Barre Prestbakmo skrev en artikkel med tittelen «Skolevesenet i Nordkapp, Litt Historikk» i 1971. Her skriver han at det ikke var noen enkel sak å skrive om skoleforholdene gjennom tidene i kommunen.

BILDE

Honningsvåg skole 1898-1929 – Mittet / Nasjonalbiblioteket

Da artikkelen kom, var Barre Prestbakmo kontorsjef i kommunen og hadde ei stilling som siden har hatt betegnelsen rådmann. Han skulle ha gode muligheter til å få gjennomsøkt kommunens arkiv for å lete etter dokumenter. Men, innledningsvis skriver han at det i kommunens arkiv ikke finnes «et eneste papir» eller en eneste bok som omhandler skolevesnet i tida før brenninga. Alt gikk tapt i november 1944, og legger til:

«Bare ved granskning i diverse sentrale arkiver, og ved opplysninger man har funnet på annen måte, kan man danne seg et bilde av utviklinga.»

Prestbakmo skriver at folketellingen i 1801 omfattet «Kjelvik Skoledistrikt». Han antar at sognet var et distrikt for én lærer, og i tellingslistene finner han kun den en, Hans Hansen som bor i Rastkeila, like innenfor Porsangneset.

Ut fra det han finner, mener han at det er rimelig å anta at Hans Hansen var den første i rekken av omgangskolelærere.

Når Prestbakmo går gjennom den neste folketellinga, den i 1865, finner han også da bare én lærer. Nå er det Nils Monsen som har stillinga, og skriver at:

«Selv om det var et stort distrikt for en lærer, så bodde det likevel bare 347 mennesker i kommunen i 1865.»

Publisert med kilde

• Prestbakkmo, Barre (1971) Skolevesenet i Nordkapp, Litt Historikk, Honningsvåg

HOME  BACK

I Medisenalberetningen for 1895, kan man lese, i følge Erik Langfeldt, om forholdene i Måsøy legedistrikt som også omfattet Kjelvik:

«Særlig den nye Skolelov er mange steds rent umulig her oppe. Skatteyterne paalegges store Ofre, medienes Interessen for Opplysning er ytterst ringe. Skolen blive derfor upopulær. Der bygges nye, gode Skolehuse, ansettes flere Lærere, men en hel Del gamle Umuligheder bliver sidene.»

Det blir videre, samme sted, fortalt at barna skulker svært mye. Det blir også nevnt at den korte undervisningstiden, tolv uker, spres på mange fag. Det står at dyktige lærere går trett i den håpløse kamp mot likegyldighet og uvilje. Mange søker også ekstraarbeide for å spe på økonomien, noe som gjør at interessen for skolen og dens gjerning blir trukket bort. Det blir også nevnt at elevene får gå hjem, eller slippe å komme på skolen, hvis læreren skulle på fiskearbeid. Lønna var så lav at noen ekstra penger til å livnære seg for, kom godt med. Det var ulike grunner til å skulke skolen, da som nå. Noen hadde ikke klær til å gå på skole, og da var det å holde seg borte. Ikke sjelden var man nødt til å holde seg borte fordi man måtte hjelpe til hjemme, for at familien skulle få endene til å møtes.

Det blir fortalt at det særlig var vanskelig «i de harde trettiårene». Man både snakket og skrev om «Finnmarksnøden». På ny hadde fisket slått feil. Fiskeprisene lå lavt. Torsken ble betalt med åtte øre, i høyden med ti øre kiloet. Seien ble betalt med fire øre. Da ble det ikke mye å leve av Det var ofte mange barn i familiene, og da ble det ekstra vanskelig. Samtidig var boligstandarden lav. I de verst stilte familier var det dårlig med senger, det var kanskje ei eller to, og barna måtte ligge på golvet. Det  kunne hende, med filleryer og gamle seil over seg, blir det fortalt. Så skulle man sende barna på skole, holde dem med klær og skolesaker.

Heldigvis hadde man fattigkassa, får vi vite. Så sent som i 1935 var det ført opp 200 kroner som bevilgning «til bekledning av trengende skolebarn» og 500 kroner «til sko og klær til skolebarn.»

Publisert med kilde 

• Langfeldt, Erik (1984) «Utdrag fra medisinalberetningen for Måsøy legedistrikt for årene 1889 – 1915», Årbok for Nordkapp

HOME  BACK

Det kom nytt skolebygg i 1929, tretten år etter at Bartnes hadde kommet, og 34 år ettert at det første skolebygget ble tatt i bruk. Den nye skolen hadde seks klasserom, foruten sløydsal, håndarbeidsrom og gymnastikksal. Gymnastikksalen var ganske liten, og den ble senere tatt i bruk som klasserom, lærerværelse og kontor. Og gymnastikk gikk man over til å ha i turnlokalet. Skolebygget hadde sentralvarmeanlegg med koksfyring, den hadde ei lita vaktmesterleilighet i kjelleretasjen, der sløydsalen også var plassert. Her bodde Kasper Pedersen, helt fra han hadde blitt ansatt som vaktmester i 1929.

BILDE

Skolebygninga som kom i 1929 – Foto: Elisabeth Meyer, 1941

Kasper Pedersen forteller til Vestfinmarken den 12.november 1954, at folk syntes den nye skolen var flott. Man syntes skolen var tilstrekkelig stor til sitt bruk, forteller han, og legger til: «Og vi trivdes godt.»

Om tilværelsen i brakketiden, forteller Kaper Pedersen: «Det ble jo mye bedre, men brakkene var kalde og det ble en masse fyring. Vanligvis gikk det rundt 600 hektoliter kull for året, og i de åttte årene jeg arbeidet der, har jeg båret inn og fyrt 5000 hektoliter kull og over 50 mål ved som jeg først måtte sage og hugge. Etterpå var det å ta asken ut. Det var et slit, men det gikk det også.»

Avslutningsvis sier Kasper Pedersen, i samtalen med Vestfinmarken den dagen i 1954, det året da den nye skolen ble innviet: «Og sammenlignet med forholdene før, blir fyringen nå bare en lek.»

Publisert på ny torsdag 20. juni 2024 med kilde

• Vestfinmarken den 12.november 1954

HOME  BACK