Gangsti mot Nordvågen – Da man i tida rundt 1880 hadde fått ryddet en gangsti, mellom Honningsvåg og Nordvågen, gikk det lang tid før man begynte å tenke på en ordentlig vei, større var ikke behovet. Bil var det ingen som hadde. Samtidig med rydding av denne gangstien, altså i 1880-årene, hadde det kommet en smal vei mellom Vågen og Storbukt.

Kjørevei til Nordvågen – I 1891 søkte kommunestyret amtstinget om å få bygd en kjørevei på den samme strekning som gangstien hadde kommet mot Nordvågen. Samtidig med det, ville man også få anrettet en gangsti mellom Nordvågen og Kjelvik. Det gikk seks år, så i 1897 kom man i gang med bygginga. Da ble de første spadetakene ble tatt oppe ved kirka. Fem år senere, i 1902, hadde man kommet frem til Vestersida. Da hadde Magerøya fått den første kjørbare veien i kommunen.

Veien mot Nordvågen hadde i 1902 komme hit, men da ble det stopp. – Foto: Havnedirektorater / Digitalarkivet

Når det gikk så mye som seks år før man kunne komme i gang med bygginga hadde det sin årsak i at amtstinget alene ikke kunne vedta utbygginga. Dens oppgave var å vurdere behovene omkring i distriktene, dernest å være pådriver overfor de sentrale myndighetene.

Veien i Nordvågen forlenget – Den veien som hadde blitt bygd til Nordvågen, hadde ikke blitt den fiskeværsveien folk ville ha. Den gikk ikke gjennom bebyggelsen, så i 1914 ble det søkt om forlengelse. Det kom bevilgninger, og om sider hadde veien blitt bygd ferdig slik man ville ha den, men det var ikke før i 1924. Da hadde det gått nesten tredve år fra bygginga begynte i 1897, men nå var veien der. Nå kommunesentret Honningsvåg hadde fått utviklet et veinett på hele strekninga fra ytterst i Nordvågen, gjennom Vågen, videre innover gjennom Løkkebukta og Storbukt frem til Nordmanset, hadde Honningsvåg ei befolkning på omkring og 1.500 og Nordvågen ei befolkning på omkring 550.

Om veiutbygging i Finnmarke, skriver Øystein Botolfsen:

«Anlegg av veger i Finnmark måtte ha til formål å bedre den økonomiske stillingen for en befolkning, som ellers på så mange måter kjempet under de hardere vilkår i landet.»

Vei i Kjelvik – Når det Botolfsen skriver, var et viktig formål, og myndighetene sentralt var innforstått med det, kan vi forstå at Kjelvik fikk sin bygdevei. Befolkninga i Kjelvik hadde i 1907 søkt om å få vei i fiskeværet. Så mange som 1000 mennesker kunne ha tilhold i Kjelvik under vårtorskefisket i denne tida. Når det regnet, og snøen tinte, kom vannet sigende ned fra fjellet rund fiskeværet og gjorde at hele området folk beveget seg på ble ei oppløst gjørme.

Kjelvik etter at den såkalte fiskeværsveien hadde kommet – Foto: Samuli  Paulaharju

Veien inne i Kjelvik ble påbegynt i 1912, med ei bevilgning på 8.500 kroner og bygd ferdig i 1913. Det ble lagt ned stikkrenner under veien, for å få unna vannet.

Vei gjennom Vågen – Det var etter at veibygginga mellom Honningsvåg og Norvågen hadde kommet, man hadde bestemt at man også skulle bygge vei gjennom Vågen, fra der hvor Nordvågveien begynte og ned til det som da var Honningsvåg brygge.

Vei gjennom Vågen  kom i 1897, to år etter at skolebygget stod ferdig.

På bildet under, kan vi så vidt skimte lokalene til Honningsvaag turn. Den bygninga kom etter at turnforeninga hadde blitt stiftet i 1904, og vi ser at det var før veien innover mot Storbukt hadde blitt påbegynt.

BILDE

Honningsvåg før veien innover mot Storbukt hadde blitt påbegynt. Bildet har blitt tatt etter 1904, vi ser det for turnlokalet har kommet. Det vi ser, er at det vi kan kalle for gangstien innover gjennom Løkkebukta mot Storbukt, er der nå. Det var den ikke på bildet vi har sett der Lars og kona står på verandaen, på Larsjorda.

Vei innover mot Nordmanset – Det hadde da allerede i 1880-å gått en smal vei fra Vågen, gjennom Løkkebukta og innover til Storbukt. Da veidirektøren i Finnmark hadde vært på befaring i  Honningsvågområdet i 1911, hadde han gått inn for forslaget om å få bygd vei innover mot Storbukt, og videre mot Nordmanset. I 1913 det ble det bevilget 40.000 kroner til bygging av veien videre innover til Nordmanset. Dit ble den fullført i 1915. Nå kunne man komme fra Kamøyvær med båt til Nordmanset, og videre langs veien til Honningsvåg. Her hadde det kommet både prest og lege. Året før veien var ferdig, hadde det kommet bank, Kjelvik sparebank.

