Øystein Bottolfsen skriver i boka «Finnmark fylkeskommunes historie 1840-1990» at «Man trenger bare å si «mellomkrigstida» så blir ordet umiddelbart assosiert med krise, den voldsomste og mest langvarige i landets nyere økonomiske historie.»

Det var alvorlige nedgangstider i mellomkrigstida, noe som i Finnmark gikk særlig hardt ut over fiskerinæringa. Første verdenskrig hadde sluttet i november 1918. Spania og Portugal hadde sluttet å kjøpe fisk fra Norge, fordi man her hos oss hadde fått forbud mot import av alkohol, særlig av vin. Allerede i 1918 var de økonomiske nedgangstidene merkbare i Finnmark  (Bottolfsen 236). Samtidig økte folketallet i fylket med 1/5-del eller med 20 % (Bottolfsen 235).

Det er Honningsvåg slik byen tok seg ut omkring ett tiår før børskrakket i 1929 nådde også kommunens innbyggere med full styrke høsten 1930, slik historikeren Øystein Bottolfsen skriver om det (Bottolfsen 1990).

Da første verdenskrig var over, ble det stor varemangel med stigende priser. Etter at produksjonen hadde kommet i gang igjen, og varemangelen var borte, ble det overflod. Da hadde vi kommet til 1920. Det ble problemer med å få avsetning for alle varene som strømmet ut over markedene, og «prisene raste nedover». Markeder brøt sammen, resultatet var at bedrifter gikk konkurs, og det samme skjedde med banker. Skolene fikk flere elever, og da nedgangstidene kom, fikk fattigkassa økte utgifter. Kommunene måtte ta opp lån, hvis det var mulig, og gjelden økte. Kommuner fikk så store problemer at mange av dem ble satt under administrasjon. Kjelvik herred, nå Nordkapp kommune, kommune var en av dem som ble satt under administrasjon, og Vardø. (Bottolfsen 1990)

Om børskrakket i New York skriver Einar Gerhardsen i boka «Unge år. Erindringer fra århundreskiftet fram til 1940», ei bok som kom ut i 1974. Han skrive:

«Krisen som hadde sitt utspring i børskrakket i New York i 1929, nådde oss med full styrke høsten 1930». (Gerhardsen 1974)

Hjørdis Lia, som vokste opp i Honningsvåg, og ble født i 1911, skriver om nødsårene:

«I tredveårene var det virkelig kriseår. Det var stor nød blant den arbeidende befolkning, særlig når fiskeriene slo feil, i tillegg til elendige priser på fisken. Ofte var det også store gjeldsproblemer og tvangsauksjoner, og folk ble satt på gata i de verste tilfellene.» (Lia 1990-91)

Lønningene gikk ned, og når folk ikke kunne betale skatten sin, økte kommunenes gjeld. Arbeidsledighetstrygd hadde det ennå ikke kommet, men folk hjalp hverandre, blir det fortalt. Det ble etter hvert også satt i gang litt såkalt nødsarbeid, som veibygging, men lønna var ikke på mer enn 40 øre timen. Og lønna for å jobbe en ti timers dag kunne bli 4 eller 5 kroner. Under slike forhold ble det ikke mye å leve av for familier med mange barn, og dem var det mange av.

.HOME  BACK.