Nå var det å begynne på nytt. Alt det som møysommelig hadde blitt bygd opp, det aller meste i løpet av ett eneste århundre, var borte.

BILDE

Omkring 10. juni 1945, åtte måneder etter at den siste båten med flyktninger hadde forlatt Honningsvåg, kom de første nordover igjen, og da så det slik ut. Bare kirka og gravkapellet stod igjen. – Foto: Åge Floer

Honningsvåg var et av de 40 fiskeværene myndighetene hadde bestemt skulle bli bygd opp igjen. Det som hadde vært, før brenninga, hadde blitt satt opp nokså tilfeldig. Det kan også se av bildene. Bebyggelsen som skulle komme, hadde man planlagt på sentralt hold. Det skulle være enkelt, man hadde ikke så store ressurser, og det var tidsnød. Så satte man i gang, og det gikk fort. Allerede i august 1945 kom de første sendingene med bygningsmaterialer. I 1946 stod Brødrene Isaksens slipp i Storbukt ferdig. Det gjorde sildoljefabrikken Sifi i 1947 og Finotro, A/S Finnmark- og Nord-Troms fiskeindustri sitt store anlegg kort tid etter.  I 1950 hadde man fått opp 409 boliger i kommunen og 16 fjøs.

Husdyr måtte man ha, og barna skulle ha melk. Myndighetene gikk til anskaffelse av sauer og kyr fra sør i landet, og fra Sverige. I begynnelsen fikk mange kreaturene vederlagsfritt overlevert, og slik kunne også det som hadde vært av landbruk i kommunen komme i gang igjen.

BILDE

Det hadde kommet ei ku og en sau til Kjelvik. Kua gikk drektig da den kom, og de fikk dermed også en kalv. – Foto fra Ottar Olsen

Skoleelevene fikk undervisning, for det hadde tidlig blitt satt i gang skole i provisoriske brakker rundt omkring i kommunen. Ni år etter at de første kom tilbake, stod en av de første skolebygningene ferdig. Det var i 1954 og det var skolen i Honningsvåg.

Alt må bli bygd opp på ny

Det var mer enn fire tusen mennesker i kommunen som måtte forlate alt de hadde, da evakueringa ble satt i gang. De som kom hjem, fikk se resultatet, men antakelig ikke vite alt det vi vet i dag.

I den kommunen som Honningsvåg, Nordvågen, Kamøyvær, Skarsvåg, Gjesvær og Sarnes ligger, og flere bygdelag og utvær med, hadde tyskerne brent hvert et bolighus, og hvert et fjøs. Av fiskebrukene var det bare kaistolpene igjen som stakk opp av sjøen.

BILDE

Nordvågen 1945/46 – Bare kaistolpene stakk opp av havet.

Så godt som hver liten sjark, og hvert et litt større fiskefartøy, som man hadde kommet seg hefra med da evakueringen ble satt i gang, var i behold.

Med bakgrunn i det som her er nevnt, blant annet, var det å begynne på nytt. Alt det som møysommelig hadde blitt bygd opp i løpet av ett eneste århundre, og det lille som hadde vært her i 1845 da stedet begynte å bli befolket igjen, ble rasert og fullstendig tilintetgjort.

Oppbygginga av den byen man tok fatt på bygginga av den gang da befolkningsveksten begynte, hadde riktignok skjedd, her som i andre fiskevær på Finnmarkskysten, uten noen særlig byplanlegging. Det var en fiskehjell her, og en der, og ikke for langt unna, alt ettersom man hadde funnet det for godt.

Honningsvåg var et av fiskeværene myndighetene hadde bestemt skulle bli bygd opp igjen. Bebyggelsen som kom, hadde man planlagt på sentralt hold. Det skulle være enkelt, man hadde ikke så store ressurser, og det var tidsnød.

De som hadde trosset myndighetenes pålegg om å bli værende der de var, og likevel dratt nordover, ble myndighetene nødt til å gi det aller nødvendigste for at de skulle kunne overleve. Man fikk i første omgang tilsendt materialer for å få bygd provisoriske boliger i form av brakker.

Det gikk lang tid før Hurtigrutene kunne begynne å gå igjen, men fraktebåter i stort antall ble hyret inn for å transportere nordover det befolkninga trengte. Fiskeriene måtte komme i gang igjen.

BILDE

Honningsvåg i 1946 – Bygningsmaterialene ligger og flyter i havnebassenget, så dårlig med kaiplass kan det ha vært da de første sendingene kom nordover.

Så satte man i gang, og det gikk fort. Allerede i august 1945 kom de første sendingene med bygningsmaterialer. I 1946 stod Brødrene Isaksens slipp i Storbukt ferdig. Det gjorde sildoljefabrikkeb Sifi i 1947 og Finotro, A/S Finnmark- og Nord-Troms fiskeindustri sitt store anlegg kom kort tid etter.

I 1950 hadde man fått opp 409 boliger i kommunen og 16 fjøs, blir det fortalt.

Kongen kommer

Kong Håkon VII i Honningsvåg. Kongen ønsket å se de store ødeleggelsene som krigen og brenninga hadde medført. Vi ser ham i samtale med ordfører Erling Andreassen og sokneprest Odd Lothe.

Bak dem ser vi ikke bare skipsføreren på jageren «Stord», men også politimesteren ved Vest-Finnmark politikammer, går jeg ut fra. Mannen til venstre for ordføreren er Halvdan Berge, en av arbeiderpartipolitikerne som senere ble ordfører i Nordkapp. Lothe hadde kommet hit som prest i 1936, men hadde i 1942 blitt avsatt og forvist av den nazistiske ledelsen i kommunen. Ved siden av ham går ordfører Erling Andreassen, innsatt midlertidig av fylkesmannen for å få kommunen opp å gå igjen.

BILDE

Kong Håkon på besøk i Honningsvåg 9. juli 1964. Her er ordføreren, kongen og presten på vei opp fra kaia der marinebåten ligger som har bragt kongen hit.

Det kom forsendelser med husdyr. Myndighetene gikk til anskaffelse av sauer og kyr fra sør i landet, og fra Sverige. I begynnelsen fikk mange kreaturene vederlagsfritt overlevert, og slik kunne også det som hadde vært av husdyrhold og landbruk i kommunen begynne å komme i gang igjen.

Det hadde tidlig blitt satt i gang undervisning i provisoriske brakker rundt omkring i kommunen. Ni år etter at de første kom tilbake, stod de to første permanente skolebygningene ferdige i Honningsvåg. Det var i 1954 og det var skolen i Storbukt og skolen i Honningsvåg. Også skolen i Gjesvær stod ferdig i 1954, men da var fiskeværet en del av Måsøy kommune.

Publisert på ny 6. mars 2024 

HOME  BACK