Veien har kommet gjennom Storbukt, ei veistrekning med Nordmanset som mål

Vei til Kamøyvær I 1936, i den verste nedgangstida da nærmere 700 var uten arbeid, kom det 20.000 i statlige midler som bidrag til nødsarbeid. Midlene gikk da til veibygging videre mot Kamøyvær. Så mange som tjue mann kunne gå i gang og selv tjene til sitt livsopphold.

Veien gjennom Kamøyvær – Foto: Elisabeth Meyer 1941

Publisert med kildene 

• Richter Hansen, Einar (1990) Nordkapp, en fiskerikommune fra de eldste tider til i dag, Nordkapp kommune, Honningsvåg
• Bottolfsen, Øystein (1990) Finnmark Fylkeskommunes Historie 1840-1990, Finnmark fylkeskommune, Vadsø

.HOME  BACK.

Slik som på dette bildet, tatt etter 1974 og før 1987, er det nok flere av oss som kan se for seg Løkkebukta.

Arnlyot Abrahamsens garasje ser vi står der fremdeles.. Den kom i 1958, det året tomta til svømmebassenget ble klargjort. Derfra kom det lastebillas etter lastebillas, før forskalingssnekkerne kom og gikk i gang. – Det er lenge siden.

Ikke fullt så lenge siden er det at Finotro-brakkene fra 1951 eller 1952, ble revet og nye boligbygg kom opp i Finotro sin regi.

Men så har vi et bilde av det som var gårdagens Løkkebukta, — et bilde med ukjent opphav

Det berget der vi satt som barn og så utover havet, og av og til ut på høstene, hygget oss med blåbær, blokkebær, krøkebær og tytebær, kom Finotro om sider med sin direktørbolig. – Slik går livet.

Så var der en plass der vi spilte fotball om somrene, fra vi var små, helt til vi gikk ut av niende klasse. Vi var heldige, for også der gikk livet sin naturlige gang, plassen ble kjøpt og betalt, og opp kom det enda et hus

Det blå huset til venstre, tok fyr og brant så pass at det kom et nytt.

Der den rimelig store parkeringsplassen er, der til venstre, var det en gang et berg, eller en haug. Dit ble vi tatt med som barn, når sommersolhverv skulle feires. Og, der lekte vi som barn, også der. Den haugen ble sprengt bort allered i 1950-årene. Slik gikk det.

Så kom det vei til Seppoladalen, eller helst ned derfra, for den er så bratt. Dermed forsvant Seilerdammen vi hadde, litt ovenfor det øverste huset, til venstre. Den kan ha blitt anlagt årtier før vi kom til verden.

Vi lagde båter på sløyden, med dekk og lasterom, styrehus og to master med. Så gikk vi opp dit og lekte og seilte og hygget oss, der oppe også.

Verre var det med dem som kom etter oss, født et ti-år eller så etter 1951, da jeg kom dit, til Løkkebukta, bortimot ei uke gammel.

At vi også hadde ei kai der inne i Løkkebukta der vi som småbarn kunne ligge på mage å fiske, som alle barn med ei kai, det trenger jeg ikke å fortelle, det får vi ha for oss selv, vi som vet om kaia.

Publisert lørdag 6. september 2025

HOME  BACK

Det er Løkkebukta, en godværsdag, kanskje i april, i tida etter 1962, eller mye senere, omkring 1970, da siloen skal ha kommet. Bildet er så flott, synes jeg at jeg ikke kan vente til vinteren med å la det slippe frem.

Det vi ser på bildet, er den kaia vi kunne se rett ned på fra kjøkkenvinduet i huset der jeg vokste opp, frem til det kom et bygg og skjulte det helt.

Med fjorden utenfor og Spurvsn ved kai – Foto: Frits Tore Svane

Her var det Fridtjof Olsen drev sin materialforretning i gjenreisingstida, helt fram til i tida omkring 1961.

Båten som hadde fast fortøyningsplass i alle år bar navnet «Spurven» med fiskerinummer F-58-NK og tilhørte min onkel, løkkebuktingen Åsmund Salamonsen.

Nede på denne kaia var det vi lå på mage og fisket, og under denne kaia var vi og fanget krabber og det vi kalte for krabbekokkelurer. Sneglehus med krabber som bar huset på ryggen.

Sildoljefabrikken der borte på den andre sida av fjorden, var under bygging i 1961, da jeg var ti, og stod ferdig et eller to år senere. Det var firma Odd Berg i Tromsø som var eierne.

Publisert lørdag 6. september 2025

HOME  BACK