine.

Publisert med kilden…

HOME  BACK

Skarsvåg, et fiskevær ytterst mot nord, i dag med ei befolkning på bare omkring seksti. Skarsvåg ligger ytterst ut mot havet, på Magerøya i Nordkapp kommune. I «Årbok for Nordkapp 1982» skriver Arnold Losvik om Skarsvåg i gamle dager. Losvik forteller at det kom folk flyttende helt fra Sørlandet og slo seg ned inne i den vågen som bærer navnet Skarsvåg.

Han som var grunnleggeren av det som ble A/S Skarsvåg Handel, het Berg, skriver han. Om Berg, som het Carl Berg og som kom sammen med med kona Anna nordover Finnmark, får vi vite at de xxxxxx og bosatte seg i Skarsvåg

forteller Losvik at han kom som handelsbetjent nordover til Finnmark. I Skarsvåg begynte han med selvstendig handelsvirksomhet.

Carl Berg (1832-1923) kom til Skarsvåg som ung sammen med kona Anna. Han ble født i Trondheim, Anna med pikenavn Malmhaug, ble født i Overhalla, også i Trøndelag, samme året som mannen. De fikk en sønn i 1874, ham gav de navnet Carl Ludvig. Etter at sønnen Carl Ludvig hadde drevet firmaet en periode, kom et bergensfirma og overtok. Firmaet Clemet Johnsen, det samme som også hadde overtatt Robertsonbruket i Honningsvåg, overtok også Skarsvåg handel og drev det fremdeles i 1982 da Losvik skrev sine artikler i årboka.

Skarsvåg i førkrigstida – Foto: Samuli Paulaharju

Det var et hårdt liv, og folk nå for tiden kan vel vanskelig gjøre seg noen forestilling om slitet gamlekarene hadde. Det skriver Arnold Losvik i sin artikkel «Trekk fra Skarsvågs historie» i Årbok for Nordkapp 1982. Han forteller hvordan det var å drive fiske fra udekkede båter, som fembøringer. Løftingen kaller han for «et lite krypinn» over akterskottet, og forteller at William Sannes fra Vestrålen kom til Finnmark i sine unge år.

William Sannes kom første gang til Skarsvåg i 1877. Han var fisker og rodde, som man sier, med en fembøring. Den hadde råseil og løfting bak til å legge seg inn i for å få noen timers søvn under fisket. Han og mannskapet kom altså til Finnmark og Skarsvåg så langt borte fra som et sted i Vesterålen. Det betyr at de var langt hjemmefra, og at de kanskje var heldige og kunne ta inn i ei rorbu med jevne mellomrom allerede i den første tida.

Vesterålingene vi snakker om, drev fiske med fembøringer, og visste hvordan de skulle ordne seg når de var langt unna hjemmet eller rorbua i været de rodde ut fra. Normalt var det fire til fem mann på en fembøring, skriver Losvik og forteller at fiskene holdt sengetøyet tørt ved å lagre det i tønner. Når det var tid for å få seg litt søvn, var det å finne ei høvelig bukt der man kunne kaste ut dreggen. Så ble tønna åpnet, man dro opp sengetøyet og la seg til å sove.

Det var først i 1917 William Sandnes fant å ville slå seg ned i Skarsvåg. Da var han antakelig ferdig med å sove i løftingen bak i båten, for da hadde det kommet motor i fiskebåtene, og lugar med et par-tre køyer framme. Dessuten bodde han nå like ved fiskefeltet.

Om Skarsvåg i den tida da William Sandnes drev fiske her, skriver Arnold Losvik, var det i 1889 sju familier med forsørgere som drev fiske i Skarsvåg. Det var rorbuer her så fiskere langveisfra som William Sandnes og mannskapet kunne leie seg inn. Det var åtte rorbuer i fiskeværet, og de gav plass til mange mann. Skarsvåg hadde i året 1900 ei befolkning på 66, og noen av dem hadde husdyr som kyr, sauer og geiter får vi vite. Det var også en som hadde hest. Folketellinga det året oppgir at det også var noen som hadde høns, skriver Losvik.

En ulykkesdag på havet

Det er Arnold Losvik som forteller om en tragedie som skjedde en vinterdag i førkrigstida. Det var mye fisk å få, og det var flere båter ute på feltet. De fisket også med line, og de kunne få bra fangster med bare noen få stamper. Ut på vinteren i tida etter at sola hadde kommet tilbake, hadde det blitt vanlig å la bruket stå i sjøen i bare noen få timer. Da skulle det allerde være tid for å hale opp.

