Kapitlet & Artiklene & Bildene

Øystein Bottolfsen skriver i boka «Finnmark fylkeskommunes historie 1840-1990» at «Man trenger bare å si «mellomkrigstida» så blir ordet umiddelbart assosiert med krise, den voldsomste og mest langvarige i landets nyere økonomiske historie.» 1)

Det var alvorlige nedgangstider i mellomkrigstida, noe som i Finnmark gikk særlig hardt ut over fiskerinæringa. Første verdenskrig hadde sluttet i november 1918. Spania og Portugal hadde sluttet å kjøpe fisk fra Norge, fordi man her hos oss hadde fått forbud mot import av alkohol, særlig av vin. Allerede i 1918 var de økonomiske nedgangstidene merkbare i Finnmark  (1.236). Samtidig økte folketallet i fylket med 1/5-del eller med 20 %, skriver Bottolfsen (2.235).

Da første verdenskrig var over, ble det stor varemangel med stigende priser. Etter at produksjonen hadde kommet i gang igjen, og varemangelen var borte, ble det overflod. Da hadde vi kommet til 1920. Det ble problemer med å få avsetning for alle varene som strømmet ut over markedene, og «prisene raste nedover». Markeder brøt sammen, resultatet var at bedrifter gikk konkurs, og det samme skjedde med banker. Skolene fikk flere elever, og da nedgangstidene kom, fikk fattigkassa økte utgifter. Kommunene måtte ta opp lån, hvis det var mulig, og gjelden økte. Kommuner fikk så store problemer at mange av dem ble satt under administrasjon. Kjelvik herred, nå Nordkapp kommune, kommune var en av dem som ble satt under administrasjon, og Vardø. (Bottolfsen 1990)

Om børskrakket i New York skriver Einar Gerhardsen skriver i boka «Unge år. Erindringer fra århundreskiftet fram til 1940», ei bok som kom ut i 1974. Han skriver:

«Krisen som hadde sitt utspring i børskrakket i New York i 1929, nådde oss med full styrke høsten 1930». (Gerhardsen 1974)

Hjørdis Lia, som vokste opp i Honningsvåg, og ble født i 1911, skriver om nødsårene:

«I tredveårene var det virkelig kriseår. Det var stor nød blant den arbeidende befolkning, særlig når fiskeriene slo feil, i tillegg til elendige priser på fisken. Ofte var det også store gjeldsproblemer og tvangsauksjoner, og folk ble satt på gata i de verste tilfellene.» (Lia 1990-91)

Lønningene gikk ned, og når folk ikke kunne betale skatten sin, økte kommunenes gjeld. Arbeidsledighetstrygd hadde det ennå ikke kommet, men folk hjalp hverandre, blir det fortalt. Det ble etter hvert også satt i gang litt såkalt nødsarbeid, som veibygging, men lønna var ikke på mer enn 40 øre timen. Og lønna for å jobbe en ti timers dag kunne bli 4 eller 5 kroner. Under slike forhold ble det ikke mye å leve av for familier med mange barn, og dem var det mange av.

FOTO

Nødsarbeid i Honningsvåg i 1930-årene – Foto fra Hirsti, Reidar (1979) Finnmark

Folk fikk kjenne på problemene

Fskernes økonomiske problemer skriver Kristian M. Hansens om i artikkelen «Fra linefisket på Nordkappbanken» at fiskeprisene raste ned til det halve over natten. Fiskebruk gikk konkurs og det ble stor arbeidsløshet. Fiskerne fikk betalt 8 øre, i høyden 10 øre kiloet for torsken, og 4 øre for seien, i den grad det var avsetning å få. Resultatet ble at fiskebruk langs hele kysten ble brennende inne med store lagre. Mange gikk over ende, og arbeidsplasser forsvant. Nesten alle merket nøden, ikke bare fiskerne. Fortjenesten for dem som drev handel gikk ned, alle levde jo av fiskeriene. Kristian Hansen forteller at det var fiskere som ikke hadde råd til å kjøpe nye fiskeredskaper når det var nødvendig (Hansen 1983).

Øystein Bottolfsen forteller at i 1920-årene måtte mange fiskere som hadde gått til anskaffelse av nye, gode fiskeskøyter selge dem unna for å unngå konkurs. Mange av dem hadde ikke en gang råd til å få vedlikeholdt båtene. I stedet måtte de gå over til mindre og dårligere båter, båter de ikke kunne drive kystfiske med i den hardeste vintertida. Et eksempel på det kan vi lese i artikkelen Et vanskelig sjøvær, skrevet med utgangspunkt i det Kristian M. Hansen forteller.

Øystein Bottolfsen skriver at «Kyst-Finnmark fikk til fulle kjenne vanskene i fiskerinæringa, og det som gjorde katastrofen fullstendig var at handelsforbindelsen med Russland stanset etter revolusjonen.»

