Kyst-Finnmark ligger så pass langt nord at området ligger innenfor grensen av området betegnet som Arktis. Indre Finnmark ligger i området betegnet som Subarktis.

Mens Arktis er området rundt Nordpolen, er Subarktis, området som omgir Arktis. Mens den svarte linja markerer grensen for Subarktis, markerer den stipla linja grensen mellom Arktis og Subarktis. –

Når så hele Nordkapp kommune ligger innenfor Arktis, forstår vi hvorfor det er så sparsomt med vegetasjon. Polarklimaet blir definert som et klima der middeltemperaturen i den varmeste måneden ikke overstiger 10 grader Celsius, altså nord for polarområdenes sørgrense. Arktis er altså nord for det området der det naturlig ikke vokser trær, og dermed kan vi, skriver Stonehouse, bruke enten juli-isotermen eller tregrensen som den arktis-subarktiske grensen (Stonehouse 1976.14).

Tregrensen vet vi hvor ligger, det ser vi når vi er på vei innover mot Skarvbergtunnelen.

BILDE

Utsnitt av kart fra Animals of the Arctic – the ecology for the Far North av Bernhard Stonehouse

I sommerhalvåret har det vært grunnlag for å drive jordbruk også hvor sola bare når frem om natta, selv om solstrålene varmer mindre enn på dagtid og først og fremst kommer i form av å være midnattsola. Det gir ikke bare lys døgnet rundt, det gir varme der landskapet ikke blir beriket med så mye av det på dagtid.

Gullgammen, Sarnes og Honningsvåg ligger vendt mot syd, og det har medført gode forhold for å drive jordbruk. Også i  etterkrigstida har det værtdrevet gårdsbruk på Sarnes, i området rundt og i Gullgammen. I Gullgammen ble det holdt ikke bare sauer, men også kyr. Det var kyr i Gullgammen helt frem til i tida omkring 1960, og sauer enda en ti-femten år etter det.

HOME  BACK

Nå var det å begynne på nytt. Alt det som møysommelig hadde blitt bygd opp, det aller meste i løpet av ett eneste århundre, var borte.

BILDE

Omkring 10. juni 1945, åtte måneder etter at den siste båten med flyktninger hadde forlatt Honningsvåg, kom de første nordover igjen, og da så det slik ut. Bare kirka og gravkapellet stod igjen. – Foto: Åge Floer

Honningsvåg var et av de 40 fiskeværene myndighetene hadde bestemt skulle bli bygd opp igjen. Det som hadde vært, før brenninga, hadde blitt satt opp nokså tilfeldig. Det kan også se av bildene. Bebyggelsen som skulle komme, hadde man planlagt på sentralt hold. Det skulle være enkelt, man hadde ikke så store ressurser, og det var tidsnød. Så satte man i gang, og det gikk fort. Allerede i august 1945 kom de første sendingene med bygningsmaterialer. I 1946 stod Brødrene Isaksens slipp i Storbukt ferdig. Det gjorde sildoljefabrikken Sifi i 1947 og Finotro, A/S Finnmark- og Nord-Troms fiskeindustri sitt store anlegg kort tid etter.  I 1950 hadde man fått opp 409 boliger i kommunen og 16 fjøs.

Husdyr måtte man ha, og barna skulle ha melk. Myndighetene gikk til anskaffelse av sauer og kyr fra sør i landet, og fra Sverige. I begynnelsen fikk mange kreaturene vederlagsfritt overlevert, og slik kunne også det som hadde vært av landbruk i kommunen komme i gang igjen.

BILDE

Det hadde kommet ei ku og en sau til Kjelvik. Kua gikk drektig da den kom, og de fikk dermed også en kalv. – Foto fra Ottar Olsen

Skoleelevene fikk undervisning, for det hadde tidlig blitt satt i gang skole i provisoriske brakker rundt omkring i kommunen. Ni år etter at de første kom tilbake, stod en av de første skolebygningene ferdig. Det var i 1954 og det var skolen i Honningsvåg.

Alt må bli bygd opp på ny

Det var mer enn fire tusen mennesker i kommunen som måtte forlate alt de hadde, da evakueringa ble satt i gang. De som kom hjem, fikk se resultatet, men antakelig ikke vite alt det vi vet i dag.

