Om noe av det som står i Medisenalberetningen for 1895, skriver Erik Langfeldt i Årbok for Nordkapp i 1984. Av det han skriver kan vi lese om forholdene i Måsøy legedistrikt som også omfattet Kjelvik:

«Særlig den nye Skolelov er mange steder rent umulig her oppe. Skatteyterne paalegges store Ofre, medienes Interessen for Opplysning er ytterst ringe. Skolen bliver derfor upopulær. Der bygges nye, gode Skolehuset, ansettes flere Lærere, men en hel Del gamle Umuligheder bliver sidene.»

BILDE

Skolebarn i Finnmark tidlig i 1950-årene – Et illustrasjonsfoto fra Ivar skotte

Det blir videre, samme sted, fortalt at barna skulker svært mye. Det blir også nevnt at den korte undervisningstiden, tolv uker, spres på mange fag. Det står at dyktige lærere går trett i den håpløse kamp mot likegyldighet og uvilje. Mange søker også ekstraarbeide for å spe på økonomien, noe som gjør at interessen for skolen og dens gjerning blir trukket bort.

Det blir også nevnt at elevene får gå hjem, eller slippe å komme på skolen, hvis læreren skulle på fiskearbeid. Lønna var så lav at noen ekstra penger til å livnære seg for kom godt med.

Det var ulike grunner til å skulke skolen, da som nå. Noen hadde ikke klær til å gå på skole, og da var det å holde seg borte. Ikke sjelden var man nødt til å holde seg borte fordi man måtte hjelpe til hjemme, for at familien skulle få endene til å møtes.

Det blir fortalt at det særlig var vanskelig «i de harde trettiårene». Man både snakket og skrev om «Finnmarksnøden». På ny hadde fisket slått feil. Fiskeprisene lå lavt. Torsken ble betalt med åtte øre, i høyden med ti øre kiloet. Seien ble betalt med fire øre. Da ble det ikke mye å leve av

Det var ofte mange barn i familiene, og da ble det ekstra vanskelig. Samtidig var boligstandarden lav. I noen familier var det dårlig med senger, det var kanskje ei eller to, og barna måtte ligge på golvet. Det  kunne hende, med filleryer og gamle seil over seg blir det fortalt.

Så skulle man sende barna på skole, holde dem med klær og skolesaker. Heldigvis hadde man fattigkassa. Så sent som i 1935 var det ført opp 200 kroner som bevilgning «til bekledning av trengende skolebarn» og 500 kroner «til sko og klær til skolebarn.»

Publisert med kilde

• Langfeldt, Erik (1984) «Utdrag fra medisinalberetningen for Måsøy legedistrikt for årene 1889-1915» i Årbok for Nordkapp 1984

HOME  BACK

Aksel og Olufine Lindset hadde stukket seg bort sammen med barna, i stedet for å la seg evakuere. De hadde satt kursen over til Rekvika på den andre sida av Porsangerfjorden. Med sin lille motorbåt la de i vei fra Nordvågen, like før de ble beordret å evakuere sammen med de andre.

Fra Rekvika kunne de se  skipstrafikken, og de kunne se når både Nordvågen og Honningsvåg ble satt i brann. Tyskerne begynte å brenninga i november. De kunne følge med på det som gikk for seg til langt ut i desember 1944. Da hadde alle innbyggerne som krigsmakta fikk tak i blitt deportert for lengst.

BILDE

Gammen i Rekvika som de fikk satt i stand så familien hadde et sted å bo – Foto: Roald Grimsø

Den 12. november kunne de se at Nordvågen sto i brann, og nesten fjorten dager etter, den 24. november så de at det hadde begynt å brenne i Honningsvåg. De så da at det steg opp røyk fra Vågen og fra Klubben.

Aksel Lindseth førte dagbok, og noterte den 13. desember i den at Juldagsneset stod i brann. Det var først mandag den 18. desember han så, og noterte, at den store brannen i Honningsvåg var satt i gang. Da han så at hele Vågen sto i brann, forstod han at også oljetanken på Klubben hadde tatt fyr.

Den siste natta de hadde hørt dundringen over havet, var natt til lørdag den 23. desember, og da var det vindstille. Helt frem til 22. desember holdt de på. Julaften, søndag den 24. hadde flammene om sider sloknet, det var ikke mer å se, skriver Lindseth i dagboken.

Publisert med kilde

• Hansen, Roald E. (1982) «Den siste krigsvinteren – jul i gammen», Årbok for Nordkap 1982

HOME  BACK

Det hadde vært utprøvd fiske med trål i Finnmark, med forskningsfartøyet Michael Sars, i årene rundt 1900. I 1906 kom det forbud mot at utenlandske fiskere skulle kunne få fiske innenfor fiskerigrensen. Forbudet var da rettet også mot finske fiskere, siden det var i den tida da Finland hadde koridor til havet. De norske fiskerne ville uansett, at alt trålfiske skulle gå for seg utenfor fiskerigransa, som da var på 4 nautiske mil, og slik ble det i 1908.