En dag skarsvågingen Stasius Pettersen og mannskapet holdt på å dra opp fisk, kom uværet plutselig settende. Det ble til at de måtte kappe lina og se til å komme seg i land for å bege livet. Det første de gjorde etter å ha brukt tollekniven, var å ta ned seilet og masta. Så var det å begynne å ro mot land. Det var tre mann om bord, og det var å bruke alt de hadde av krefter for å ro mot stormen som ville drive dem til havs.

Etter en stund fikk de øye på en til båt som var i farvannet. De kunne se at det var skarsvågingen Bernhard Pettersen og mannskapet hans. Det de da så, var at de hadde både mast og seil oppe. De ropte over til dem at de måtte ta ned seilet. Mer rakk de ikke, for de mistet dem av syne etter noen minutter i det forrykende uværet.

Etter ei stund, fikk de øye på dem igjen, og så at de prøvde å seile mot været, mot den sterke vinden for å komme seg inn mot Skarsvåg. Så med ett, mistet de båt og seil av syne. Båten med Berhard Pettersen og manskap hadde kullseilt.

For Stasus Pettersen og mannskap var det bare ett å gjøer, og det var å slite seg mot land med årene. Etter ei stund hadde de kommet i ly for de verste vindkastene og de største sjøskavlene fra vest. Da ble det letterer, og til slutt klarte de å komme seg inn til land i Skarsvåg.

Det de etter noen dager fikk vite, var at det var andre ute på feltet samtidig, som ikke hadde klart å komme seg helt hjem. En av dem var Oluf Hoel og hans mannskap. De hadde greid å komme seg i land vest for Opnan, og der hadde måttet bli til været hadde blitt bedre.

Enda en båt var det som var så langt ute, at det var umulig for dem å komme seg opp mot land i den stormen som den dagen raste utenfor Magerøya. Det var Henrik Pedersen og hans mannskap. Det de hadde måtte gjøre, var å holde oppe et lite stykke av seile og på den måten få hjelp til å få forflyttet seg litt vestover og litt østover til været hadde løyet. Slik holdt de på, til de om sider fikk rodd seg opp mot land.

Det gikk bra både med Stasius Pettersen, Oluf Hoel, Henrik Pettersen og mannskapet deres. Men Bernhard Pettersen og hans mannskap hadde forulykket den dagen. I land, skriver Losvik, satt der en som ikke bare ble enke, men som også mistet en av brødrene sine.

Skarsvåg blir evakuert

Den 5. november 1944, ble innbyggerne i Skarsvåg sendt derfra. De litt mer enn 200 som bodde i Skarsvåg, hadde fått beskjed noen dager før om hva som kom til å skje. Som ellers der deportasjon eller evakuering var forestående, måtte buskapen slaktes, om det ble tid til det før man måtte flykte.

I Skarsvåg gikk man i gang med å slakte høns, sauer, geiter og kyr. Man hadde da med mat på veien. Tønner ble funnet frem, og i dem ble kjøttet saltet, og gravd ned i bakken. Håpet var å kunne komme tilbake, og da finne maten. Det kjøttet som var mer enn de kunne få plass til, kastet de på sjøen for at tyskerne ikke skulle kunne gjøre seg nytte av det.

BILDE

Skarsvåg i førkrigstida – Foto fra Bjarne Rosenstrøm

I familien til Torbjørn Øvervold (f.1934) fikk de ikke bare saltet og gravd ned kjøttet, de fikk også pakket ned noen av eiendelene sine. Også dem pakket de i tønner som de også grov ned, mens rasende tyskere gikk rundt i bygda og kommanderte.

Det var «i håp om å finne det igjen hvis vi noen gang kom tilbake», forteller Øvervold 73 år etter til reporter Knut Hovind i ukebladet Hjemmet for uke 23, 2017.

På avreisedagen gikk de om bord i den gamle dampbåten «Røst» sammen med resten av skarsvågingene som skulle transporteres vekk. Under veis kunne de se at det brant langs hele leia mens de seilte mot Tromsø.

Når han, som da var 10 år gammel, i dag blir spurt om han var redd, svarer han: ”Nei, faren min var jo der hele tiden, men jeg var svært spent”. Så legger han til: ”Men jeg gråt, og kjente et voldsomt hat til tyskerne”.

Publisert med kildene

1. Berg, Carl Oluf i opptak i tida rundt 1991, oppbevart gjort av meg, på tape
2. Berg, Åse Marie i mail av 21.08.2018
3. Hansen, Einar Richter (1990) Nordkapp – en fiskerikommune fra de eldste tider til i dag Nordkapp kommune, Honningsvåg
4. Hovind, Knut (2017) «Jeg hatet tyskerne til jeg møtte deg» i ukebladet Hjemmet, uke 23/2017
5. Losvik, Arnold (1982) «Trekk fra Skarsvågs historie» i Årbok for Nordkapp 1982

HOME  BACK

Kjelvik er har vært kirkested og handelsted i flere hundre år. Alleredei 1589 var Kjelvik sentrum i et prestegjeld med tre kirker. Hovedkirka var i Kjelvik. På Helnes og ute på Opnan var det annekskirker.