I den kommunen som Honningsvåg, Nordvågen, Kamøyvær, Skarsvåg, Gjesvær og Sarnes ligger, og flere bygdelag og utvær med, hadde tyskerne brent hvert et bolighus, og hvert et fjøs. Av fiskebrukene var det bare kaistolpene igjen som stakk opp av sjøen.

BILDE

Nordvågen 1945/46 – Bare kaistolpene stakk opp av havet.

Så godt som hver liten sjark, og hvert et litt større fiskefartøy, som man hadde kommet seg hefra med da evakueringen ble satt i gang, var i behold.

Med bakgrunn i det som her er nevnt, blant annet, var det å begynne på nytt. Alt det som møysommelig hadde blitt bygd opp i løpet av ett eneste århundre, og det lille som hadde vært her i 1845 da stedet begynte å bli befolket igjen, ble rasert og fullstendig tilintetgjort.

Oppbygginga av den byen man tok fatt på bygginga av den gang da befolkningsveksten begynte, hadde riktignok skjedd, her som i andre fiskevær på Finnmarkskysten, uten noen særlig byplanlegging. Det var en fiskehjell her, og en der, og ikke for langt unna, alt ettersom man hadde funnet det for godt.

Honningsvåg var et av fiskeværene myndighetene hadde bestemt skulle bli bygd opp igjen. Bebyggelsen som kom, hadde man planlagt på sentralt hold. Det skulle være enkelt, man hadde ikke så store ressurser, og det var tidsnød.

De som hadde trosset myndighetenes pålegg om å bli værende der de var, og likevel dratt nordover, ble myndighetene nødt til å gi det aller nødvendigste for at de skulle kunne overleve. Man fikk i første omgang tilsendt materialer for å få bygd provisoriske boliger i form av brakker.

Det gikk lang tid før Hurtigrutene kunne begynne å gå igjen, men fraktebåter i stort antall ble hyret inn for å transportere nordover det befolkninga trengte. Fiskeriene måtte komme i gang igjen.

BILDE

Honningsvåg i 1946 – Bygningsmaterialene ligger og flyter i havnebassenget, så dårlig med kaiplass kan det ha vært da de første sendingene kom nordover.

Så satte man i gang, og det gikk fort. Allerede i august 1945 kom de første sendingene med bygningsmaterialer. I 1946 stod Brødrene Isaksens slipp i Storbukt ferdig. Det gjorde sildoljefabrikkeb Sifi i 1947 og Finotro, A/S Finnmark- og Nord-Troms fiskeindustri sitt store anlegg kom kort tid etter.

I 1950 hadde man fått opp 409 boliger i kommunen og 16 fjøs, blir det fortalt.

Kongen kommer

Kong Håkon VII i Honningsvåg. Kongen ønsket å se de store ødeleggelsene som krigen og brenninga hadde medført. Vi ser ham i samtale med ordfører Erling Andreassen og sokneprest Odd Lothe.

Bak dem ser vi ikke bare skipsføreren på jageren «Stord», men også politimesteren ved Vest-Finnmark politikammer, går jeg ut fra. Mannen til venstre for ordføreren er Halvdan Berge, en av arbeiderpartipolitikerne som senere ble ordfører i Nordkapp. Lothe hadde kommet hit som prest i 1936, men hadde i 1942 blitt avsatt og forvist av den nazistiske ledelsen i kommunen. Ved siden av ham går ordfører Erling Andreassen, innsatt midlertidig av fylkesmannen for å få kommunen opp å gå igjen.

BILDE

Kong Håkon på besøk i Honningsvåg 9. juli 1964. Her er ordføreren, kongen og presten på vei opp fra kaia der marinebåten ligger som har bragt kongen hit.

Det kom forsendelser med husdyr. Myndighetene gikk til anskaffelse av sauer og kyr fra sør i landet, og fra Sverige. I begynnelsen fikk mange kreaturene vederlagsfritt overlevert, og slik kunne også det som hadde vært av husdyrhold og landbruk i kommunen begynne å komme i gang igjen.