I de store trålernasjonene som for eksempel Tyskland og Storbritannia hadde man etter hvert forstått at fisket i Nordsjøen hadde økt for mye. Med stadig større båter og med fiskeredskaper som hadde blitt svært effektive, hadde faren for overfiske blitt et problem. Så tidlig som i 1894 hadde det blitt iverksatt lokale reguleringer i Nordsjøen. Trålerflåten med fartøyer hjemmehørende i Storbritannia, Tyskland, Spania og Portugal hadde drevet et så intenst fiske at de måtte begynne å søke etter nye fiskefelt. Allerede i 1890-årene hadde trålere begynt å trekke til feltene ved Færøyene, og så langt unna som til Island.

Slik kunne det se ut i den slags vær, mens den ene tråleren nettopp har fått los om bord i Honningsvåg. På vei ut fjorden med kurs for Magerøysundet og på vei mot sør, i møte med en den neste, på vei inn for å sette i land sin to loser. – Et illustrasjonsbilde

Så kom krgen, første verdenskrig, og gjorde forholdene for fisket i Nordsjøen umulig. De som hadde drevet trålfiske i Nordsjøen, visste om de store fiskemengdene utenfor Finnmarkskysten og i Barentshavet. Her har vi bakgrunnen for den store trålertrafikken som da begynte å gjøre seg gjeldene i de nordligere farvannene, men også inne på havna i Honningsvåg.

Det begynte å komme så mange utenlandske trålere nordover i tida rundt første verdenskrig at det kunne komme opp til 15 og 20 innom Honningsvåg i døgnet. I løpet av januar 1925, kom så mange som 150 innom. Og i løpet av året 1938 hadde det blitt registrert så mange som 3.726 utenlandske trålere ute på fjorden.

På tur nordover hadde de kan hende tidlig sett fordelene med å seile innenskjærs, og fulgt leia nordover på vei til fiskefeltene.Til Honningsvåg kom de innom for å sette i land losene de hadde fått om bord i Lødingen. Etter å ha vært mange døgn ute i storm og stille, kanskje mest det siste, kom de lastet med iset fisk på vei sørover, innon på ny. Nå hadde mannskapet behov for noen roligere dager inne mellom øyer og skjær. Da stod som regel to loser klare, folk fra Lødingen som skulle lose båten hjem gjennom leia mot sør, eller honningsvåginger i samme ærend.

De gamle trålerne, og de fleste av dem vi så i tidlig etterkrigstid, var kullfyrte, og det hadde i noen tilfelle vært nødvendig å etterfylle med kull, enten i Harstad eller i Hammerfest. Etter at Finnmark Bunkerdepot A/S ble etablert i Honningsvåg, kom stadig flere av dem innom her.

Ute på den store fjorden kunne vi se dem, i etterkrigstida, hovedsakelig britiske. Det var for det meste de mange gamle, kullfyrte vi både kunne se når de kom, og høre når de fløytet for å varsle hva de ville. Da var det havnelos for å kunne gå til kai, eller for å få satt i land kystlosene, dem de hadde med fra Lødingen, eller få nye om bord når de skulle sørover gjennom leia. Var det ingen loser å få, kunne det bli nødvendig å vente til nordgående hurtigrute kom, med loser på hjemvei til Honningsvåg.

Økonomiske soner – Det var etter at FNs havrettskonferanse i Geneve i 1975 hadde gitt kyststater retten til å etablere 200 mils økonomiske soner, Norge gjorde det, i 1977. Norge etablerte 200 mils soner også rundt Jan Mayen og Svalbard. Siden ble også Smutthullet inkludet, da Norge og Russland etter mange år ble enige om hvor grensen skulle bli trukket. Vi kan se kart over de økonomiske sonene med Norges maritime grenser, ved å bruke lenka.

En kullfyrt tråler ute på havet, en illustrasjon fra ei geografibok for folkeskolen i etterkrigstida

Trålerne, nå i hovedsak britiske, som hadde kommet innom helt fra like før i 1920-årene, de uteble nå. Det skjedde over natta da de nye økonomiske sonene ble innført, og dermed kan vi si at fiskeigrensen ble utvidet fra 12 til 200 nautiske mil.

Om de økonomiske sonene som ble innført, skriver Jan E. Helgesen på snl.no at sonen ble utviklet på initiativ fra nylig uavhengige utviklingsland som ønsket større kontroll over naturressursene utenfor egne kyster. Initiativet ble støttet av enkelte i-land som mente at kyststatene ville være i bedre stand til å forvalte havets fiskeressurser enn de regionale fiskeriforvaltnings-organisasjonene hadde vært i stand til mens havområdene var del av det åpne havet.

Vi kan lese om de økonomiske sonene, og se kartet her https://snl.no/økonomisk_sone

Publisert med kildene

• Richter Hansen, Einar (1984) «Det engelske trålfisket og Honningsvåg – de første år», i Årbok for Nordkapp 1984
• Richter Hansen, Einar (1990) NORDKAPP en fiskerikommune fra de eldste tider til i dag, Nordkapp kommune 1990, Honningsvåg

Illustrasjon

• Horn-Schulstad (1962) FOLKESKOLENS GEOGRAFI, sjette utgave, J. W. Cappelens Forlag, Oslo

HOME  BACK