På vei inn fra fiskefeltet

«Det var et et hårdt liv og folk nå for tiden kan vel vanskelig gjøre seg noen forestilling om slitet gamlekarene hadde.» Det skriver Arnold Losvik i sin artikkel «Trekk fra Skarsvågs historie» i Årbok for Nordkapp 1982.

Han forteller om en tragedie som skjedde en vinterdag så langt tilbake som i tida før første verdenskrig. Det var i den tida, skriver han, da de i Skarsvåg brukte alt fra tre- og fire-roringer. Vi vet ellers at de brukte fembøringer også, som William Sandnes og hans mannskap da de seilte fra Vesterålen til Skarsvåg, år etter år helt fra 1917.

Det var mye fisk å få, og det var flere båter ute på feltet. De fisket også med line, og de kunne få bra fangster med bare noen få stamper. Ut på vinteren i tida etter at sola hadde kommet tilbake, hadde det blitt vanlig å la bruket stå i sjøen i bare noen få timer. Da skulle det allerde være tid for å hale opp.

Skarsvåg i førkrigstida – Foto: Samuli Paulaharju

En dag skarsvågingen Stasius Pettersen og mannskapet holdt på å dra opp fisk, kom uværet plutselig settende. Det ble til at de måtte kappe lina og se til å komme seg i land for å bege livet. Det første de gjorde etter å ha brukt tollekniven, var å ta ned seilet og masta. Så var det å begynne å ro mot land. Det var tre mann om bord, og det var å bruke alt de hadde av krefter for å ro mot stormen som ville drive dem til havs.

Etter en stund fikk de øye på en til båt som var i farvannet. De kunne se at det var skarsvågingen Bernhard Pettersen og mannskapet hans. Det de da så, var at de hadde både mast og seil oppe. De ropte over til dem at de måtte ta ned seilet. Mer rakk de ikke, for de mistet dem av syne etter noen minutter i det forrykende uværet.

Etter ei stund, fikk de øye på dem igjen, og så at de prøvde å seile mot været, mot den sterke vinden for å komme seg inn mot Skarsvåg. Så med ett, mistet de båt og seil av syne. Båten med Berhard Pettersen og manskap hadde kullseilt.

For Stasus Pettersen og mannskap var det bare ett å gjøer, og det var å slite seg mot land med årene. Etter ei stund hadde de kommet i ly for de verste vindkastene og de største sjøskavlene fra vest. Da ble det letterer, og til slutt klarte de å komme seg inn til land i Skarsvåg.

Det de etter noen dager fikk vite, var at det var andre ute på feltet samtidig, som ikke hadde klart å komme seg helt hjem. En av dem var Oluf Hoel og hans mannskap. De hadde greid å komme seg i land vest for Opnan, og der hadde måttet bli til været hadde blitt bedre.

Enda en båt var det som var så langt ute, at det var umulig for dem å komme seg opp mot land i den stormen som den dagen raste utenfor Magerøya. Det var Henrik Pedersen og hans mannskap. Det de hadde måtte gjøre, var å holde oppe et lite stykke av seile og på den måten få hjelp til å få forflyttet seg litt vestover og litt østover til været hadde løyet. Slik holdt de på, til de om sider fikk rodd seg opp mot land.

Det gikk bra både med Stasius Pettersen, Oluf Hoel, Henrik Pettersen og mannskapet deres. Men Bernhard Pettersen og hans mannskap hadde forulykket den dagen. I land, skriver Losvik, satt der en som ikke bare ble enke, men som også mistet en av brødrene sine.

Publisert på ny 10. juli 2025 med kilde

• Losvik, Arnold (1982) «Trekk fra Skarsvågs historie» i Årbok for Nordkapp 1982

HOME  BACK