Nils Øritsland som var sokneprest i Nordkapp i denne tida, skriver at det var nød i hele landet. De som stod der uten et sted å bo, ble hjulpet med et sted å være. Kravene var ikke store, man var glad bare man fikk tak over hodet (Øritsland 1985).

Øritsland kom til Nordkapp i 1927 og ble her til 1932, i ni år. Han forteller hvordan han opplevde de harde 30-årene, i det han skriver at

«Det var nedgangstid og nød i hele landet, aller mest i Finnmark.» Sør i landet var det folk som samlet inn penger og klær og sendte nordover, og man kunne både lese og høre snakk om ”Finnmarksnøden”. (Øritsland 1985)

Som prest reiste Øritsland til stadighet rundt i kommunen, og han forteller forteller at det i Repvåg, Kåfjord og Lafjord var folk som bodde i gammer. Når gammene ble holdt i god stand, var de bedre og fremfor alt varmere boliger enn mange av de rorbuene og småhusene som man fant overalt, og som oftest var bebodd av barnerike familier. Boligstandarden var utrolig lav. I noen familier hadde man bare ei eller to senger, og noen av barna måtte ligge på golvet med filleryer og gamle seil som sengtøy. Mange hadde ikke råd til skikkelig ytre bordkledning på husene, og kledde dem med tjærepapp som rett som det var ble revet av i stormene. Ernæringen var mangelfull, skriver han, og sier at «Fisk, brød med margarin, havregrynsuppe (”havresaft”), også kaffe. Lite poteter. Ikke grønsaker. Ikke frukt. Det var det vanlige blant befolkningen.» Øritsland forteller videre at de som brukte fiskelever og de som hadde en ku eller en geit eller to, klarte seg, og at mange fikk ”engelske syke”, særlig små barn.

Einar Gerhardsen

Om arbeidsledigheten utover i landet skriver han som ble statsminister i Norge i 1945, Einar Gerhardsen. Han forteller at tallet på arbeidsløse var på 110.000 i desember 1930. På det meste var det mer enn 200.000 arbeidsløse i landet, og han skriver at:

«30-åras krise er kanskje den mest ondartede vi har hatt, og den la en død hånd over alt økonomisk liv. Det er ingen overdrivelse å si at det var nød og fattigdom i de fleste arbeiderhjem, både i byer og bygder.» 

Gerhardsen skriver videre at mange ikke er klare over hvordan arbeidsfolk flest hadde det. Mange kunne ikke spise seg mette hver dag, men det var noe som var verre, og skriver at

«Den tunge gangen til fattigkassa for å be om litt å leve av, var verre, den kjentes dypt krenkende.» 

Så legger han til at

«Det å være uten arbeid og uten inntekt er noe av det verste som kan ramme arbeidsføre mennesker. For familieforsørgere ble det satt i gang en del nødsarbeid, eller ekstraordinært vinterarbeid. For de unge ble det ikke gjort noe. De kunne bli gående år etter år uten arbeid.» (Gerhardsen 1974)

Fattigkassa

Det var ikke noe NAV, (Sosialkontoret, Trygdekassen og Arbeidsformidlings slått sammen) som vi vet. Det mab hadde var Fattigkassa. Regjeringa hadde lagt sterk vekt på at det ikke skulle bli utbetalt pengestøtte, annet enn i de tilfellene der noen var «helt uten eksistensmidler og alle utveier stengt». Bare da var kommunen forpliktet til å hjelpe ut over det Fattigkassa kunne, og bare så dem det gjaldt ikke skulle sulte i hjel. Matseddelen Fattigkassa gav, måtte de som ingenting å leve av hadde, ofte med skam levere i butikken for å få det de trengte til et sparsomt livsopphold. På landsbygdene kunne folk skaffe seg poteter, forteller Einar Gerhardsen, og spekesild fikk folk av Fattigkassa. Det som var med og reddet situasjonen for folk ute ved kysten, var at man tross alt hadde mulighet til å få fisk fra havet. Noen hadde geiter og noen få hadde kyr, men kontanter var det mange som ikke eide. De som drev med reindrift, hadde det ikke så vanskelig, men de merket nok de dårlige tidene, de også. Den store krisa med den påfølgende store depresjonen begynte for alvor i 1930, og var da på det verste, skriver Bottolfsen.

Som eksempel på hvordan det kunne gå i ekstreme tilfeller, har vi et eksempel fra ei av skogsbygdene på Østlandet. Det er Einar Gerhardsen som refererer hva som kom frem i en debatt i et kommunestyre:

«En familie måtte selge alt den hadde for å skaffe mat. Først kuene, så grisen, deretter separatoren, symaskinen og den eneste ovnen. Det siste som gikk, var kaffekopper, kjele og lampe. Alt var havnet på en av bygdas største garder for en slikk og ingenting. Nå hadde familien bare to senger og en halmsekk i hver.» (Gerhardsen 1974)