Den første kirka som ble bygd så langt nord i landet at den kom «opp mot grensen til der hedningene bodde», kom i 1250. I Håkon Håkonssons saga skal det stå at: «Han lot bygge en kirke nord i Troms og kristnet hele kirkesognet».

Det var på 1200-tallet Kyst-Finnmark begynte å bli befolket sørfra, forteller Einar Richter Hansen. I Vardø kom den første kirka i 1307, men når den første kirka i det som skulle bli Kjelvik herred, og etter hvert Nordkapp kommune kom, er det visstnok ingen som vet. Det vi så langt vet, er det kjelvikværingen Olaf Simonsen, utdannet jurist, og senere redaktør i avisa Vestfinmarken skriver. I slutten av 1920-årene, hadde han satt seg fore å finne ut, gjennom skrevne og uskrevne kilder, som han sier, å sette seg inn i det som gjaldt de eldre kirkehus i Kjelvik. I 1930 skrev han to artikler i «Vestfinmarken» og slik lyder et av avsnittene i en av dem:

«Allerede fra gammel tid er Kjelvik fiskevær kjendt som kirke- og handelssted.» og at «Kjelvik var i 1589 eget prestegjeld med tre kirker: nemlig hovedkirken i Kjelvik og annekskirker i Opnan og Helnes (Helganes), senere blev der også bygget annekskirker i Måsøy, Skarsvåg og Sværholt.» Og videre at «I 1593 berettes det, at prestegjeldet omfattet følgende steder: Kjelvik – Honningsvåg – Altsula – Ballhopen og Sværholt. Opnan og Helnes var da tillagt Tunes prestegjeld».

På det gamle kartet kan vi finne noen av navnene nevnt i teksten over, som Altsula, Helnes, Honningsvåg, Kjelvik og Skarsvåg. Vi finner også Tunes, oppe til venstre, nevnt i forbindelse med betegnelsen Tunes prestegjeld.

Kirkestedet Kjelvik 

Kjelvik hadde, ved inngangen til 1700-tallet, vært et sentrum i Midt-Finnmark, og det daværende Kjelvik prestegjeld hadde omfattet hele Magerøya, Måsøy, Porsanger og deler av Laksefjord, er noe av det vi får vite, når vi begynner å sette oss inn i den eldst mulige lokalhistoria.

Den forrige kirka i Kjelvik ble bygd i 1741, da Kjelvik var eget sogn. I 1826 hadde den blitt uten kirkeklokke, da den hadde blitt stjålet, og i 1918 rasert av engelskmenn ved blokaden under Napoleonskrigene. Til slutt blåste stormen den over ende.

I Kjelvik kallsbok, står det å lese om den forrige kirka, forteller Einar Richter Hansen: Kirken «kastedes halvt overende av et sterkt faldveir, som paa grund av de høye steile fjeldvegge, der paa tre kanter omgir sletten, hvorpa kirken staar, raser overordenlig vodsomt her».

På grunn av det vanskelige været på kirkestedet Kjelvik, ble det vurdert å bygge den nye kirka et annet sted. Etter hvert ble det likevel til at man fikk gå i gang med å bygge ny kirke i Kjelvik, den siste i ei lang rekke kirker.

Den nye kirka hadde kommet i 1844, og ble ødelagt av stormen som raste over Finnmark den 16. februar i 1882. Det var denne stormen som var så sterk at den også ødela store deler av fiskeflåten som da lå inne i Berlrvåg. Om stormen som raste, skriver Olaf Simonsen i «Vestfinmarken» mandag 13. oktober 1930: «Orkanene den 16de januar og 4de februar 1882 betegnes som de voldsomste storme der nogensinde har hjemsøkt Finmarken. Under disse var det Kjelvik kirke blæste fullstendig ned. Det heter i beretninger fra den tid at man ikke fant stokk tilbake på stokk; stumper og stykker av tømmer lå flere hundrede meter oppe i fjellet.» Videre skriver Olaf Simonsen at det i den offisielle innberetning står at «…materialene ble så ramponert at ikke noget kunde benyttes ved opførsel av ny kirke.»