Det hadde tidlig blitt satt i gang undervisning i provisoriske brakker rundt omkring i kommunen. Ni år etter at de første kom tilbake, stod de to første permanente skolebygningene ferdige i Honningsvåg. Det var i 1954 og det var skolen i Storbukt og skolen i Honningsvåg. Også skolen i Gjesvær stod ferdig i 1954, men da var fiskeværet en del av Måsøy kommune.

Publisert på ny 6. mars 2024 

HOME  BACK

Den første skolen i Gjesvær ble bygd i tida rundt 1895, altså samtidig med at Honningsvåg fikk sin første. Skolehuset hadde to rom, og det var to vinduer i klasserommet og man brukte parafinlamper når det var mørkt.

Det største av rommene utgjorde halvparten av grunnflaten og det var klasserommet. Her inne var det fire firemannspulter, og altså plass til seksten elever. Tavla var plassert langs den ene langveggen.

Utstyret ellers i klasserommet bestod også av tre store kart. Det var kart over Norge, ett over Europa og ett over verden. I tillegg hadde de globus og noen store plansjer.

Som på mange småsteder ellers i landet, var skolen todelt, med en klasse for de små, og en for de store. Skoletiden var på tolv uker, seks om høsten og seks om våren. Siden Gjesvær da var en del av Måsøy kommune, hadde de to lærerne andre skoler i denne kommunen å holde undervisning ved når de ikke var i Gjesvær.

Her, i Den indre sjømannsmisjons fiskerhjem ble det holdt skole etter at den gamle hadde blitt i så dårlig forfatning at det ble nødvendig å arbeide for å få nytt skolebygg.

Ikke bare lærerne, men også flere av elvene hadde tilhold andre steder enn i Gjesvær når det ikke var skole. Noen av dem bodde på Magerøynes, på Nordøya, i Leirpollen og i Vaselien. De som kom fra Tunes, måtte bo i Gjesvær.

Den skolen som ble bygd i tida rundt 1895 kom etter hvert til å bli i så dårlig forfatning at man flyttet undervisningen inn i leide lokaler, i det daværende Indre sjømannsmisjons Fiskarhjem. Det ble nødvendig å bygge ny skole, og da kom det internat. Det stod ferdig i 1934. Her var det klasserom i første etasje, internatrom i andre og bad i kjelleren.

Etter krigen ble det satt i gang undervisning i ei skolebrakke, her som ellers i kommunen. Denne brakka hadde to klasserom og en kirkesal, og ble satt opp i 1947, der skoleinternatet hadde stått. I brakka var det også leilighet for læreren, to små rom og kjøkken. Også pedellen, den som vasket og fyrte fikk et rom.

Så kom den nye skolen, og den stod ferdig til skolestart høsten 1954. Også den ble bygd der skoleinternatet hadde stått. Her ble det to klasserom, sløydsal og lærerværelse. Nå var det innlagt vann, og skolen var innredet med toalett, det hadde man ikke hatt i de tre skolehusene som hadde blitt bygd tidligere.

Nå hadde elevtallet økt så mye at skolen ble firedelt. Det ble tilsatt to lærere, og kjøpt hus til lærerbolig.

Fra 1965 ble det tilsatt en tredje lærer ved skolen. Sløydsalen ble tømt for sløydbenker for å få et tredje klasserom. Lærerværelset ble kombinert med et bibliotek.

Så kom tida for innføring av 9-årig skole for alle. Skoleåret 1967 ble de første sjuendeklassingene sendt til Sentralskolen i Havøysund, og slik fortsatte det i ti år. Først fra og med skoleåret 71/72 ble ungdomskoleelvene tilbakeført til Gjesvær. Da måtte skolen bli utvidet, og det ble nødvendig å ta også Fiskarhjemmet i bruk som undervisningslokale, på ny.

I 2023 ble skolebygninga solgt til private.

Gjesvær og vestlige deler av Magerøya lå til Måsøy kommune frem til 1. januer 1984. Siden da har Gjesvær også vært en del av skolesystemet i Nordkapp. Det har også kommet vei mellom Gjesvær og Honningsvåg, dermed også til Kamøyvær, Skarsvåg og Nordkapp.

Måsøy kommune hadde blitt opprettet i 1839 da området ble utskilt fra Hammerfest. Den gang var kommunesentret Måsøy, i dag er det Havøysund

HOME  BACK