Guttorm Hansen

Guttorm Hansen var stortingsmann fra 1961 til 1985, og i fire perioder stortingspresident. Han vokste opp på Trøndelagskysten. I boka Trehesten, partiet og gutten skriver han om da faren mistet jobben som så mange andre da den internasjonale krisa kom. Han forteller om de stadig nye ungdomskull som ikke fikk arbeid, for det var ingen som hadde bruk for dem. De gikk rett ut av skolen og ut i arbeidsløshet. Sagbrukene i bygda stoppet etter hvert, for det var ingen oppe i nord som lenger trengte bygningsmaterialer. Det å unngå fattigkassa var det viktigste for de fleste, skriver han. Den som måtte gå til forsorgsforstanderen, og det måtte flere og flere, og der måtte de gjennom alle slags forhør. Han skulle fastslå om det var nødvendig med bidrag. Et ektepar fikk sju kroner uka, og var det barn i familien, fikk de et par kroner ekstra for hvert barn. Bare halvparten ble utbetalt i penger, resten i matlapper.

Guttorm Hansen forteller videre at det var eksperter som Bondepartiets regjering hadde engasjert, slik at de skulle finne frem til det minimum et voksent menneske trengte hver uke for å opprettholde livet. Denne matseddelen skriver han, ble sendt fra regjeringen som direktiv til kommunene lød slik:

• sammalt rug 1,75 kg, hvete 1,75 kg, havregryn 0,3 kg
• flesk 0,25 kg, sild 0,5 kg, sild 0,5 kg, poteter 4 kg
• sukker 0,3 kg, margarin 0,35 kg, skummet melk 4 liter

I tilllegg fikk de 60 øre per uke i kontanter.

Matseddelen, skriver han,

«skapte både raseri og avmakt rundt om i heimene. Det føltes som en ydmykelse.» (Hansen 1987)

Når folk ikke kunne betjene gjelda, kunne myndighetene og bankene ta i bruk de innkrevningsmetodene som var tilgjengelige. Det var utpanting og auksjon. Både hus og hjem, ble i mange tilfeller solgt på tvangsauksjon, og enda flere enn dem som mistet nesten alt de eide, levde i frykt for at det skulle skje med dem også. Å ta fra folk husene, husdyrene og båten, betydde økte utgifter for fattigforsorgen. Det blir slik Øystein Bottolfsen skriver, man tok med den ene hånda og måtte gi med den andre.

Hjørdis Lia skriver «Ofte var det også store gjeldsproblemer og tvangsauksjoner, og folk ble satt på gata i de verste tilfellene.» Og folk hjalp hverandre, forteller hun. De som stod der uten noe sted å bo, fikk tak over hodet, og kunne overleve (Lia 1990-91).

Vi er i de harde 1930-årene, og det var kan hende i denne tida, eller etter opplevelsene den bragte at  «kirkebønna» ble endret slik at presten foran alterringen hver søndag fra da av bad om Guds hjelp for at vi skulle slippe å oppleve den igjen, dyrtida. Om det ble det, som et ledd i kirkebønna, bed helt frem til den nye liturgien kom i 1970-årene, hver søndag: «Bevar oss fra hunger og dyrtid».

Einar Gerhardsen kritiserer myndighetenes håndtering av krisen, og spør: «Hva gjorde regjeringa for å unngå de verste følgene av krisen?» Svaret på det, mener Einar Gerhardsen, den senere statsministeren å ha. Han skriver:

«De borgerlige regjeringene gjorde lite eller ingenting for å komme ut av krisen eller for å mildne virkningene av den. De fulgte den gamle oppskriften og gikk inn for å spare på alle bauger og kanter. Det ble skåret ned på arbeidsbudsjettene og på de sosiale budsjettene.»

Hva så?

Hvordan gikk det videre? Når kom det bedre tider?

Arbeidsledighetstrygd kom det ikke før i 1938, da et nytt parti fra 1935 av hadde fått regjeringsmakten i landet. Det var da Arbeiderpartiets Johan Nyågårdsvold dannet ei regjering, ei regjering som ble sittende frem til 1945 (Gerhardsen 1974).

Publisert med kildene 

• Bottolfsen, Øystein (1990) Finnmark Fylkeskommunes Historie 1840-1990, Finnmark fylkeskommune, Vadsø
• Gerhardsen, Einar (1974) Unge år Erindringer fra århundreskiftet fram til 1974, Den norske Bokklubben, Oslo
• Hansen, Guttorm (1987) Trehesten, partiet og gutten Bilder fra en barndom, Aschehoug, Oslo
• Hansen, Kristian M (1983) «Fra linefisket på Nordkappbanken», Årbok for Nordkapp, Honningsvåg
• Lia, Hjørdis (1990-91) «Jeg vokste opp i Honningsvåg», Årbok for Nordkapp, Honningsvåg
• Øritsland, Nils (1980) «Fra sokneprest Nils Øritslands (1927-36) etterlatte skrifter», i Honningsvåg Kirke 100 år 1885-1985, Nordkapp kommune, Honnigsvåg

.HOME  TOPPEN  BACK.