Olaf Simonsen, som hadde bodd i Kjelvik som barn, skriver i det han henviser til egen erindring som han sammenholder med det andre husker, at «Kirken var ottekantet, oppført av solid tømmer og panelt innvendig, hvitmalt utvendig. Den hadde ikke ovn og heller ikke lysekrone, det var også mindre påkrevet da såvidt huskes samtlige gudstjenester blev holdt i den lyse årstid. Det var heller ingen altertavle, men på alteret stod et kors, således som også tidligere i den nåværende Honningsvåg kirke.»

Utover det forteller han, i avisa Vestfinmarken der han var redaktør litt om kirkas størrelse. «Hvor mange sitteplasser det var kan ikke oppgis, men kirken var også forsynt med galleri («lemmen» som vi kalte det), og eldre folk fra den tid mener at der nok kunde være plass for et par hundre mennesker.»

Fiskeværet, kirkestedet og annekssognet Kjelvik ble i 1861 kommunesenter. Stedet ligger som flere andre fraflytta utvær, ytterst ut mot havet, på Magerøya i Nordkapp kommune. Kjelvik ble brent av tyskerne og aldri bygd opp igjen, selv om det var noen få som prøvde.

Kjelvik er stedet sorenskriver Jens Kraft i boka «Det Nordenfjeldske Norge» i 1835 beskriver slik, i følge Olaf Simonsen i avisa Vestfinmarken den 9. oktober 1930: «Her har i fortiden boet 20-30 familier men i 1763, kun 3 og i 1825 2 familier og her er et gammelt handelsted som er anlagt på en liten slette rundt om en snæver vik, hvor sognets kirke, handelshusene og nogle fiskerbolier er opført og som omgives av et meget høyt stilt fjell, der ofte medfører fjellskred.»

Den siste kirka i Kjelvik ble bygd i 1834, og tatt av stormen i 1882, etter 38 år. Foto fra Ytreberg, N.A. (1980) Handelsstedet i Finnmark, Historie – Handelsliv – Reise og fest, F. Bruns Bokhandels Forlag, 2. opplag, Trondheim

Kirkestedet, fiskeværet og sentrum i annekssognet Kjelvik, ble i 1861 kommunesentret i en nyoppretta kommune. Det var mange år etter at de nye formannskapslovene ble innført, i 1837. Det som hadde vært et annekssogn under Kistrand (Porsanger) ble nå «Kjelvik formannskapsdistrikt». Da det skjedde i 1861, lå folketallet i det nye formannskapsdistriktet på i underkant av 300, og det første kommunestyremøtet i Kjelvik ble  avholdt den 21. juni det året. Det var bare en sak på dagsorden den dagen, det var å få lagt grunnlaget for en forbedra skoleundervisning. Det ble gjort ved å få valgt medlemmer til en skolekommisjon.

Om kirkestedet Kjelvik vet vi at Charles Robertson, en innflytta engelskmann i Hammerfest, hadde handel i Kjelvik. I tida omkring 1875, nesten ti år før stormen ødela kirka, hadde Robertson tilsatt Emil Anton Simonsen til å bestyre handelen hans her. Etter at Charles Robertson døde i 1896, ble denne handelen overtatt av Emil Anton Simonsen og sønnen Georg Robertson i fellesskap. Da deres tid i Kjelvik var over, kom den da 28 år gamle John Edvard Bruun i 1897 og ble ansatt for å drive virksomheten med fiskebruket, handelen, skipsekspedisjonen og posten.

Bildet viser Kjelvik med kirketufta midt på bildet, i 1941, omkring seks ti-år etter at kirka hadde blitt borte. Som erstatning for kirka, kom bygninga kalt Kirkestua. I følge Ottar Olsen, er det den midterste av de tre hvite bygningene.   – Foto: Elisabeth Meyer

Kjelvik har hatt et varierende antall beboere gjennom tidene. Folketallet på det høyeste var i tida omkring 1690, med nær inn på 60 husholdninger. Med smått og stort bodde det da nesten 300 mennesker i fiskeværet. Folk flyttet på seg, og i 1717, forteller Thomas von Westen, at det bare var et par tre fattige fiskerfamilier tilbake. I 1769 bodde det bare  85 i Kjelvik. I 1825 var det bare 14 fatsboende, men ved folketellinga i 1900 fant lå innbyggertallet på  114.

Folk flyttet på seg, fra kysten til innlandet, litt avhengig av hvordan det var med fisket. Mange druknet på havet, kullseilte med de små båtene med seil, i den tida. Samtidig kom det folk flytende nordover når det var dårlige tider lenger sør. Barnedødeligheta hadde gått ned. Mange steder var det dårlige tider. Det var mangel på jord å dyrke opp. Slik var det i Norge, og slik var det i Finland. Det kom både nordmenn, og finlendere nordover, og folk fra de svenske Lappmarker.

Publisert med kildene…

HOME  BACK